«Barnehagen skal være en arena for daglig fysisk aktivitet og fremme barnas bevegelsesglede og motoriske kompetanse», står det i høringsutkastet til rammeplanen for barnehagen. Jeg vil i denne artikkelen drøfte hvordan vi kan tilrettelegge for bevegelsesglede og motorisk kompetanse i barnehagen. I artikkelen argumenterer jeg for at barn i barnehagen må få mange opplevelser med egen kropp i samspill med andre.

 

barnehagefolk

Denne artikkelen er publisert i Barnehagefolk nr. 1/2017. Tema: Livsmestring og helse.




Tegn abonnement, eller kjøp enkeltnummer.

 

 

Jeg har skrevet en doktorgrad om barns utelek (Fasting, 2013). Høsten 2015 var jeg ute og observerte barns lek i to ulike barnehage, og jeg har kalt dette forskningsprosjektet «Barns kroppslighet i lek». Jeg er opptatt av at uteområder gir mange muligheter til bevegelse. Små barn trenger å øve seg på helt grunnleggende bevegelser, slik som å krabbe (for de aller minste), å gå, løpe, hoppe, hinke, slenge og kaste. Barn trenger muligheter og tid til å øve på dette igjen og igjen i barnehagen. For de minste barna er det vanskelig å løpe og hoppe med store dresser og sko utendørs på vinteren. Hvordan kan vi tilrettelegge for at disse barna kan få øve på dette i løpet av dagen innendørs? Hvilke rom kan vi rydde for å gi plass til dette? Kan det være lov til å løpe i gangen for 2 åringene fra kl. 9-10 på morgenen?

 

Som tidligere nevnt står det i høringsutkastet til rammeplanen at barnehagen skal fremme barnas bevegelsesglede. Det å føle glede ved bevegelse er svært sentralt for at en skal ønske å bevege seg igjen og igjen, og fortsette med dette hele livet. Som Lyngstad (2010) skriver er bevegelsesglede situasjonsbetinget. Når en øver på nye bevegelser og er i utfordrende omgivelser kan en oppleve frustrasjon. Jeg var sammen med en barnegruppe i barnehage A på tur tre dager høsten 2015, og jeg så i liten grad bevegelsesgleden disse dagene. Det regnet alle dagene, det var ulendt og terrenget var sleipt, og barna gikk med glatte støvler og regnklær (mange med dress under). Vi gikk også i relativt ukjente områder for barna, så det fysiske miljøet var svært utfordrende for dem.

 

Men den tredje dagen etter lunsj skjedde det noe. Vi hadde spist i en gapahuk i skogen og vi gikk på en sti som førte ned til en stor gress-slette. Det rant en bekk gjennom området. Når vi kom ned hit var det som om noen slo på leken og bevegelsesgleden! Barna smilte og løp og hoppet! Endelig var leken der! Barna var helt i ekstase over å få løpe frem og tilbake og hoppe over bekken igjen og igjen. Heldigvis var det ingen voksne som begynte å organisere hvem som skulle ha sisten, for nå kunne hvem som helst ha den, barna løp og hoppet og forsøkte å fange hverandre. Det var frydefullt å få observere og være en del av dette. Barna syntes det var kjempemoro å leke på denne måten. Så moro å få hoppe over bekken! 

 

 

 Så moro å få hoppe over bekken! Foto: Merete Lund Fasting

 

Etterpå forflyttet barna seg opp i en skrent. Da viste de meg at de kunne å klatre også! De klatret opp og sklei ned på det glatte fjellet. Kroppsspråket deres fortalte meg at leken og bevegelsesgleden og mestringen hadde fanget dem og de var grepet av denne leken der alle var med.

