Vi vil hevde at det å skape gode muligheter for barns lek i barnehagen er noe av det viktigste man kan gjøre for at barn skal få en god barndom. Det finnes en lang tradisjon i norske barnehager og barnehagepedagogikk for å verdsette barns lek, men kun å vise til tradisjon, er ikke tilstrekkelig for å legitimere at leken fortsatt bør ha en sentral plass i barnehagen. Med støtte fra ulike perspektiver vil vi i denne teksten fremme et syn på lek som blant annet handler om glede, tilfredsstillelse og lykke. I tillegg til tradisjon er våre perspektiver hentet fra kulturforskning, naturvitenskap og Barnekonvensjonen.

 

Forfatterne:

Maria Øksnes

er barnehagelærer med doktorgrad i pedagogikk og førsteamanuensis ved Program for lærerutdanning, NTNU.

Einar Sundsdal

har doktorgrad i pedagogikk og er førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk og livslang læring, NTNU.

I Norge har vi lang tradisjon for å verdsette barns lek i barnehagen. Vår moderne forestilling om barndom og barns lek har røtter tilbake til Jean-Jacques Rousseau (1712–1778), som la et fundamentalt nytt grunnlag for hvordan vi tenker om barndom i moderne tid. I Emilie – eller om oppdragelse (Rousseau 2010/1762) skisserer Rousseau sin pedagogikk. Den innebar blant annet at barn skulle fordrive tiden med det som passet for barn: lek. Barn skulle få holde på for seg selv, voksne skulle la barn oppdage verden selv.

 

Friedrich Fröbel (1782-1852) videreutviklet Rousseaus tanker om barndom og grunnla barnehagen. Også Fröbel er overbevist om at barnehagens hovedfokus skal være lek. I boken om men­neskenes oppdragelse understreker Fröbel (2005/1826) betydningen av barns lek. I en paragraf som er blitt stående som den opprinnelige barnehage­pedagogikkens syn på lek i kondensert form, skriver Fröbel at lek er ikke bare den reneste og mest oppløftende av alle barndommens aktiviteter, den er også typisk for menneskelivet i sin helhet. Lek gir «lykke, frihet, tilfredsstillelse, indre og ytre avspenning, fred med verden. Lek er kilden til alt som er godt» (Froebel, 2005/1826, s. 55). Retorisk spør han om ikke det vakreste bilde på barnelivet er det lekende barnet – barnet som er fullstendig oppslukt i leken og som slik faller utmattet i søvn?

 

Barnehagefolk  

Denne artikkelen har vært publisert i Barnehagefolk nr. 3/2013. Tema: Kampen om innholdet. Abonner eller kjøpe enkeltnummer her. 

 

 

Det er ikke bare i tradisjonen lek har en sentral rolle. Fröbels retoriske spørsmål leder oss til det faktum at (de fleste) barn leker. Alle som kommer inn i en barnehage vil nesten uansett tidspunkt se barn som leker. En morgen for ikke lenge siden fulgte vi datteren vår inn på avdelingen. Barnehagelæreren spør 3-åringen om hun har noen plan for dagen. Hun svarer: «Lek». Fra barns perspektiv ser det ut som om barnehagelivet ofte handler om å få leke – alene eller sammen med venner! Leken har en sentral rolle ikke bare i tradisjonen. Barn selv gir uttrykk for lekens betydning; alt de vil, er å leke. Lek er barns væremåte, og er slik en sentral del av livet de lever her og nå. Barnehagelærerens respons til 3-åringen kan også illustrere at tradisjonen med å vektlegge leken lever: «Det hørtes ut som en god plan!».

 

Leken har en sentral posisjon også i dag, men nå er det for mange på langt nær nok at leken gir glede, tilfredsstillelse og lykke. Leken skal utnyttes mest mulig effektivt med tanke på et fremtidig resultat. Innenfor en slik logikk blir de vanligste argumentene for at barn må få leke i barnehagen at de skal utvikle seg eller lære noe. Hvorvidt leken settes på dagsorden, men også på hvilken måte, vil i stor grad kunne påvirke hvilke muligheter til lek barn erfarer. Her kan det være på sin plass å minne om barns rett til lek.

 

Den leken Barnekonvensjonen gir rett til er den som for barn representerer forlystelse, moro og fornøyelse for sin egen skyld.

 

 

