De pedagogiske veiene fra oppmerksomhetsproblemer og hyperaktivitet går via språk, forståelse, tanker og relasjoner.

Lekens metoder er helt utmerkede for slike øvelser, mener Leif Strandberg. Her reflekterer han over hvordan overaktivitet kan forstås, og viser oss lekens mange muligheter.

I artikkelen Om aktive barn snakket jeg om Aktivitet (når jeg skriver Aktivitet med stor A, mener jeg aktivitet som er sosialt, kulturelt og kontekstuelt forhandlet) som noe positivt, den åpenbare årsaken til menneskets relasjon til sin verden. Jeg kommer ofte tilbake til dette med Aktivitet. Dels for å markere avstand fra dem som mener at man skal ”vente på modning”, dels fordi det er tendenser til å assosiere aktivitet med noe problematisk – rastløshet, forstyrrende atferd, hyperaktivitet med mer.

Det finnes naturligvis barn i barnehager og skoler som uttrykker rastløshet og overaktivitet, og selvfølgelig mener jeg at vi skal hjelpe barn med å komme videre og ta skrittet fra hyperaktivitet til Aktivitet. Jeg kan også tenke meg at det finnes en nevrologisk bakgrunn for visse typer hyperaktivitet, men det hindrer oss ikke i å legge til rette for pedagogisk Aktivitet som gjør at barna kan ta ett skritt videre i utviklingen.

Hvorfor er vi mennesker iblant rastløse og hyperaktive? Hvorfor flyr vi noen ganger som sommerfugler fra blomst til blomst? Hvorfor zapper vi frem og tilbake mellom TV-kanalene? Det finnes selvsagt mange mulige svar på disse spørsmålene. Her og nå vil jeg løfte frem noen svar/refleksjoner som handler om relasjonen mellom overflate og dybde.

Å fordype seg

Alle fenomener i vår verden har en overflate. Under den overflaten er det lag på lag med spennende ting – en dybde. For eksempel: Når jeg åpner en bok, åpner det seg en overflate av grafiske tegn, men under disse svarte krusedullene skjuler det seg meningsfylte ord og fortellinger. Et annet eksempel: Når jeg ser på et tre, opplever jeg kanskje først og fremst treets form, farge og duft. Hvis noen derimot forteller meg at treet heter noe, for eksempel bjørk, at treets ulike deler kan beskrives som stamme, greiner, kvister og blader, og at det finnes noe veldig viktig som man ikke ser som heter røtter, at det er en interessant relasjon mellom solen og de grønne bladene som kalles fotosyntesen, som gjør at det dannes oksygen, som gjør at vi kan puste, at det finnes sanger om bjørketrær, at man kan lage møbler av tømmeret og så videre – da får treet en ny mening for meg.

Jeg kan bli stående ved treet en stund til, for det er så mye mer å fundere på (tanker, språk!)

Uten denne fordypningen er risikoen stor for at jeg går fra tre til tre og til slutt ikke ser skogen for bare trær. I stedet for å fordype meg, går jeg etter overflaten, og treet blir en enkel stimulus. For å få enda en stimulus, går jeg til neste tre.

Finnes det overaktive barn?

Jeg mener altså at ikke-rastløshet og ikke-overaktivitet er forbundet med kunnskap, språk, tanker og vår evne til å skyte inn en forsinkelse mellom stimulus og respons, det vil si at vi blir hos og lytter til en venn som kan si noe mer om dette ”enkle fenomenet”.

Det er dette som fra politisk hold er blitt kalt ”undervisning og utfordring”. Og nok en gang finner vi en god form for undervisning og utfordring i lekens metodikk (ettersom lekens karakter er den av en sosio-kulturell-kontekstuell Aktivitet).

La meg ta et par eksempler. I en barnehage hadde man vanskelig for å gjennomføre eventyrstunder. Noen av barna lyttet, andre falt ut, mens en del bråkte og forstyrret. Det var like før man sluttet med eventyrstundene helt og holdent. ”De forstyrrer jo bare … det blir bare rot.” En av assistentene sa imidlertid: ”Jeg vil gjerne fortsette, men jeg skal slutte å lese eventyr og begynne å fortelle eventyr … og så har jeg et lite triks som jeg har lyst til å prøve.”

