Barnehagen skal ifølge rammeplanen ivareta barns rett til medvirkning, men hva betyr det og hvordan gjør vi det i praksis?

Barnehagen skal ivareta barnas rett til medvirkning ved å legge til rette for, og oppmuntre til at barna kan få gitt uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet.

Barns medvirkning i barnehagen ligner på voksnes medvirkning.  Vi vil gjerne bli hørt og ha innflytelse over ulike forhold som for eksempel hvordan vi skal utføre arbeidet vårt, hvordan eventuelle endringer kan innføres, eller hva som skal til for å opprettholde et godt sosialt arbeidsmiljø. Medvirkning handler minst om å bestemme og mest om å delta i prosessene gjennom å få sagt hva man mener, hørt på de andre, og bidratt til å finne rimelige løsninger.

Barna skal jevnlig få muligheten til aktiv deltagelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet. Alle barn skal få erfare å få innflytelse på det som skjer i barnehagen

Til forskjell fra oss voksne har ikke barna forutsetningene for å ivareta sin egen rett til medvirkning. De er avhengig av at personalet lærer dem opp gjennom å legge systematisk til rette for at de blir både spurt og hørt.

 

Barn trengertid til å fordype seg, undre seg og prøve og feile, både praktisk og kognitivt.

Cathrine Ask
 

Pedagogen har samlet femåringene. De skal hjelpe henne med å planlegge årets sommeravslutning, men først skal de snakke om hvordan det går med ryddingen. For to uker siden hadde de blitt enige om å slutte med «ryddetid» og heller øve seg på å sette ting på plass når de var ferdige med noe. Målet var at det skulle være hyggelig for alle som skulle overta familierommet, tegnebordet eller duploen etter noen andre. Nå minner pedagogen barna på det og spør: Hvordan synes dere det har gått?

  • Kari bare går!
  • Jeg rydder bestandig, det er urettferdig!
  • Det er så dumt at jeg ikke får ta med koppene ut, Ole (pedagog) sier at de må være på familierommet…
  • Det er mye finere på tegnebordet nå…

Barna har mange meninger som må komme frem før pedagogen kan stille spørsmål om hva de skal gjøre hvis noen glemmer seg eller ikke orker å sette tingene på plass igjen. Og hvor mye skal egentlig de voksne bestemme over lekene når barna leker?

Etter et kvarter har de funnet ut at alle må minne hverandre på å sette ting på plass, og at de voksne må tåle at tingene er overalt i barnehagen mens de leker med dem. Deretter går de over til neste måneds sommeravslutning. Hvordan skal de gjøre det i år; ute eller inne, alle samtidig eller på hver sin dag, hva skal de spise, hvem skal lage det og hva skal til for at det skal bli hyggelig for alle?

Barns synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Barna skal ikke overlates et ansvar de ikke er rustet til å ta.

Utfordringen med å ta barna med i alle læringsprosessene er at vi voksne har ulik erfaring med hva som er mulig. Forstår en toåring at det er for kaldt å være uten votter i fem kuldegrader, eller kan en femåring ta ansvaret for å fortsette å leke i stedet for å være med i samlingen hvor de skulle lære om samisk kultur?

Det viktigste er ikke hva de forstår i øyeblikket, men hvordan forståelsen skapes på sikt. Toåringen trenger å få erfare at det blir kaldt uten votter, før noen tar dem på. Å delta i prosessen gjelder uavhengig av om resultatet blir at man må trumfe vottene på.

En femåring som heller vil leke enn å lære om samisk kultur kan kanskje motiveres gjennom mer informasjon om hvor spennende det vil bli. Hvis vi ikke klarer å inspirere og motivere vil barnet neppe få noe igjen for det uansett.

Så lenge man tenker medvirkning som å delta i prosessene, vil det sjelden være vanskelig å vurdere om ansvaret er i tråd med alder og modenhet. For eksempel vil en toåring som nettopp har sluttet med bleie sjelden få ansvaret, men få hjelp til å huske å gå på toalettet de første ukene. Når jeg spør en femåring om han kan ta ansvaret for at det blir et hyggelig måltid på «førskolebordet», får jeg først et inntrykk av om han tror det går bra, og deretter mulighet til å hjelpe til hvis det ikke gjør det. 

Medvirkning starter med at vi tar hensyn til de minste barnas uttrykk som gråt, tilbaketrekking eller sinne, og slutter kanskje med at femåringene er med i overgangsmøte med skolen. Underveis er mulighet for selvhjulpenhet en viktig ting vi skal legge til rette for.

