Denne teksten er ment som et innpill til debatt om voksnes holdninger til temaet små barns seksualitet.
Blaise og Yarrow (i Yelland, 2005) peker på hvordan små barns seksualitet og seksuelle lek fortsatt er å anse som et tabu. I et forsøk på å overføre denne påstanden til en norsk samfunnsdebatt, vil jeg i det følgende beskrive noen av de oppfatninger om barns seksualitet som har kommet til uttrykk gjennom to ulike debatter de siste årene.
- Barna kan få se på hverandre og utforske hverandres kropper. De kan leke doktorleker, mor og far-leker, rumpeleker, puleleker, de kan danse nakne og onanere. Men seksualiteten deres skal også sosialiseres, slik at det ikke skal være lov til for eksempel å ta seg på tissen når man sitter og spiser, eller presser andre barn til noe de ikke vil, sier Friis til Dagbladet. (VG, 16.10.2007).
Saken er et godt eksempel på barnehageansatte som tar temaet på alvor. Men den tabloide fremstillingen utløser en debatt som til dels sporer av. Også i fagmiljøer tilknyttet barnehager blir det en diskusjon av dette.
Det som kommer tydelig frem i diskusjonsforaer på nett i forbindelse med denne debatten, er at ansatte i barnehager stort sett tør å ta i temaet. På den andre siden er de dominerende stemmene stort sett representert gjennom foreldre og foresatte. Dette løfter et nytt dilemma: Dersom små barns seksualitet ikke er et tabu i en barnehage, hvordan diskuteres da temaet med foreldregruppen, når det blant de foresatte er et tabu? Påstanden om et polarisert syn i debatten om barns seksualitet, med foresatte og barnehageansatte på hver sin side av debatten, er selvsagt generalisert, samtidig som det gir oss en interessant problemstilling å jobbe med.
Allerede i 2000 skriver Pia Friis og Lise Hannevig artikkelen Seksuell lek og foreldresamarbeid. Artikkelen bygger på to førskolelæreres møte med denne problematikken. Etter å ha diskutert med foreldregruppen om barnas pågående doktorlek, avdekket tabuer, tilkalt psykolog og hatt felles møter, kommer fortsatt dilemmaet til uttrykk:
"Hvis en mor har et barn som hun ikke vil skal se på eller ta på et annens barn tiss, så må jeg som ansatt respektere det, selv om jeg mener noe annet. Vi kan si at det er naturlig at barn utforsker hverandre og at de er nysgjerrige, men vi kan ikke påtvinge en mor at hennes barn går over en grense som for henne er problematisk" (Friis og Hannevig, 2000).
Artikkelen er med på å understreke tabuets eksistens. Kan det være slik at vi tror vi har kommet lenger med tanke på å forholde oss til barns seksualitet, enn det som faktisk er reelt?
Dei gjømmer seg bak nokre tre. Det er lyst og fint og det luktar betre enn inne i bua. Dei brettar ned buksene. Jolver, sett seg ned, og så sitt Eline i fanget hans. Dei gnir seg mot hverandre. Godt og mjukt og glatt. Så kler dei på seg igjen. (Belsvik, 2008, s. 20).
Bokens innhold blir for drøy kost for mange. Dagbladets anmelder, Cathrine Krøger, går til det skritt å hevde at boken bør ha varseltrekant:
"Rune Belsvik er ikke snau. Han går enda lenger. Hva skal de småguttene gjøre som ikke har en liten «horete» nabojente som legger seg på rygg for hvem som helst? Belsvik vet råd. "Det går fint med to gutar, seier Bob. Vi gnir berre tissen mot rumpa. (…) Det er mange som gjer det. Du kan stikke tissen inn i rumpeholet også."" (Krøger, Dagbladet 11.09.2008)
Krøgers anmeldelse gir et inntrykk av at dette er et samfunnsmessig tabu, som bør fortsette å være et tabu. Ukene etter anmeldelsen bød på diskusjoner på nett så vel som i kronikkformat. I denne debatten var barnehageansatte så godt som tause. Men den følelsesladede debatten var likevel svært sammenlignbar med debatten et år i forveien, med et relativt ensartet mantra fra foreldre som mente barn bør skånes for slik litteratur. Forfatterens anliggende, om å skildre barns gryende seksualitet, ble likevel tilgodesett av blant annet andre forfattere, litteraturvitere og psykologer: ”Jeg har aldri lest en tekst som så vart, varmt og lekent beskriver gryende seksualitet som Rune Belsviks «Tjuven».” (Eriksen, Dagbladet 17.09.2008)
Jeg vil avslutningsvis komme med en påstand som er vel så tabloid som debattene jeg referer til: Førerne av diskursen som aksepterer rammes av utelukkelsesprosedyrene som Foucault (1971) omtaler som den forbudte tale1, galskapens skille2 og viljen til sannhet3. For å konkretisere min påstand, vil jeg vise til at i de to ovennevnte debattene har diskursen som benekter barns seksualitet eksempelvis hevdet at 1. Tabuer er viktig, 2. Rune Belsvik og Pia Friis er pedofile og 3. Forskning viser at barn er aseksuelle.
”Vil ha sexlek i barnehagen!”
