Er du opptatt av barns deltakelse? Da bør du se nærmere på samlingsstunden i egen barnehage, hvis dere har slike.

Bruk ditt pedagogiske skjønn og spør deg om dette er en aktivitet som fremmer språklig så vel som kroppslig samhandling, og i hvilken grad barna får medvirke.

 

Hva er en samlingsstund?

Nå nevnes ikke samlingsstund verken i rammeplanen fra 2006 eller fra 2017, men samlingsstunden er en mer eller mindre fast aktivitet i mange barnehager. Men hva er en samlingsstund? Trude Anette Brendeland har stilt spørsmålet til både barn, barnehagelærere og foreldre i boka Magiske samlingsstunder (Brendeland, 2009). Barna sier at «da tar vi av kalenderen, river av en lapp og sier datoen og hva for en dag det er. Vi sier årstallet og så hender det at vi synger. Noen ganger leker vi, eller leser fra en bok (jente – 5 år)» (Brendeland, 2009, s. 18). Barnehagelærere karakteriserer samlingsstunden som en aktivitet med felles fokus, mens en mor sier at det er en stund midt på dagen der barna hører eventyr, synger og prater. Hun forteller også at barnet hennes leker samlingsstund hjemme, og at hun stiller opp bamser og dukker, kjefter litt, leser i bok, viser bilder og synger (Brendeland, 2009).

Sandvik (2021) poengterer at uansett hvilket perspektiv vi legger på samlingsstunden, løftes samvær, samtaler, sang og fortellinger fram. Dette er samlingsstundens potensial, men det er ikke alltid like lett å få det til.

 

Mange tause barn

Det blir mange tause barn under samlingen når barnehagelæreren aktiviserer ett og ett barn. Det blir venting og irettesettelser, og mange barn finner sitt eget handlingsrom i påvente av egen eller felles aktivitet. De leker litt med sidekameraten, eller de sysler med småting i nærheten. Dilemmaene er åpenbare: Hvis enkeltbarnet skal få anledning til å uttrykke seg overfor hele gruppen, må de andre vente på tur. Hvis hvert barn skal få medvirke og ha medbestemmelse, kan det gå på bekostning av fellesskapet, ved at det felles fokuset opphører.

Winther-Lindqvist m.fl. (2012) påpeker at samlingsstunder med mange barn og få voksne ofte kan bli en arena for irettesettelse snarere enn en arena for opplevelse og utveksling av erfaringer. De påpeker at samlingsstunden er en forutsigbar og rutinepreget aktivitet: Faste temaer gjentar seg (ukedag, dato, måned, vær, opprop), de faste temaene tar lang tid, pedagogen snakker mest, mange barn er lite språklig aktive, og barna blir i stor grad irettesatt og av og til tatt bort fra situasjonen. Dette er ikke positive beskrivelser, og studien konkluderer også med at det kan være grunn til å omorganisere samlingsstunden og heller ha flere mindre samlinger med færre barn.

 

Både i samlingsstunden og ellers bør den voksne spørre seg hvilken respons barnet trenger der og da.

 

Berit Bae er en viktig talsperson for barns rett til medvirkning og medbestemmelse, særlig slik det kommer til uttrykk i de daglige samtalene. Den voksne kan ofte være for faktaorientert i samvær med barn. Både i samlingsstunden og ellers bør den voksne spørre seg hvilken respons barnet trenger der og da. Er det spørsmål om fakta, hva fisken heter, eller er det spørsmål om hvordan barnet opplevde fisketuren, slik at barnet kan bli støttet i sitt ønske om å fortelle noe? Berit Bae har rettet oppmerksomheten mot voksnes responser på barns bidrag, og hun oppfordrer til ettertanke over hva barna faktisk har på hjertet (Bae 1996).

Å sitte stille for lenge er kjedelig. Særlig vanskelig for konsentrasjonen er det når de voksne prater for mye og stiller for mange spørsmål til barna. Barna må få en god balanse mellom rolige og aktive stunder (Brendeland 2009). Metodene som brukes i samlingen bør vurderes: Skal vi sitte stille og konsentrere oss om ett felles og verbalt tema, eller skal vi opp og bevege oss?

Det er også viktig å se de små barnas deltakelse. Barn som ikke kan delta verbalspråklig, kan likevel delta med andre former for språk: kropp, mimikk og ulike typer handlinger. Å være oppmerksom på disse uttrykkene er viktig for barnas trivsel, og den gode pedagogen bekrefter og bygger videre på barnets fysiske kommunikasjon. Små barn trenger tid i kommunikasjonen, og de voksne må være tålmodige og ikke gripe inn og ta over.

 

Barnehager som får det til

Barnehager som har fått til gode samlingsstunder, der barna får delta og bruke språket aktivt, har tatt noen grep: De har flere mindre samlinger med færre barn i gruppene (Winther-Lindqvist m. fl. 2012).

Det er avgjørende for kvaliteten på samlingen at den er tilrettelagt med deltakelse og dialog som forma°l. Maksimal deltakelse kan man sikre ved at alle deltar mer eller mindre samtidig, og da er sangsamlinger et godt valg. Å skape fellesskap gjennom sangsamling ses som viktig blant pedagoger (Carlsson, Pramling og Pramling Samuelsson 2008). Det er mye forskning som viser at rim, regler, sang og musikk er særlig egnet til å inkludere flerspråklige barn i felles aktiviteter i barnegruppa (Ehrlin 2012, Fodstad 2015, Kulset 2015a og b). Disse aktivitetene gir også en mulighet til å trekke andre språk enn norsk inn i barnehagen. Rim, regler og sang er aktiviteter som lar barna bruke norsk uten at det er nødvendig å kunne språket. Dessuten får barna anledning til å lytte ut lyder i språket og øve på norske lyder. Rimeaktiviteter kan gi grunnlag for metaspråklig bevissthet, og dermed bidra til at barna lærer å snakke om språket. Navnesanger der barnas navn settes inn, er med på å skape en indre struktur i samlingen. Prinsippet sikrer at alle får delta, at alle blir likeverdige, og at alle får gi uttrykk for felles glede (Eide, Os og Pramling Samuelsson 2012).

