Dette spørsmålet er blitt stilt etter at vi fikk et forslag til ny rammeplan for barnehagen
Mange barnehagelærere sier at forslaget gir dem en «utfører»-rolle, og ikke en profesjonsrolle. De peker på planens mange skal-formuleringer, og det totale fraværet av begrepene etisk og faglig ansvar, i omtalen av styrere og pedagogiske ledere.
Frihet versus ansvar
Metodefrihet er et innarbeidet begrep, men jeg syns ikke det er så godt. Jeg mener at ansvar er et riktigere begrep enn frihet, når vi snakker om hvem som skal vurdere og velge metoder i det pedagogiske arbeidet. For dette arbeidet kan ikke gjøres under full frihet. Det er ikke slik at den enkelte lærer i barnehage og skole skal kunne velge sine arbeidsmåter og metoder etter personlig smak og behag. Jeg kjenner heller ingen lærere som ønsker seg en slik frihet.
Det barnehagelærere vil ha, er et ansvar som pålegger dem å bruke sin kunnskap om barn, barnehage, fag og mandat i en skjønnsmessig vurdering av hva gruppen av barn de arbeider med, har bruk for. Eller hva enkelte barn i denne gruppen trenger. Jeg opplever at de ønsker en synliggjøring av dette ansvaret, fordi de ellers ikke kan gjøre en god jobb.
Barnehagelærerne ønsker ikke å unndra seg ledelse
Dette betyr heller ikke at barnehagelærerne ønsker å unndra seg ledelse. Selvsagt skal de forvalte sitt ansvar i samsvar med de mål som barnehagen har. Altså de målene som har sitt opphav i barnehagens rammeplan, og som er vektlagt i barnehagen eller kommunen. Dersom pedagogiske ledere lager «private mål», er det selvfølgelig viktig at styrere bruker sin lederautoritet til å rette opp kursen. Det samme må gjelde dersom styrere i en kommune, eller en privat kjede, begynner å operere uavhengig av forankring i lov, rammeplan og lokale tilpasninger. Da må barnehageeier bruke sin myndighet.
Det sier seg selv at det alltid vil komme situasjoner hvor det oppstår «knirk» mellom de ulike nivåene i denne kjeden. Det vil helt sikkert være situasjoner hvor det ikke er opplagt hva som er «innafor». Men i mange tilfeller vil en slik uro bidra til å klargjøre begrunnelser for det pedagogiske arbeidet. Det er ikke et mål at rammeplanen skal sildre fra statlig nivå og ned på barnet, uten at det har vært diskusjoner og meningsbryting. Det er heldigvis ikke mulig å oversette et utdanningsmandat til praksis på en entydig måte.
Metodefrihet er et innarbeidet begrep, men jeg syns ikke det er så godt.
Profesjonsfellesskapet
Det at rammeplanen er tolkbar, og at den gir rom for mange ulike praksiser, er grunnen til at vi trenger folk med en profesjonskompetanse i barnehagene. Når loven har slått fast at pedagogiske ledere og styrere skal være barnehagelærere, er det jo nettopp fordi de er i stand til å ta ansvar for å utlede det pedagogiske arbeidet fra et gitt mandat. Hvis det hadde vært nok å følge noen direktiver, så hadde man strengt tatt ikke trengt noen kompetansekrav.
Så mener jeg at vi bør diskutere om ikke barnehagelærere kan ivareta dette ansvaret bedre enn i dag, ved å bruke hverandre. Når jeg snakker om profesjonsfellesskapet, mener jeg alle barnehagelærerne i en barnehage. Styrer er den naturlige leder av dette fellesskapet, selv om styrer selvsagt også er leder for alle yrkesgrupper. Alle barnehagelærere bør bidra til å ta ansvar for å sosialisere nykommerne inn i faglig fellesskap. Alle barnehagelærere har et ansvar for å opprettholde den faglige dialogen i hverdagen. Særlig i vurderingsarbeid, som ofte er det som skaper konflikter i en barnehage, må det finnes faglige fellesskap som bidrar til å følge med på barns trivsel og utvikling. Det må hele tiden være faglig dialog om dette arbeidet. Hva er normalt eller ikke normalt ved et barns atferd? Når bør vi hente inn ekstern hjelp? Hvordan kan vi bruke hverandres blikk til beste for alle barna – ikke bare for de 18 som er på «min» avdeling? Eiere og styrere har et stort ansvar for å sørge for at det finnes forum for å bygge vurderingskompetanse og vurderingskultur. I barnehagens vurderingsarbeid er dette ofte ensbetydende med å bygge kultur for å fange barns ytringer, gi barn medvirkning og gjøre barns perspektiv gyldig i det pedagogiske arbeidet.
