Nå har May Britt Drugli og Ragnhild Onsøien skrevet boka om disse samtalene.

Samtaler med foreldre er en av de vanligste og mest opplagte metodene for samarbeid mellom barnehage eller skole og barnas hjem. I de aller fleste tilfellene går disse samtalene smertefritt, men av og til byr de på større utfordringer. Temaet som skal tas opp kan være vanskelig, og foreldresamtalen oppleves som krevende.

–    Vi som har skrevet boka vet at de vanskelige samtalene er nokså vanlige, og selv om temaet har vært på dagsorden lenge, tror vi at mange pedagoger har litt for dårlige redskaper for å takle disse samtalene, sier May Britt Drugli.

–    Vi har derfor prøvd å lage en enkel og praktisk håndbok som pedagoger kan bruke som oppslagsverk når de forbereder de vanskelige samtalene.

Sammen med Ragnhild Onsøien har May Britt Drugli skrevet boka ”Vanskelige foreldresamtaler – gode dialoger”. Drugli er førsteamanuensis ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse ved NTNU i Trondheim, og har lang erfaring fra utviklingsarbeid inne barnehage, skole og barnevern. Onsøien er psykologspesialist, har lang erfaring fra arbeid i kommuner, og arbeider nå i Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse.
 

Forberedelse

Når er det pedagoger opplever foreldresamtaler som vanskelige? Først og fremst når de tror at samtalens innhold kan vekke negative følelser hos foreldrene, og særlig når det har oppstått en bekymring for barnet, tror Drugli.

–    Men vår erfaring er at disse samtalene ofte ikke er så farlige som man tror. Det handler i stor grad om å være godt forberedt, om å være trygg på det man mener, og om å ha barnet i fokus. Når barnets beste er det som er i fokus, og ikke for eksempel foreldrenes utilstrekkelighet, går slike samtaler som regel bra.
Drugli mener det er avgjørende at den som skal gjennomføre en slik samtale er forberedt, både mentalt og praktisk. En bør tenke igjennom hva man vil oppnå med samtalen, hva det kan tenkes at foreldrene kan ønske seg av samtalen, og hvilke tanker en selv har om barnet og om foreldrene.

–    I tillegg til det mentale må en naturligvis forberede seg på det praktiske og på selve saken. Hvor egner det seg å ta samtalen, hvem skal delta i samtalen, hvordan inviterer man til samtalen og så videre.
 

Bevissthet på eget språk

Drugli og Onsøien er også opptatt av at den som gjennomfører slike samtaler bør være bevisst på hvordan hun ordlegger seg. Ulike profesjoner har gjerne sitt eget fagspråk, og det er lett å bruke ord og vendinger som tas for gitt blant kollegaer men som ikke gir mening for foreldre. ”Stammespråket” kan være et hinder for en god dialog med foreldrene.

–    En bør rett og slett trene seg på å snakke på en enkel og tydelig måte, og unngå unødvendige faguttrykk. Når man skal snakke om noe vanskelig, er det også lett å bli litt vag og diffus. Det skaper usikkerhet, så derfor bør man være så konkret og tydelig som mulig. Det er viktig å ta utgangspunkt i hva man har sett og observert, ikke hva man eventuelt tror. ”Fordi vi har sett slik og slik, er vi bekymret for..osv”, er mye bedre enn noe som kan oppfattes som tolkninger og antagelser.
Drugli legger også vekt på hvor viktig det er å lytte til foreldrene. Hun tror mange som innkaller til en vanskelig samtale har en ferdigtygd bekymring på forhånd, og en ferdig oppfatning av hvordan situasjonen er.

–    Dersom man ønsker en dialog med foreldrene, må de få en forståelse for at dette faktisk er tilfelle. Pedagogen må vise interesse for deres synspunkter, må gi dem tid til å komme fram med dem, og må legge fram bekymringen på en ordentlig måte.
 

Eksempler

I boka legges det også vekt på hvordan man kan sikre et godt samarbeid før problemene oppstår, hvilke barrierer man kan møte i samarbeidet og hvilke fallgruver man lett kan gå i når det gjelder foreldresamtaler generelt. Forfatterne tar også for seg observasjon som grunnlag for samtaler, og gjennomgår de ulike fasene i foreldresamtalen. Dette suppleres av konkrete eksempler på gode og mindre gode samtaler.

–    Det finnes ingen fasit for hvordan en skal samarbeide og snakke med foreldre, og en blir aldri full ut utlært. Det er heller ikke mulig å lese seg fram til tilstrekkelig kompetanse, for det en leser må omsettes i egen praksis på en måte som passer til hver enkelt. I samtaler med foreldre må en bruke seg selv som arbeidsredskap, og en må hele tiden være villig til å lære av erfaringer og til å utvikle seg selv videre, sier Drugli.
Målet må være at en er så trygg i sitt møte med foreldrene at en også takler eventuelle vansker som oppstår, uten at man gir opp eler tar det personlig. En trygg profesjonell tåler at ikke alle samtaler og alle samarbeidsrelasjoner med foreldre blir perfekte eller harmoniske.

–    For å få en tilstrekkelig trygghet er det nødvendig med mye trening og bevisstgjøring. Foreldresamarbeid og samtaler med foreldre bør derfor jevnlig settes på dagsorden sammen med kollegaer, sier May Britt Drugli.



May Britt Drugli og Ragnhild Onsøien:
Vanskelige foreldresamtaler – gode dialoger.
Cappelen akademisk forlag 2010.

Gå hit hvis du ønsker å kjøpe boken