Bjørnebo barnehage, Søndre Nordstrand, Oslo

Vi går nå inn i uke to med stengte barnehager og skoler, etter Regjeringens vedtak om midlertidig stenging på grunn av utbrudd av Koronaviruset. For mange, både store og små kjennes det ut som en evighet siden.

 

Barnehagen jeg liker å kalle for «min» holder åpent med ett barn tilstede. Vi har minimalt med bemanning for å begrense antall mennesker som er i kontakt med hverandre.

 

Vi er mest glad i hverdagen. Uroen og den uforutsigbarheten som preger landet nå er ikke god for noen. I tider som dette, blir det særlig synlig hvor viktig rolle barnehagen har i hver enkelt families liv, og i det norske samfunnet generelt. Det synliggjøres gjennom media, vi merker det i kommunikasjon mellom barnehage og hver enkelt familie og vi kjenner på det i nærmiljøet. Familiene er takknemlige for at barnehagen følger opp – selv om vi har «stengt». Barn på balkongene vinker og hoier når vi går forbi – overlykkelige over å se andre fjes enn foreldres og søskens. Barnehagen og personalet er en del av Norges beredskap nå. Vi er nå viktige for at andre skal få utført sine samfunnskritiske funksjoner.

Kreativitet og skaperlyst i krisetid

Barnehagen jeg liker å kalle for «min» holder åpent med ett barn tilstede. Vi har minimalt med bemanning for å begrense antall mennesker som er i kontakt med hverandre. Personalet i barnehagene som holder åpent, må balansere det å være med på å forsinke smitten av viruset og å gi et godt tilbud til barn som har behov. Dagene går med til daglige rutiner og til å finne på gøyale ting sammen med barnet som er tilstede. Det har vært bygging og maling av hytte, paradis inne, matlaging, turer ut og mye annet. Det står ikke på kreativitet og skaperlyst hverken hos de ansatte eller hos barnet. Sjelden har menyen vært bedre sammensatt av alt som er sunt og godt på en gang. Kunst skapes og kultur formidles. Mange ansatte gjør det beste de kan, og mere til, i en uvirkelig situasjon, for at barn og foreldre skal føle seg velkommen i barnehagen.

Det blir også ryddig og skinnende rent i hver krok, blyant- og tusjmerker forsvinner, bilder lamineres og planer lages. Det er nok av tid å ta av til alle disse oppgavene som har ligget som en tung bør på våre skuldre i deg daglige. Alle disse tingene vi skulle gjort, om vi bare hadde tid.

Vinking til barn på verandaen

Men tankene våre er også hos alle dem vi så gjerne skulle sett hver dag. Vi holder ikke barnehagen åpen bare for ett barn, vi jobber for og tenker på dem alle. Personalet har kontaktet alle foreldrene, hatt en liten prat og hørt om alle i familien er friske og har det fint. Noen har hatt videosamtaler med barna, som savner oss like mye som vi savner dem. Vi hører om barn som lengter tilbake til barnehagen når mamma eller pappa sier nei til noe. Vi vinker til barn som står på verandaen i fjerde etasje i nabolaget og kikker på barnet som er på tur med tre voksne fra barnehagen. Vi putter oppgaver i postkassene til skolestarterne, i tilfelle de kjeder seg. Vi tenker mye på de barna som virkelig har behov for oss, de vi så gjerne skulle hatt i barnehagen, de som vi er usikre på om har det bra. Vi er usikre, og vi vet jo ikke hvordan barna har det hjemme – er barnehagen den trygge basen i en ellers uforutsigbar hverdag? Det informeres i mange kanaler om hjelpetelefoner og alarmtelefoner for barn. Våre barn er for små til å varsle selv. Våre barn er ofte avhengig av en, eller helst flere, ansatte de stoler på. De er avhengige av oss, og akkurat nå kan vi ikke være der for alle.

Arbeidsglede tross urolige tider

Hvem vet hvor lenge denne unntakstilstanden kommer til å vare og hvilke konsekvenser den får? Innimellom vår usikkerhet og opplevelse av egen utilstrekkelighet for de som kanskje trenger oss, ser jeg også positive glimt. Det er med takknemlighet jeg er leder for en positiv og mangfoldig personalgruppe som står på med stor arbeidsglede tross urolige og, for mange, skremmende tider. Ikke at det er hverken nytt eller overraskende at personalgruppa strekker seg langt både for barn og foresatte, men det er allikevel en følelse av et sterkere samhold og fellesskap. Den siste uka og ukene framover tror jeg en ennå tydeligere bevissthet om hvor viktig jobben er og hvor viktige vi er for hverandre, vil vokse fram.  Omsorg for barna, familier og kollegaer tar vi med oss videre. Vi utforsker kreative metoder for å holde kontakt og å kunne bidra i barnas liv. Den fysiske avstanden som vi er pålagt å ha til de fleste av familiene, gjør paradoksalt nok til at vi kommer nærmere dem. Det er god tid til å evaluere driften vår og planlegge for når vi er tilbake i full drift igjen. For med tid og tålmodighet kommer vi dit. Og vi gleder oss til å åpne portene og armene våre for alle igjen!