 

Tenk universell utforming

Universell utforming innebærer at lokalene er utformet på en slik måte at flest mulig kan fungere selvstendig, uavhengig av funksjonsevne. Når vi tilrettelegger for eksempel for hørselshemmede eller rullestolbrukere, ligger det implisitt at lokalene passer for alle som allerede er der; i dette tilfelle barn fra ett til fem år. De skal kunne få fatt i leker og utstyr, drikke vann når de er tørste, finne klærne sine, smøre maten etter hvert, gå på toalettet og vaske hendene. De fleste trenger noen hjelpemidler for å få det til, små mugger, krakker i alle rom, tilpassede møbler og ommøblering av kjøkkenet slik at det barna trenger står nederst.

 

Del opp barnegruppen

Jo flere barn som skal gjøre det samme samtidig, dess mer organiserer og bestemmer de voksne. Da forsvinner mye av prosesslæringen. Gjennom å legge til rette for små grupper ute og inne får personalet bedre mulighet til å legge merke til og utnytte situasjonene. Bevisst oppdeling av barn fører i tillegg til at man unngår de negative «overgangene» med fellesbeskjeder, køståing og venting, som er vanskelig for mange barn.

 

Gi barna god tid i alle prosesser

God tid er avgjørende for barna som ofte både tenker og gjør ting langsommere enn oss voksne. Dårlig tid fører gjerne til effektivitet i form av at personalet gjør ting selv i stedet for å legge til rette for at barna skal gjøre det; vi er jo bedre enn barn til det meste.

Å delta i egne læringsprosesser innebærer imidlertid at barna får hjelp til å lære litt etter litt. Ettåringene er ofte veldig interessert i klær og støvler; med akkurat passelig hjelp klarer de fleste å kle på seg alt, innen de er tre år. En toåring som får lov til å helle melk fra en liten mugge, vil sannsynligvis håndtere en full melkekartong som fireåring.  Barn som får hjelp til å finne ut av hva som skjedde og hvordan man kan ordne opp i krangling, lærer å løse konfliktene selv. Personale som gir barna tid til å lære gjennom å tenke, prøve og feile, ivaretar medvirkningen.

 

Involver barna i alt som angår dem selv

Vi har et samfunn fullt av spesialister. Det gjør det lett å snakke om barn som strever med noe, og sette inn tiltak, uten at barnet er involvert. Når vi snakker om det kompetente barnet, innebærer det at vi anerkjenner barnets kompetanse på å være seg, også når de ikke klarer å uttrykke dette med ord.

I det utfordrende fellesskapet som barnehagen kan være, stilles det høye krav til barn. Noen av dem kommer i konflikt med andre, sitter urolig ved bordet og blir rasende når de skal kle på seg. Andre trekker seg ofte unna de andre og virker lei seg. Uansett hva utfordringen er, så hjelper det barn at voksne involverer dem ved å spørre; hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg med dette?

 

diskuter

Selvhjulpenhet: Hvor gammel må man være for å:

  • drikke av kopp?
  • smøre maten selv?
  • kle på seg selv?
  • dekke på bordet?
  • rydde av bordet, sette i oppvaskmaskinen?
  • være med på forefallende vedlikeholdsarbeid?
  • være ute alene?
  • forstå hvorfor spesialpedagogen kommer?

 

Selvbestemmelse: Hva kreves for at barn skal kunne:

  • bestemme hvilke aktiviteter de skal være med på?
  • avgjøre når man må på toalettet?
  • si nei og bli tatt hensyn til?
  • avvise andre barn?
  • avvise voksne?
  • ha råderett over bilder av seg selv?
  • være med på foreldresamtale?
  • ha innflytelse over egne individuelle læreplaner eller tiltak?
  • gi råd til voksne vedrørende andre barns utfordringer?

 

Pedagogisk medvirkning: Hva kreves for at barn skal:

  • hjelpe andre barn?
  • hjelpe voksne?
  • formulere dagsrapporter?
  • bidra til ukesbrev?
  • planlegge aktiviteter?
  • planlegge tradisjoner?
  • evaluere og vurdere barnehagen?
     
gjør
  • Tilpass det fysiske miljøet sammen med barna slik at de kan gjøre mest mulig selv
  • Sett av dobbelt så mye tid som vanlig til «rutinesituasjoner»
  • Involver barna i planlegging og evaluering. Ikke lag en ny plan før den gamle er vurdert.
  • Sjekk ut med barna hva de synes de kan bestemme selv
  • La flest mulige aktiviteter være frivillige
  • Bestem mindre, spør mer


Andre aktuelle artikler: Rammeplan i hverdagen: Progresjon i rammeplan