Likeverd mellom barn og voksne er et ideal som barnehagen bør ha.

Og det gjør de best ved å se ting fra barnets perspektiv og anerkjenne det. Det mener den norske forskeren Solveig Østrem.

Er barn og voksne like? Nei, ville man kanskje umiddelbart si – for det er jo den voksne som vet best, og den voksne som har ansvaret for barnet og bestemmer over det. Men selv om barn og voksne ikke har et likt forhold, er likeverd et meget viktig ideal å strebe etter, mener den norske forskeren Solveig Østrem. Hun har skrevet en ph.d.- avhandling om barns subjektivitet og likeverd i barnehager. I avhandlingen stiller hun det store filosofiske spørsmålet: Hva handler anerkjennelse av barn om? For Solveig Østrem er anerkjennelse en helt sentral rettighet barn har, og hun ser barnehagen som et sted hvor man skal støtte den rettigheten.

”Pedagoger må ikke gjøre det til et ideal at det er forskjell på barn og voksne. Den voksne bør ikke se seg selv som en som tar vare på en ”svak part” – barnet. For da får man er relasjon hvor det er en som gir og handler – en som er subjekt – og en som er mottaker og passiv – som er objekt. Det krenker helt fundamentale aspekter ved menneskeligheten. For det er kun ved å bli anerkjent som individ at du kan bli menneske,” sier Solveig Østrem.


Barnets perspektiv skal på banen

I følge Solveig Østrem handler anerkjennelse blant annet om at den voksne skal sørge for å se ting fra barnets perspektiv – som man for eksempel gjør når man står overfor et barn som gråter, og man prøver å sette seg inn i grunnen for å gi barnet den riktige omsorg. I den situasjonen er barnets perspektiv like relevant som den voksnes. Og den tankegangen oppfordrer Solveig Østrem til å overføre til andre situasjoner i den pedagogiske hverdag:

” For når du inntar barnets perspektiv, anerkjenner du barnet som et menneske som har like stor verdi som deg selv. Din erfaring av å være menneske er ikke identisk med barnets, og ved å oppleve verden fra barnets perspektiv anerkjenner du barnet som et menneske som har like stor verdi som deg selv,” sier Solveig Østrem.


Vi skal være sammen om noe

Der ligger den store utfordringen i å se verden fra en annens perspektiv, medgir Solveig Østrem, det er nærmest umulig. I stedet kan man lytte til hverandre, undersøke hvordan den andre ser verden og forholder seg til den. Men man kan aldri krype helt inn under huden på hverandre. Derfor har man bruk for noe å være sammen om når man prøver å skape en likeverdig relasjon. Det kan være en aktivitet som pedagog og barn er sammen om, noe man deler om møtes om – et ”tredje ledd” i forholdet.

Når to barn for eksempel lager såpebobler av såpevann og utforsker hvordan vannet blir til bobler, er de sammen opptatt av noe tredje – og de er likeverdige i sin utforsking,” sier Solveig Østrem og forteller som et annet eksempel om en situasjon hvor en gruppe barn sitter og maler. En av guttene har vanskeligheter med å konsentrere seg, og en pedagog viser han derfor en bestemt maleteknikk som gjør at han igjen kan konsentrere seg om å male.

”Pedagogen satte seg inn i guttens situasjon og så at han hadde problemer med å velge mellom de mange ulike måter å male bilder på. Derfor foreslo hun en enkel løsning som han kunne konsentrere seg om – hun viste engasjement i den aktiviteten gutten stod i, og det fikk han til å engasjere seg i oppgaven på nytt.”


Pedagogen skal engasjere seg

De voksnes engasjement er et av de viktigste redskaper for å skape en likeverdig relasjon mellom barn og voksne, mener Solveig Østrem. Hun gir et eksempel fra en undersøkelse av den norske Rammeplanen, som hun har vært med på å utføre. Her snakket forskerne med en mange barn om hvordan de så på barnehagen, og på de voksne. I alle barnehagene snakket barna om de voksne som ansvarspersoner som passet på dem – bortsett fra i en barnehage. I den barnehagen la personalet vekt på at barna var aktive medbestemmere, og pedagogene prøvde å ta utgangspunkt i barnas interesser.

”Her sa barna at de voksne var noen som kunne vise dem ting fordi de vet mer. De voksne hadde vist barna at de hadde noe å by på, og at de var interessert og engasjert sammen med barna om aktivitetene. De voksne var ikke bare ”maskiner” som skulle få barna til å gjøre et eller annet, men de var selv aktive.”
Det er pedagogenes ansvar at det er noe meningsfullt å være sammen om, avslutter Solveig Østrem. Og å bestrebe seg på å se verden fra barnets perspektiv.

_____________________________________________________________________________________

Her kan du lese mer:
Barns subjektivitet og likeverd. Et bidrag til en diskusjon om barnehagens pedagogiske innhold og etiske forankring, av Solveig Østrem, Ph.d.-avhandling i teologi, Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, 2007