Det lille trikset gjorde susen. Under hver eventyrstund tok hun på seg et skaut, og i hånden hadde hun en kurv, og så begynte hun slik: ”Hei barn, jeg heter Grete, og jeg skal fortelle om noe som skjedde for veldig lenge siden.” Barna så naturligvis at det var barnehageassistenten Lena.”Så rart at hun sier at hun heter Grete … og hva har hun i kurven, tro? Her må vi følge med og se hva som er på gang.”

Med den lille forandringen skapte Lena en sosio-kulturell-kontekstuell Aktivitet. Fortellingen fikk rekvisitter (skautet og kurven), tydelige roller (eventyrfortelleren Grete og barn som lytter til et eventyr) og en kontekst (eventyrstunden). Det hadde sikkert også betydning at eventyret ble fortalt og ikke lest opp … det oppstår mange og tydelige relasjoner når noen forteller andre noe.

Kontekst og rekvisitter gir fokus

I en annen barnehage ønsket de å undervise litt mer om naturen. Også her var det vanskelig å fange oppmerksomheten til enkelte ”hyperaktive” barn som nesten utelukkende bråkte og styrte når de ble undervist. Man bestemte seg derfor for å bruke lekens metoder.

Undervisningen fant sted ute, men før barna og pedagogene gikk ut til den store parken, pakket man en gammel reiseveske med et teppe og to håndklær som het Lisa og Kråka. Kråka visste ikke så mye, men var veldig vitebegjærlig. Lisa var en smart venn som gjerne underviste Kråka.

Når man kom frem til et tre, satte man den gamle reisevesken på bakken og lot barna danne en ring rundt den. Deretter åpnet man vesken og tok frem teppet og la det på bakken slik at barna kunne sitte på det. Nå kom også Lisa og Kråka frem, og Kråka tittet seg nysgjerrig rundt, så treet og begynte å

spørre: ”Sover trær?” ”Legger de seg ned når de sover?” ”Hvorfor ramler de ikke over ende om dagen?”

Også her ble de ”hyperaktive” guttene mer fokuserte. Man fikk hjelp av lekens kontekst (teppet) og rekvisitter (håndklærne). Dessuten var det mye lettere for barna å være interaktive med Lisa og Kråka der. Dette kommer av at barn i leken kan være ”ett hode høyere” enn ved ”vanlig undervisning”. Barna lånte kompetanse av dukkene og opplevde og imiterte hvordan Kråka spurte og Lisa svarte. Hvis et barn har oppmerksomhetsproblemer, må det få møte noen som IKKE har det (for eksempel Lisa og Kråka).

Hvilken prosess skal vi satse på?

Altså, de pedagogiske stiene fra oppmerksomhetsproblemer og overaktivitet handler om språk, forståelse, mening, tanker og relasjoner. Lekens metoder er helt utmerket for slike øvelser.

Jeg er derfor kritisk til å ”behandle” problemer med oppmerksomhet og hyperaktivitet på for lavt nivå (hvile, avslapning, massasje, mindfulness). Tvert imot mener jeg at vi skal gå fra det Vygotskij kaller lavere mentale prosesser til høyere mentale prosesser, der språk, og dermed også lek, spiller en stor rolle … Lek er nemlig en positiv og morsom språk- og tanke-Aktivitet. (Jeg mener riktignok at hvile og massasje kan være gunstig i visse sammenhenger.)

Leken (som jeg definerer den her og i andre innlegg) er et suverent verktøy for å bli mer fokusert, og for å bedre barnets muligheter til å jobbe med sin ”portfolio”.

Litteraturtips

Lindberg, Laila (2009): Att leka och rita. Utgitt på eget forlag, kan bestilles via laila.lindberg@soderhamn.