Barnehagen har en lovfestet plikt til å være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.
Barnehagen har også lovfestet plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt.
Dette går fram av barnehagelovens § 22 Opplysningsplikt til barneverntjenesten, som lyder:
”Barnehagepersonalet skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. Uten hinder av taushetsplikt skal barnehagepersonalet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt,…”
Obs!
Opplysningsplikten til barnevernet går foran lovbestemt taushetsplikt. Dette innebærer at barnehagens taushetsplikt settes til side der vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt.
Når inntrer opplysningsplikten?
Opplysningsplikten inntrer når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt. Barnehagens plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten er dermed begrenset til de mer alvorlige tilfeller. Det at et barn ikke lever under optimale forhold, eller at barnet og familien ville hatt nytte av et hjelpetiltak fra barneverntjenesten, vil ikke være nok til å utløse opplysningsplikten.
Om barnehagens bekymring for et barn er så alvorlig at den utløser en plikt til å melde fra til
barneverntjenesten, vil alltid avhenge av konkrete vurderinger av situasjonen barnet befinner seg i. I en del tilfeller vil det være klart at barnehagen har plikt til å melde fra til barneverntjenesten. I andre tilfeller må barnehagen gjøre noen vanskelige vurderinger.
Det avgjørende for vurderingen er barnehagens bekymring for barnet. Denne vurderingen må gjøres med utgangspunkt de i ansattes faglige skjønn og kjennskap til barnet og familien.
I de tilfellene der barneverntjenesten pålegger barnehagen å gi opplysninger, er det barneverntjenesten som skal vurdere og definere om opplysningsplikten er oppfylt, og hvilke opplysninger som er relevante for saken. Barnehagen må gi de opplysningene som barneverntjenesten ber om. Ved uenighet om dette kan barnehagen klage til fylkesmannen.
Bestemmelsene om opplysningsplikt viser til barnevernloven §§ 4-10, 4-11 og 4-12. Disse bestemmelsene beskriver ulike former for omsorgssvikt og mishandling i hjemmet som etter nærmere vilkår gir grunnlag for å fatte vedtak etter barnevernloven:
At det er alvorlige mangler ved daglig omsorg, personlig kontakt og trygghet som barnet trenger for sin alder og utvikling. Dette omfatter både situasjoner der det er alvorlige mangler i forhold til barnets behov for materiell og praktisk omsorg, og situasjoner der foreldrene ikke klarer å dekke barnets behov for psykisk eller følelsesmessig omsorg.
At et barn blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet. Dette omfatter både seksuelle overgrep og andre former for vold i hjemmet.
At det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Dette omfatter særlig tilfeller det foreldrene mangler personlige forutsetninger for å ha omsorgen for barnet.
At et barn lider av livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og at foreldrene ikke sørger for at det får behandling.
At foreldrene ikke sørger for at et barn med nedsatt funksjonsevne eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sine særlige behov for behandling eller opplæring. Henvisningen til disse bestemmelsene er først og fremst ment som utfyllende illustrasjoner av hva som menes med mishandling og alvorlig omsorgssvikt.
Obs!
Det er ikke meningen at barnehagen skal ta stilling til om de enkelte vilkårene for å fatte vedtak etter barnevernloven er oppfylt. Barnehageansatte skal vurdere barnets omsorgssituasjon ut fra sitt faglige ståsted og sin kjennskap til barnet og familien.
At opplysningsplikten inntrer når det er grunn til å tro, innebærer at det må foreligger en begrunnet bekymring for at barnet blir utsatt for mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt. Det kreves ikke at barnehagen er sikker på at barnets situasjon er alvorlig, men det må foreligge mer enn en vag mistanke om at dette er tilfelle.
Dersom barnehagen er i tvil om hvorvidt bekymringen for barnet er så alvorlig at den skal meldes til barneverntjenesten, kan det være nyttig å diskutere saken med andre fagpersoner, og også diskutere problemstillinger og få konkrete råd fra barneverntjenesten.
Hvordan oppfylle opplysningsplikten?
Obs!
Opplysningsplikten er et selvstendig og individuelt ansvar som påligger alle barnehageansatte.
Det er likevel normalt styreren i barnehagen som gir opplysningene til barneverntjenesten.
Dette er imidlertid kun en saksbehandlingsregel, og styreren i en barnehage kan ikke overprøve den enkelte ansattes faglige vurdering av om bekymringen for barnet er så alvorlig at opplysningsplikten er oppfylt. Dette er det den enkelte ansatte som skal vurdere. Dersom styreren unnlater å melde fra til barneverntjenesten, har den enkelte barnehageansatte derfor et selvstendig ansvar for å formidle sin bekymring til barneverntjenesten.
Obs!
Opplysningsplikten kan bare oppfylles ved å melde bekymring for barnet til den kommunale
barneverntjenesten. Når vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt, skal bekymringsmeldingen sendes
umiddelbart.
Dette innebærer at barnehagen ikke skal foreta ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte innholdet i bekymringen før melding gis til barneverntjenesten. Barnehagens plikt til å melde fra til barneverntjenesten faller ikke bort selv om barnehagen forsøker å avhjelpe eller bedre barnets situasjon. På dette stadiet kan barnehagen med andre ord ikke velge mellom å melde fra til barneverntjenesten eller å la det være. Opplysningsplikten faller heller ikke bort ved at barnehagen kontakter andre tjenester som for eksempel Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) for å få deres vurdering av barnets situasjon. Det er situasjonen på det tidspunktet meldingen sendes til barneverntjenesten som er avgjørende. Dersom barnehagen vurderte at det var grunn til å tro at barnet var utsatt for mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, har barnehagen ved å sende bekymringsmelding til barneverntjenesten oppfylt sin plikt.
Dette innebærer at barnehagen har gjort sin plikt selv om det i ettertid skulle vise seg at bekymringen var ubegrunnet, eller at barnets situasjon viser seg å være mindre alvorlig enn opprinnelig antatt.
(Kilde: Veileder Til barnets beste – samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten. Barne- og likestillingsdepartementet/Kunnskapsdepartementet 2009.)
