Av og til har jeg lurt på om det drysses magisk søvnpulver over vognrekka langs ytterveggen i barnehagen. Hvordan er det mulig for barna å finne ro på denne linjen av vogner, gjerne med nær distanse til ivrige trehjulssyklister som svisjer forbi med høylytte hvin?
Å sove ute…er bare sundt, sies det. Frisk luft. Godt å få koblet av. Alt dette vi sier om søvnen og om søvn i barnehagen, er spor av noe mer. Fortellingene om søvnen er også fortellinger om livet i barnehagen og om barndommer. Ta gjerne eksempler fra hva vi sier når barnet skal slutte å sove: da får barnet mer tid til å leke, lære og være sosial. Men er ikke barnet både lekende, lærende og sosial når det sover? Barn er hverken skrudd av eller plassert på en ladestasjon når søvnen skaper sin form i vogna. Bak øynene leker drømmen, og inntrykk sorteres som del av pågående læringsprosesser. Søvnen er også sosial. Barna sover ikke alene i barnehagen, derimot har søvnen en kollektiv form. Sovetid og sovested deles, og er større enn det enkelte barnet. Relasjoner går på tvers, og er mer enn det som foregår bak det enkelte barns øyelokk. Det sovende barnet er i relasjon med vinden som stryker forbi og med fjæren som beveger hele vogna når føttene flyttes. Å sovne er som å lekke, skriver Beate Grimsrud, og det hun skriver får meg til å tenke på hvordan vi er i verden som sovende. For hva vil det si å sove på barnehagevis? Hvilke perspektiver og begreper benytter vi om søvnen i barnehagen, og hva slags ordninger rundt søvn finnes i institusjonen?
Gjennom å forske på søvn i barnehagen har jeg oppdaget hvordan plassering av de sovende barna har vært i endring. Og selvsagt er sovestunden påvirket av et økende antall ettåringer i barnehagen. Parallelt med antall småbarn økes antall sovende barn. Men hva er det som gjør at vi ikke tenker på de største barnehagebarna som sovende? Stikker vi nesen ut av den norske konteksten, kan vi oppdage at aldersgruppene etter tre år sover i barnehagen andre steder i verden. Men vi forventer sjelden sovende barn blant fire og femåringene i den norske barnehagen. Når femåringen lener seg bak i sofaen i dempet bevegelse, tar vi gjerne i bruk begrep som hvile og avslapping.
Både hvile og søvn skaper brudd i rytme og tempo. Men det betyr ikke full stopp! Om vi setter fokus på søvn i barnehagen, kan vi oppdage noe mer enn det vi omtaler som passivitet. Søvn kan sees som aktivitet, og som en del av barnehagelivet. Hvilen blir dermed ikke en left-over, eller en pause, men rett og slett selve livet som viser seg frem i en mer slumrende form. Nick Lee betrakter det sovende barnet som en aktør vi bør lytte til i større grad -ikke i form av å øke styrken på baby-callen, men virkelig lytte, på barnehagevis.
Hvordan vil det se ut om vi tenker at barnet skal medvirke i sin egen hvile/sovende hverdag? Å få mulighet til hvile er en rettighet på linje med å kunne ytre seg i barnekonvensjonen. Vi kan se disse rettighetene i kombinasjon, og spørre oss hvordan vi ivaretar interessene til barnet som i løpet av barnehagedagen skal la øyelokket senke seg over synsinntrykkene. Hva oppdager vi om vi lytter til pusten som går inn i en roligere rytme?
Medisinsk forskning har lenge studert hva som foregår på innsiden av kroppen når øynene lukkes og søvnen brer seg helt ut i fingertuppene. Medisinen har gitt oss begreper som rem-søvn, sovehygiene og normert søvnlengde. Når vi nå har fått en rammeplan som fremhever hvilen som del av livsmestring og helse, så spør jeg meg: er ikke søvnen også en del av barnehagens sosiale liv, en del av læringen og leken, og en del av relasjonene som vi arbeider med? Hva slags språk og forventninger har vi til søvn, og hvordan skaper vi rommene der søvnen blir organisert? For det er ikke magisk søvnpulver som drysses over vognene som står plassert på rekke der ute. Det er profesjonskunnskap i blanding med livet selv. Det er tid, og det er sted, som deles. Sammen.
Sov så godt…
