Jasmina Holten er fagspesialist på etterforskning av æresrelatert kriminalitet, og har sitt daglige virke som politioverbetjent ved Stovner politistasjon i Oslo politidistrikt. Hun har gjennom flere år etterforsket en rekke alvorlige saker der æresvold og kollektivistisk kultur har vært sentrale elementer. I mange av sakene er barn involvert, også barn i barnehagealder, og politiet har et utstrakt samarbeid med andre offentlige virksomheter som har ansvar for barnets ve og vel. Som en av politiets fagekperter på æresvold og æreskriminalitet, brukes Holtens kompetanse også på tvers av politidistrikter.

- Aller først; hva er «æresvold» og «kollektivistisk kultur», slik du bruker begrepene?

- Jeg forholder meg i all hovedsak til professor Tor Halfdan Aase og professor Unni Wikans definisjoner (red.anm.: se rammetekst), som knytter dette til storfamilier med et hierarki og en patriarkalsk struktur der alder gir autoritet og menn ofte har en betydelig makt over kvinnene i familien. Man setter slektens beste foran egne interesser, og lojalitet til familie og slekt blir en absolutt verdi. Barna i disse familiene lærer å innordne seg fellesskapet, og de som ikke innordner seg, enten det er barn eller voksne, utsettes ofte for vold. Familiens ære kommer først, og det vi kaller «æresvold» er familievold som det kan være svært vanskelig både å avdekke, etterforske og straffeforfølge, sier Holten.

Ikke et religiøst fenomen

Den kollektivistiske kulturen og æresvold er ikke et religiøst fenomen, men handler om en eldgammel kulturell praksis, understreker Holten. Den går på tvers av grupper, samfunn og religioner, den finnes i flere utgaver og flere kulturer, og de sakene Holten og hennes kollegaer i politiet arbeider med innenfor dette feltet, spenner over et vidt register, forteller hun.

- Det spenner fra sosial kontroll, hvem du kan omgås og hva du kan drive med , til alvorlig fysisk vold og til og med drap. I politiet får vi dessverre daglig nye saker som handler om familievold, saker som i seg selv er vanskelige, og i de tilfellene det i tillegg er snakk om æresvold, blir disse sakene enda mer komplekse. Vi ser at familiemedlemmer beskytter hverandre og underkommuniserer alvorlighetsgraden, enten på grunn av trusler eller fordi det er denne kulturen de har vokst opp med og kjenner som den riktige.

Familiens ære kommer først, og det vi kaller «æresvold» er familievold som det kan være svært vanskelig både å avdekke, etterforske og straffeforfølge

Noen kjennetegn ved æreskriminalitet, som skiller det fra annen kriminalitet, er blant annet at politiet ser at noe har skjedd, men de får ikke noen forklaring på hva som har skjedd. De ser at vold har skjedd med overlegg, ikke i affekt, at vold blir betraktet som en legitim handling, og at det er flere som trekker i trådene når saken skal oppklares. Begrunnelsen er gjerne å forebygge at familiens ære blir skadet, eller å gjenopprette familiens ære.

- Etterforsking av vold mot barn og andre særlig sårbare fornærmede og mishandling i nære relasjoner er et overordnet mål for politiet. Men kunnskapsnivået og fenomenforståelsen blant alle offentlig instanser som jobber med barn og unge, også i politiet, bør heves. Vi må ha fenomenforståelse for å kunne se og oppdage at volden er der, sier Holten.

Sosial skam

- Hvilken rolle spiller sosial skam i etterforskningen av slike saker?

- Skam henger nært sammen med ære, og for disse familiene kan det være forbundet med stor grad av skam dersom noen oppfatter at de ikke takler det som er forventet av dem. For eksempel at en far eller bestefar ikke greier å håndtere familien sin. De mister ansikt, de lider et sosialt tap, de blir ydmyket og alt dette er forbundet med stor skam. Mange synes også at det at politiet i det hele tatt er involvert er skammelig, og er redde for ryktet sitt når dette skjer.

- Hvordan får dere kjennskap til disse sakene, og hvordan arbeider dere med dem når barn er involvert?

- Sakene kan komme på vårt bord på ulike måter. Det kan være at politiet blir tilkalt på grunn av «husbråk», det kan være alvorlige voldshendelser som blir anmeldt, eller det kan være bekymringsmeldinger som kommer fra barnehager, skoler, barnevernet eller helse.