 

Dersom jeg skal trekke frem noe fra barnehage B som var unikt i forhold til å skape fysisk aktivitet og bevegelsesglede, var det at de hadde naturområder innenfor gjerdet, og det at de hadde en rekke løsmateriale rundt omkring i barnehagen. Dette var blant annet steiner i ulik størrelse, stokker (runde og flate), pinner, blader, ulike kvister og strå. Dette var leker som ikke ble ryddet inn hver dag, så de kunne finne dem igjen i skogen eller på steinen eller inne i lekehytta når de kom ut neste dag. Med løsmaterialet bygde de hinderløyper, de satte planker opp mot båten som de balanserte på, de bar løsmaterialet opp på taket på båten og de fraktet dem på syklene. Jeg observerte også at de bar steinene inn i hytta- og ut igjen; de var gull og diamanter. Den ene dagen var flere av guttene hekser og løsmateriale var heksehår, heksemat og de hadde tilgang til vann og gjørme som de hadde i en gammel kaffekjele, som var heksedrikk. Jeg observerte at i denne barnehagen inspirerte ofte løsmaterialene barna til mye fantasi og kreativitet i leken, og barna ble inspirert til å fortsette å leke.

 

Jeg har tidligere vært opptatt av at vi skal være forsiktige med å dele opp leken for mye; i fantasilek, konstruksjonslek og bevegelseslek (Fasting, 2014b). Dette fordi jeg i min forskning har sett at veldig ofte inneholder barns lek både fantasi, konstruksjon og bevegelse (Fasting, 2014a, 2015). Hekseleken er et eksempel på dette: Her konstruerte de mat, drikke og hår og de fantaserte rundt hekseleken. De hoppet rundt med lange spade mellom beina, og de løp i full fart etter hverandre. Leken var mangfoldig! Jeg observerte at en jente dyttet en gutt ned skrenten fra heksestedet. Hun sa til meg at hun gjorde det fordi hun ikke ville bli forhekset. Lek er ofte sammensatt og mangfoldig og kan være vanskelig å forstå for oss voksne. Jeg er opptatt av at vi voksne trenger mer kunnskap om den «uberegnelige leken»; da kan vi stimulere til at leken kan få fortsette å utvikle seg.

 

I artikkelen «Magien i utetiden» (Løndal & Fasting, 2016) argumenterer Knut Løndal og jeg for at voksne skal involvere seg i barns lek. Hvordan en involverer seg vil variere fra at du observerer på avstand, til at du noen ganger initierer eller inspirerer barna og andre ganger igjen er du kanskje mer deltagende sammen med barna i lek og bevegelse. Jeg mener at flere pedagoger skal være til stede i uteleken sammen med eller i nærheten av barna. Da kan pedagoger og assistenter drøfte barnas motorikk, bevegelsesglede, lek og læring og få en større forståelse for hvert enkelt barns lek, behov og ønsker. Jeg er opptatt av at barn må få mestringsopplevelser i barnehagen. Opplever barna trygghet og glede vil bevegelsesgleden og motorikken komme etter hvert. Inspirert av Aristioteles og Dewey mener jeg vi må se på pedagogikk og læring som en kommunikasjonsprosess; det er noe pedagoger, de andre ansatte i barnehagen og barna gjør sammen. Kvaliteten på deltagelsen har mye å si for læring. Dersom barnet blomstrer, dvs. at det føler mestring, glede og at de får utfordringer, vil de også være mer mottagelige for læring. Vi må ikke tenke utdanning utelukkende som en produksjonsprosess, men vi utdanner barna i frihet og for frihet skriver Biesta (2014) i boka Den smukke risiko i uddannelse og pædagogik.

 

I denne sammenhengen vil jeg trekke frem et eksempel fra barnehage B. Anders var en svært forsiktig gutt når jeg møtte han i august måned. Han var den yngste gutten i gruppa og gikk stille rundt og lekte litt for seg selv. Jeg observerte at en av barnehagelærerne gjorde det enkle, men geniale grepet; hun fulgte han bort til barn han kjente som han kunne leke med. Det var bare denne lille hjelpen han trengte. Når han først var der lekte han sammen med de andre barna og han ble motivert og engasjert og ikke minst fikk han rollemodeller som han lekte med som løp, syklet og kastet. Den ene dagen kom Anders bort til Henrik som kastet en flat trepinne ned fra en høyde. Han sa det var en boomerang, og Anders fant også en slik trepinne og ble med på leken. Guttene strålte av glede der de kastet, klatret ned og hentet, klatret opp igjen og kastet.