Artikkel 31 i FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen) slår fast at alle barn har rett til å leke. I 2013 publiserte FN en generell kommentar til denne rettigheten som er forpliktende for alle som arbeider med barn. Der utrykker Barnekomiteen bekymring for i hvor liten grad rettigheten til lek anerkjennes i praksis, det vil si at det i liten grad sørges for lovgivning, nasjonal og lokal planlegging for å ivareta barns lek. Den leken det investeres i er først og fremst strukturert og organisert. Ifølge FN er barns rett til lek truet, særlig på grunn av økende læringstrykk og vektlegging av formell akademisk suksess – også i barnehagen. Barnekomiteen peker eksplisitt på problemet med at mange barn i dag ikke har tid til å leke, og at det er voksnes ansvar å sørge for å gi dem tid. FN er særlig bekymret for at barns frie, spontane lek ikke respekteres tilstrekkelig, at det som synes å gjelde er den leken som de voksne anser som fornuftig, nyttig og god, en lek som er et middel for å oppnå noe annet. Den leken som FN tar til orde for å beskytte er rammet inn som en del av deltakelsen i hverdagslivet. Det presiseres i kommentaren fra FN at barn har rett til tid for seg selv der ingen voksne organiserer eller kontrollerer dem. Det handler om en tid der barna kan være frie fra ethvert krav, frie til å gjøre ”ingenting”. Den lek som kommentaren vurderer å være under press – og som Barnekonvensjonen er ment å beskytte – er den leken som har en egenverdi for barnet. Lekens egenverdi knyttes da til den mer eller mindre umiddelbare glede og lykke, fornøyelse og velbehag barna finner i den. Det er altså en forståelse av at lek ikke er et middel for noe annet: leken er sitt eget særegne fenomen, mangfoldig i sitt vesen, og noe som er verdifullt i sin egen rett. Den leken Barnekonvensjonen gir rett til er den som for barn representerer forlystelse, moro og fornøyelse for sin egen skyld. Det er innenfor disse grensene, som trekkes rundt lekens egenverdi, vi skal forstå lek, i følge FN.

 

Den leken Barnekonvensjonen gir rett til er den som for barn representerer forlystelse, moro og fornøyelse for sin egen skyld.

 

Den bekymringen som FN uttrykker når det gjelder barns lek har lekforskere gitt uttrykk for i mange år. Fremst blant disse er pedagogikkprofessor Brian Sutton-Smith. Han hevder at utviklingen som truer barns frie og spontane lek kan knyttes til en bestemt retorikk som i lang tid har preget lekforskningen og som fokuserer på hva som skal komme ut av leken.

 

Det har aldri vært bred enighet blant lekforskere om hva lek er eller hvorfor det lekes. Sutton-Smith (1997) hevder at leken unndrar seg forskeres forsøk på å definere den, men at mange istedenfor å gripe fatt i lekens ambivalens; dens flertydighet, har forsøkt å tvinge leken inn i definerbare former. I sin forskning har Sutton-Smith (2008) vært opptatt av å betrakte lek som flertydig og mangfoldig. Sutton-Smith antyder aldri at leken kan tas i bruk. Hans poeng er heller at dersom det skulle komme noe godt ut av leken er det tilfeldig og ikke nødvendigvis resultat av planlegging av og tilrettelegging for lek. Det har vært viktig for Sutton-Smith å understreke at det å leke er en fornøyelse i seg selv for både barn og voksne. På samme tid er han klar over at leken kan ha en evolusjonær hensikt. Den hensikten er å bidra til at livet føles verdt å leve.

 

Til tross for hva mange tror eller håper, er det ikke slik at lek primært representerer en såkalt fremtidsrettet praksis som skal gjøre den som leker klar for livet.

 

 

I senere tid ser vi at engasjementet på lekens vegne kommer i fra uventet, men sterkt forskningsmessig hold, nemlig fra naturvitenskapen. Gordon Burghardt (2005), en av verdens ledende forskere på atferd og følelser hos dyr, hevder at det er mye vi ikke vet sikkert om lek. Til tross for hva mange tror eller håper, er det ikke slik at lek primært representerer en såkalt fremtidsrettet praksis som skal gjøre den som leker klar for livet. Lek er viktig av helt andre grunner, og mer og mer forskning taler for at både FN og forskere som Sutton-Smith er på riktig spor når de fremhever at det som er mest åpenbart – og viktig! – med lek, er at det er en veldig spennende og morsom aktivitet som deltakerne driver med bare fordi de liker å holde på med det de gjør (Sutton-Smith, 2008). Dette poenget deles av Sergio og Vivien Pellis (2009), som tidligere var overbevist av hypotesen om at lek er en praksis deltagerne deltar i for å øve seg på å takle lignende situasjoner som vil dukke opp i fremtiden. Etter at de i flere år hadde studert om det faktisk er sånn at lekeslåssing som en slags øvelsespraksis gjør at rottebarn blir bedre til å slåss som voksne, ble de mer og mer usikre på praksishypotesens forklaringskraft. Den forklaringen forskerne står igjen med er kort sagt: Leken synes å ha en iboende verdi og å være tilfredsstillende i seg selv.

 

 

 

Burghardt, G. (2005). The Genesis of Animal Play. Cambridge: The MIT Press.

 

Frøbel, F. (2005/1898). The Education of Man. New York: Dover Publications.

 

Pellis, S. & Pellis, V. (2009). The Playful Brain. Venturing to the Limits of Neuroscience. London: Oneworld Publications.

 

Rousseau, J-J. (2010/1762). Emile – eller om oppdragelse. Oslo: Vidarforlaget.

 

Sutton-Smith, B. (1997). The Ambiguity of Play. Cambridge: Harvard University Press.

 

Sutton-Smith, B. (2008). Play Theory. A personal journey and new thought. American Journal of Play. Vol. 1, No. 1, s. 80 – 123.

 

FN (2013) Generell kommentar nr .17 (2013) om barnets rett til hvile, fritid, lek, fritidsaktiviteter, kulturliv og kunstnerisk virksomhet (art. 31). Geneve: FNs komité for barns rettigheter. [MLA1]sitat [MLA2]sitat