 

Målet må være at alle skal si noe og at ingen skal sitte passiv uten å komme til orde.

 

Samlingsstunden kan gi uante muligheter for deltakelse, medvirkning og medbestemmelse hvis barnehagelærere tar utfordringen og lar barna være med på å ta avgjørelser, men dette krever bevisst vilje og innsats (Eide, Os og Pramling Samuelsson 2012). Det krever at både de voksne og barna får være aktive subjekter i samhandling med hverandre for å få det til. Én måte å sikre aktivitet i samlingsstunden er å åpne for at barna får gjøre noe. Vi vet at barn er mest oppmerksomme og aktive når de får utforske noe konkret og slik ta i bruk flere sanser (Finstad 2016). Dette kan gjøres ved å legge opp til bruk av redskaper som mikroskop, lupe, kniv, hammer, saks, vekt osv. Særlig engasjerende er det når de voksne deltar i utforskingen og viser at de trenger barnas medvirkning for å komme videre.

 

En del av fellesskapet

Å få uttrykke seg alene når andre hører på, er viktig. Det gir barnet både bekreftelse og språklig trening og er en unik mulighet i samlingsstunden – og det bidrar til å etablere et fellesskap der det fins noen regler for hvordan vi skal kommunisere.

Samlingsstunden kan også ha et viktig annen funksjon, nemlig å introdusere barnet til språklige praksiser og sjangere. Ingen barn kan fortelle uten å ha hørt fortellinger. Ingen barn kan begrunne, uten å ha hørt begrunnelser. Barnet kan heller ikke lage rim og regler uten å ha møtt rim og regler først. Barnet trenger altså å møte språklige praksiser og forbilder for å kunne bruke språket variert og til å utføre en rekke handlinger. Pedagogen kan planlegge samlingsstunden slik at den blir variert. Slik kan hun ivareta tradisjonen om at samlingsstunden skal formidle kultur og gi barna kunnskap, samtidig som den fremmer glede og samvær.

 

Gode råd

Å vite hva man vil med samlingsstunden er viktig. Hva skal den være? Skal den formidle kultur, skape undring eller skal den være en stund der barna blir underholdt eller undervist? Det er viktig at pedagogene stiller slike spørsmål, diskuterer dem og tar stilling. Hva vil vi med samlingsstunden? Svaret på dette spørsmålet gir rammene for hvordan samlingsstunden skal planlegges og gjennomføres.

Samlingsstunden skal bidra til at barna får bruke språket. Dette kan pedagogen oppnå ved å bevisst trekke barna med og ikke snakke så mye selv eller stille så mange spørsmål. Målet må være at alle skal si noe og at ingen skal sitte passiv uten å komme til orde. Dette kan organiseres på mange måter, men uansett er det slik at når barna får snakke en og en, må de andre lytte og vente til det blir deres tur. Dette tar tid, og det er kanskje verdt å vurdere om dette blir den beste samlingsstunden.

Gode samlingsstunder er planlagte og gjennomtenkte. Her vet barnehagepersonalet hva de vil med samlingen, og deltakelse og medvirkning fra alle barna i gruppa er tenkt inn.

 

Litteratur

Bae, B. (1996). Det interessante i det alminnelige – en artikkelsamling. Oslo: Pedagogisk Forum.

Carlsson, M. A.; Pramling, N. & Samuelsson, I. P. (2008). Från görande till lärande och förståelse. En studie av lärares lärande inom estetik. Nordisk Barnehageforskning, 1(1), 41–51.

Ehrlin, A. (2012). Att lära av och med varandra. En etnografisk studie av musik i förskolan i en flerspråkig miljö. Örebro: Örebro universitet.

Eide, B. J., Os, E. & Pramling Samuelsson, I. (2012). Sma barns medvirkning i samlingsstunder. [Young children’s participation in circle time]. Nordisk barnehageforskning, 5(4), 1–21. doi: https://doi.org/10.7577/nbf.320

Finstad, H. (2016). Ditt smarte barn. J. M. Stenersens Forlag A.S.

Fodstad, C. D. (2015). Poetiske tekster – døråpnere til et nytt språk? I S. Kibsgaard & M. Kanstad (Red.), Lek og samspill i et mangfoldsperspektiv. Bergen: Fagbokforlaget, 97–115.

Kulset, N. B. (2015a). Musikk og andrespråk. Norsk tilegnelse for små barn med et annet morsmål. Oslo: Universitetsforlaget.

Kulset, N. B. (2015b). «Sang som sosialt handlingsberedskap for andrespråklærlinger i barnehagen. Det doble dilemma i lys av Bourdieu». I S. Kibsgaard & M. Kanstad (Red.), Lek og samspill i et mangfoldsperspektiv. Bergen: Fagbokforlaget, s. 79–95.

Sandvik, M. (2021). Språkarbeid i barnehagen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Winther-Lindqvist, D., Ringsmose, C. & Allerup, P. (2012). Kvaliteter ved det sproglige læringsmiljø i børnehaven. I L. Svinth & C. Ringsmose (Red.), Læring og udvikling i daginstitutioner. Viborg: Dansk Psykologisk Forlag.