Det er for defensivt å innta et standpunkt om at «Det er lite nytt i rammeplanen».
For det første er det faktisk en del nytt. For det andre mener jeg at det ikke finnes barnehager som drives fullt og helt i samsvar verken med den forrige eller den nye rammeplanen. For det tredje understrekter rammeplanen, som er en forskrift, at barnehager skal være kontant lærende. Det finnes alltid noe som kan fornyes og forbedres. Faktisk finnes det også en del barnehager som burde slutte å gjøre noe av det de gjør.
Mine viktigste råd er to. Og det er to råd som henger sammen.
For det første er jeg opptatt av at det må dykkes i den nye rammeplanen. Den må leses, dissekeres og diskuteres. Sentrale begreper må trekkes fram og drøftes. Hva betyr egentlig danning? Hva er begrunnelsene for medvirkning? Hva er forskjellen på livsglede og livsmestring? Og hvorfor er begrepet teknikk nå byttet ut med teknologi? Å kna på begreper er en forutsetning for å vite hva som forventes.
For det andre må barnehagen sikre seg et rimelig objektivt bilde av seg selv. Det er vanskelig å vite hvor vi skal hen i framtiden, dersom vi ikke vet hvor vi er i dag. Her kan Utdanningsdirektoratet sin ståstedsanalyse være til god hjelp. Å avdekke sterke og mindre sterke sider ved egen barnehage er et bedre utgangspunkt enn å synse. Det som er bra, skal bevares og utvikles. Noe kan sikkert revitaliseres, og ny praksis bør prøves og kanskje innføres. Og så er det viktig å finne det som skal ut og glemmes.
Det er i dette gapet mellom rammeplanens forventninger på den ene siden og eksisterende praksis på den andre at de nye mulighetene finnes. Det er her styrer skal føre an og sammen med barnehagelærerne presentere forventninger og lede pedagogikken. Det er her ny forståelse, nye modeller og nye bilder av praksis skal skapes og implementeres. Og så må vi hele tiden tenke langsiktig, men ikke stoppe for lenge opp!
