Små barn kan ekskludere andre fra aktiviteter og lek, og de har en forståelse av at disse handlingene kan såre andre
Det synes å være en utbredt oppfatning at barnehagebarn er for små til å mobbe, som begrunnes med at de ennå ikke har den modenheten som skal til for å foreta bevisste og systematiske utfrysinger av andre barn. Debatten om hvorvidt barnehagebarn er for små til å mobbe står i sterk kontrast til forskning som konkluderer med at små barn kan ekskludere andre fra aktiviteter og lek, og at de har en forståelse av at disse handlingene kan såre andre (Goldstein, Tisak og Boxer, 2002).
Den rådende forståelsen eller definisjonen av mobbing kan knyttes til Dan Olweus (1992) sin forskning på området. Han peker på at mobbing finner sted i asymmetriske relasjoner, hvor mobberen beskrives som en med aggressiv personlighetstrekk og manglende empati, og offeret som en fysisk svak og usikker person. Olweus mener at disse karaktertrekkene ikke er et resultat av mobbing, men de involverte besitter dem i forveien. Denne definisjonen peker på at mobbingens hensikt er å påføre smerte og å skade en annen eller ett vennskap. Vi kan si at det er en negativ ladet definisjon og det kan være bakgrunnen for at mobbing som fenomen lenge har blitt sett på som uaktuelt å knytte til barnehagebarn fordi de er for små til å utføre ondsinnede handlinger. Også det å karakterisere små barn som onde kan være problematisk.
Hensikten er ikke å gjøre andre vondt, men å sikre sin egen tilhørighet til gruppa.
Jeg er kritisk til Olweus sin mobbedefinisjon fordi han fastlåser mennesker i negative beskrivelser og fordi han forstår dem som unormale. Det kan være betimelig å stille spørsmål om cirka 10 prosent av barnehagebarna kan være unormale. Jeg mener vi bør nærme oss fenomenet som noe som kan finne sted under tilsynelatende normale samfunnsforhold. Vi bør heller fokusere på hvordan grupper fungerer når noen blir mobbere og andre ofre. Den danske mobberforskeren Dorte Marie Søndergaard (2009) fokuserer på gruppekulturer og gruppeprosesser istedenfor på enkeltmedlemmers karaktertrekk og mangler når hun skal forklare mobbing. Hun forstår mobbing som sosiale prosesser, som involverer ikke bare mobber og offer, men hele gruppa som disse er en del av. Deltakerne forstås ikke som spesielt onde eller aggressive, men usikkerhet om tilhørighet til gruppa kan utløse handlinger som ekskluderer en fra fellesskapet. Slike handlinger kan defineres som krenkelser. Hensikten er ikke å gjøre andre vondt, men å sikre sin egen tilhørighet til gruppa. Hva som aksepteres, kan variere fra gruppe til gruppe, og mobbing kan oppstå på grunn av lav toleransekultur i grupper. Mobbing handler mer om gruppemedlemmers manglende toleranse for annerledeshet enn at de er aggressive, svake eller passive, mener Søndergaard (2009).
Mobbing handler om å holde noen utenfor, og det kan oppleves grusomt, men å karakterisere en mobber som ond, kan forstås som en urettmessig hard dom. Det å passe inn i et fellesskap synes å være viktig for mennesker. Vi utfører nødige handlinger som vi vet vil ekskludere oss fra gruppa. Slik begrunner rapartisten Timbuktu, hvorfor han ble en mobber: “Jeg var mobberen som mobbet fordi jeg var redd for å bli mobbet selv.” (VG NETT, 22.06.2014).
Men offeret for mobbing ønsker også å tilhøre et fellesskap. Når Magnus, fem år, ønsker at han var død fordi ingen vil være sammen med han, sier det oss noe om alvoret i opplevelsen av ikke å tilhøre et fellesskap (Petersen, 2014).
Ofte blir mobbing forklart med at barn som ekskluderes er annerledes. Barna i barnehagen sier at de ikke vil leke med Mia fordi hun snakker rart, og fordi hun slår og klorer. Pedagogen beskriver henne som ei jente med språkvansker, i tillegg er hun sur, sint, aggressiv og hissig. Målet er å inkludere Mia i barnefellesskapet, men ensidig fokus på hennes mangler kan skape utilsiktede og ekskluderende praksiser (Christoffersen, 2014). Det kan etablere praksiser som ikke bygger henne opp, men befester hennes lave status.
Mitt poeng er at det virker mot sin hensikt å fokusere på barns mangler eller personlighetstrekk. Det kan bidra til å befeste dem som annerledes, og skape praksiser som fungerer ekskluderende. Mobbing formes av mer enn det som kommer fra barna selv. Ved å flytte fokus fra det enkelte individ som bærer av et problem og istedenfor rette blikket mot de sammenhenger barn befinner seg i, og ikke minst de forståelsesrammer de tolkes inn i, kan vi avdekke og gjennomskue pedagogiske handlingers intenderende og ikke-intenderende effekter på barn og barnefellesskaper. Det kan være et viktig grep i antimobbearbeid.