- Når vi får en ny sak, settes det alltid i gang et systematisk og strategisk arbeid for å finne ut hva dette er. Når det er barn involvert, er avhør av barna noe av det viktigste vi gjør, og når det er barn under 16 år er det alltid gjennom såkalte «tilrettelagte avhør». Disse er det folk med spesialkompetanse som gjennomfører, og de foregår alltid på Barnehuset. Avhørene foregår etter en utprøvd og anerkjent metodikk, der barnets trygghet og rettsikkerhet er et grunnleggende og svært viktig element, sier Holten.

Den kollektivistiske kulturen og æresvold er ikke et religiøst fenomen, men handler om en eldgammel kulturell praksis

Utfordringer

- Hva er utfordringene i slike avhør?

- Vi opplever ofte at det er vanskelig å få barna i tale. De yngste barna har en forståelse av at det de har opplevd i hjemmet er det normale, de skjønner ikke at det som har skjedd er galt. Vi ser også en stor grad av lojalitet mot familien, noe som er helt normalt, men vi ser også frykt. Mange i familien er gjerne utsatt for press, både barn og voksne, og det kan være press både fra nære personer og utenfra, fra slekt og miljøet de hører til. Vi ser at ofrene gjerne er ambivalente og usikre på hva de skal si eller ikke si, vi ser at de får dårlig samvittighet hvis de sier noe, og vi ser at de er redde for hvilke konsekvenser det kan få for familiemedlemmer hvis de forteller. 

- I noen av disse kulturene er det knallhard justis, slik at en som gjør noe som går ut over familiens, slektens eller klanens ære, kan bli totalt utstøtt og isolert. Eller bli utsatt for vold. Det er klart at barn blir redde for å fortelle når de aner hva konsekvensene kan bli. Vi ser også mangel på systemforståelse, både hos barn og voksne. For eksempel at de oppfatter barnevernet som noe truende, ikke som en hjelper og støttespiller.

- I mange av disse familiene kan det være flere barn, og dere avhører alle dersom det er mulig. Hvordan er dynamikken mellom søsken i slike tilfeller?

- Vi ser ofte at yngre barn er påvirket av eldre søsken. Derfor, i tillegg til at vi har strenge objektivitetskrav i informasjonsinnhentingen, avhøres de i separate rom, ikke sammen. Dette er helt vanlig i alle saker hvor barn er involvert, men blir ekstra viktig i denne type saker. Eldre søsken blir gjerne pålagt ansvar overfor yngre søsken i disse kulturene, ansvar blant annet for å følge med at de ikke gjør noe som er «galt» og kan skade familiens ære. Det merker vi når vi snakker med barna.  

Se barnet!

- De aller fleste barn i Norge går i barnehagen. Hva tenker du det er viktig at barnehageansatte er oppmerksomme på når det gjelder å forebygge og oppdage skjult familievold? 

- Barnehagen er kjempeviktig i denne sammenhengen. Barnehagen er noe av det viktigste vi har med tanke på barns rettssikkerhet. Barna er i barnehagen hver dag, og dersom det skjer noe hjemme som

ikke bør skje, vil det i de fleste tilfeller være mulig å merke det på dem når de er i barnehagen. Det kan for eksempel være at et barn er lei seg og forteller at storesøster blir slått av far eller bror. Så mitt første og viktigste råd er: Vær oppmerksom, og se barnet! Det behøver jo ikke være åpenbare tegn på vold, det kan være nedstemthet eller endringer i måten å være på. Små tegn ofte. Og da er det viktig at barnet får muligheter til å snakke om det. Vær nysgjerrig, lytt aktivt og ikke avbryt eller foreslå. Ikke vær redd for å ta opp vanskelige spørsmål, men husk alltid åpne spørsmål som for eksempel "forklar", "beskriv", "fortell". Barn er lett påvirkelige og det er viktig at de som snakker med barna først ikke stiller for mange detaljerte og lukkede spørsmål, sier Holten.

Holten minner om at Barnehuset i Oslo har et tverrfaglig konsultasjonsteam som kan kontaktes dersom man er bekymret for om barn eller unge kan være utsatt for vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Hun sitter selv som politifaglig representant i konsultasjonsteamet i Oslo. Slike team har de også ved barnehusene i Tromsø, Trondheim, Hamar og Sandefjord, men også i andre kommuner finnes det muligheter for anonyme drøftinger.

- Både barnehager og andre fagmiljøer har ofte en høy terskel for å varsle bekymringer. Vi skal være så politisk korrekte, og vi er redde for å tråkke noen på tærne, særlig når det handler om noen med bakgrunn fra en annen kultur. Men det må vi ikke være. Kulturelt motivert vold kan aldri aksepteres!