 

Det var rørende å se hvordan denne gutten utviklet sin trygghet sammen med andre, og hvordan hans motoriske kompetanse og hans kroppslig uttrykte bevegelsesglede endret seg fra august til desember. Anders som hadde vært denne veldig forsiktige gutten hadde blitt en selvstendig gutt med selvtillit og han elsket å leke. Jeg observerte at han var så lykkelig når han lekte sammen med andre. Hadde dette skjedd dersom han ikke hadde en voksen som så han og hjalp han litt på veien? Det tror jeg ikke, for Anders var en gutt som ikke tok så mye plass, eller krevde noe av andre.

 

Den nest siste dagen jeg var sammen med den observerte jeg at Anders lekte dytte og dra lek sammen med to andre gutter i bakken bak sklia (se bilde øverst). Dette var en svært komplisert lek der de tilpasset kraften når de dyttet og dro hverandre. Anders hadde nå en motorikk og en kroppskontroll slik at han kunne delta i alle typer lek. Anders i dytte og dra lek- en krevende lek.

 

En bok som har betydd mye for meg som pedagog og der barns kropp, bevegelse og fantasi har en sentral plass er boka Orden og Kaos skrevet av Torben Hangaard Rasmussen (1992). Det som oppleves som kaotisk for oss voksne trenger ikke oppleves kaotisk av barna i det hele tatt. Det at vi skal ha mer voksenstyrt orden og systemer kan ødelegge for den yrende barneleken. Bevissthet rundt dette og det at barn er levende kroppslige og uttrykksfulle individer som ønsker medbestemmelse, tenker jeg er viktig kunnskap å ta med seg for oss voksne som skal tilrettelegge for barns lek og bevegelsesglede. Barn kommuniserer i stor grad kroppslig; nonverbal kommunikasjon er sentralt for barn.

 

Barn trenger utfordringer for å få ny motorisk kunnskap, og de må utfordre balansen for å få bedre balanse. Selvkontroll, selvregulering og følelsesregulering har vært begreper som har vært mye brukt i forhold til barnehagebarn i det siste. Heldigvis er ikke dette begreper som er sentrale i høringsutkastet til den nye rammeplanen for barnehagen. Men jeg savner mer bruk av begreper som glede og entusiasme og egenstyrt og lidenskapelig lek. Barn i barnehagealder er kroppslige, og deres nervesystem, sanser og motorikk utvikles. Da er det viktig at barna får beveget seg mye og får mange kroppslige erfaringer.

 

Jeg mener det er svært viktig for barns utvikling at de opplever mestring, glede, sosialt samvær og får troen på seg selv før de skal begynne på skolen. Barn trenger en god dose fysisk aktivitet eller bevegelse hver dag, og vi voksne må forsøke å se det enkelte barn og tilrettelegge for at de opplever glede, mestring, men også utfordringer. Det barn opplever, føler og lærer er direkte forbundet med deres kroppslige væren i verden.

 

Biesta, G. J. J. (2014). Den smukke risiko i uddannelse og pædagogik. Århus: Klim.

 

Fasting, M. L. (2013). Vi leker ute! En fenomenologisk hermeneutisk tilnærming til barns lek og lekesteder. Oslo: Novus forlag.

 

Fasting, M. L. (2014a). Barns lekeverden utendørs med eksempler fra magilek og spionering. Barn(2), 7-19.

 

Fasting, M. L. (2014b). Havfruen, jungellek og klatring- En fenomenologisk hermeneutisk tilnærming til barns lek. In T. Hangaard Rasmussen (Ed.), På spor etter lek (pp. 160-175). Bergen: Fagbokforlaget.

 

Fasting, M. L. (2015). Klatring i trær og hyttebygging: om barns lek og lekesteder ute. Tidsskrift for den nordiske barnehageforskning, 10(Barn og rom).

 

Hangaard Rasmussen, T. (1992). Orden og kaos: elementære grundkræfter i leg. Brøndby: Semi-forlaget.

 

Lyngstad. (2010). Bevegeksesgleden i kroppsøving. In Nygård & Stene (Eds.), Forskning Trøndelag: Tapir Akademisk forlag.

 

Løndal, K., & Fasting, M. L. (2016). Magien i utetiden. In M. Øksnes & E. Sundsdal (Eds.), Læring (Vol. 2, pp. 95-116). Oslo: Cappelen Damm akademisk. Se også meretelundfasting.no