Selv om disse teoriene kan betraktes som foreldede, har de påvirket mer moderne leketeoretikere og pedagoger
I de fire teoriene om lek som går under betegnelsen klassiske, mente man at drivkraften enten var overskuddsenergi, rekreasjon, øvelse, eller behov for å gjenta – rekapitulere. Teorien om overskuddsenergi, som ble grunnlagt av filosofen Herbert Spencer (1820–1903), og som var inspirert av Friedrich Schillers tanker om lek, bygde på at alle unger, menneskebarn så vel som avkom av pattedyr, har et overskudd av energi, og at leken er en måte å få utløp for den på. Tilhengerne av denne teorien mente at barns leker kan deles inn i fire ulike kategorier: sensomotorisk lek, kunstnerisk-estetisk lek, regellek og imitasjonslek (Welén 2009).
Innenfor rekreasjonsteorien, som ble utviklet av den tyske psykologen Moritz Lazarus (1824–1903), så man på leken som en måte å slappe av og hente seg inn igjen på (Hägglund 1989).
Øvingsteorien, grunnlagt av Karl Groos (1861–1946), tar utgangspunkt i at mennesket, likesom høyerestående pattedyr, har et medfødt instinkt for å leke. Leken gir en anledning til å øve opp de ferdighetene som barnet eller ungen har behov for å kunne som voksne, og barndommens varighet blir avgjort av hvor sofistikerte ferdigheter de trenger å lære. Derfor har mennesket den lengste barndomsperioden (Welén 2009).
Endelig gjorde den amerikanske psykologen Stanley Hall (1846–1924) seg til talsmann for den såkalte rekapitulasjonsteorien, som innebar at barn har et medfødt instinkt for å leke seg gjennom hele menneskehetens historie. Barn gjentar i sin lek menneskets kronologiske utvikling, mente han. Først dyrestadiet, der barn klatrer og gynger, så villstadiet, der barn leker jage og fange-leker eller gjemsel, deretter nomadestadiet, der barn begynner å passe dyr, og jordbruksstadiet, der barn leker i sandkassen eller familieleker med dokker. Til sist, mente Hall, kommer det eksperimentelle stadiet, der barn begynner å leke regelleker (Welén 2009).
Selv om disse teoriene kan betraktes som foreldede, har de påvirket mer moderne leketeoretikere og pedagoger, og vi kan kjenne dem igjen i uttalelser som vi kan høre også i dag:
«Barn trenger å rase ut.»
«Det blir så fredelig når barna har kommet godt i gang med å leke.»
«Barn leker ikke fordi de er barn, de er barn fordi de trenger å leke» (Bruner 1972).
«De elsker vannlek, det er jo fra vannet vi kommer.»
.jpeg)