Dette avsnittets overskrift er den samme som forsideoverskriften i Dagbladet en høstdag i 2007. Med store krigstyper slår avisen opp en liten sak som egentlig var en artikkel i PBL-nytt. Pia Friis, daglig leder i Bjerkeallèen Barnehage uttaler seg slik:- Barna kan få se på hverandre og utforske hverandres kropper. De kan leke doktorleker, mor og far-leker, rumpeleker, puleleker, de kan danse nakne og onanere. Men seksualiteten deres skal også sosialiseres, slik at det ikke skal være lov til for eksempel å ta seg på tissen når man sitter og spiser, eller presser andre barn til noe de ikke vil, sier Friis til Dagbladet. (VG, 16.10.2007).
Saken er et godt eksempel på barnehageansatte som tar temaet på alvor. Men den tabloide fremstillingen utløser en debatt som til dels sporer av. Også i fagmiljøer tilknyttet barnehager blir det en diskusjon av dette.
Det som kommer tydelig frem i diskusjonsforaer på nett i forbindelse med denne debatten, er at ansatte i barnehager stort sett tør å ta i temaet. På den andre siden er de dominerende stemmene stort sett representert gjennom foreldre og foresatte. Dette løfter et nytt dilemma: Dersom små barns seksualitet ikke er et tabu i en barnehage, hvordan diskuteres da temaet med foreldregruppen, når det blant de foresatte er et tabu? Påstanden om et polarisert syn i debatten om barns seksualitet, med foresatte og barnehageansatte på hver sin side av debatten, er selvsagt generalisert, samtidig som det gir oss en interessant problemstilling å jobbe med.
Allerede i 2000 skriver Pia Friis og Lise Hannevig artikkelen Seksuell lek og foreldresamarbeid. Artikkelen bygger på to førskolelæreres møte med denne problematikken. Etter å ha diskutert med foreldregruppen om barnas pågående doktorlek, avdekket tabuer, tilkalt psykolog og hatt felles møter, kommer fortsatt dilemmaet til uttrykk:
"Hvis en mor har et barn som hun ikke vil skal se på eller ta på et annens barn tiss, så må jeg som ansatt respektere det, selv om jeg mener noe annet. Vi kan si at det er naturlig at barn utforsker hverandre og at de er nysgjerrige, men vi kan ikke påtvinge en mor at hennes barn går over en grense som for henne er problematisk" (Friis og Hannevig, 2000).
Artikkelen er med på å understreke tabuets eksistens. Kan det være slik at vi tror vi har kommet lenger med tanke på å forholde oss til barns seksualitet, enn det som faktisk er reelt?
Tjuven
Et år senere er det barnelitteraturen som på nytt sparker i gang moraldebatten. Rune Belsvik gir ut boken Tjuven, som henvender seg til barn i alderen 9-12 år. Boken skildrer barns utforsking av egen kropp og seksualitet:Dei gjømmer seg bak nokre tre. Det er lyst og fint og det luktar betre enn inne i bua. Dei brettar ned buksene. Jolver, sett seg ned, og så sitt Eline i fanget hans. Dei gnir seg mot hverandre. Godt og mjukt og glatt. Så kler dei på seg igjen. (Belsvik, 2008, s. 20).
Bokens innhold blir for drøy kost for mange. Dagbladets anmelder, Cathrine Krøger, går til det skritt å hevde at boken bør ha varseltrekant:
"Rune Belsvik er ikke snau. Han går enda lenger. Hva skal de småguttene gjøre som ikke har en liten «horete» nabojente som legger seg på rygg for hvem som helst? Belsvik vet råd. "Det går fint med to gutar, seier Bob. Vi gnir berre tissen mot rumpa. (…) Det er mange som gjer det. Du kan stikke tissen inn i rumpeholet også."" (Krøger, Dagbladet 11.09.2008)
Krøgers anmeldelse gir et inntrykk av at dette er et samfunnsmessig tabu, som bør fortsette å være et tabu. Ukene etter anmeldelsen bød på diskusjoner på nett så vel som i kronikkformat. I denne debatten var barnehageansatte så godt som tause. Men den følelsesladede debatten var likevel svært sammenlignbar med debatten et år i forveien, med et relativt ensartet mantra fra foreldre som mente barn bør skånes for slik litteratur. Forfatterens anliggende, om å skildre barns gryende seksualitet, ble likevel tilgodesett av blant annet andre forfattere, litteraturvitere og psykologer: ”Jeg har aldri lest en tekst som så vart, varmt og lekent beskriver gryende seksualitet som Rune Belsviks «Tjuven».” (Eriksen, Dagbladet 17.09.2008)
To diskurser – en aksepterende og en benektende
Kan tabloide fremstillinger være sanne? I så fall finnes tabuer om barns seksualitet. Men hvor lenge kan et tabu diskuteres, før det ikke lenger er et tabu? De to ovennevnte debattene understreker et tabu som fortsatt eksisterer, men som likevel til stadighet løftes frem til diskusjon. Den tabloide versjonen av diskusjonen bidrar i stor grad til å fremsette to polariserte diskurser om barns seksualitet: Diskursen som aksepterer at barn har en seksualitet, og diskursen som benekter det.Jeg vil avslutningsvis komme med en påstand som er vel så tabloid som debattene jeg referer til: Førerne av diskursen som aksepterer rammes av utelukkelsesprosedyrene som Foucault (1971) omtaler som den forbudte tale1, galskapens skille2 og viljen til sannhet3. For å konkretisere min påstand, vil jeg vise til at i de to ovennevnte debattene har diskursen som benekter barns seksualitet eksempelvis hevdet at 1. Tabuer er viktig, 2. Rune Belsvik og Pia Friis er pedofile og 3. Forskning viser at barn er aseksuelle.
Litteratur
Belsvik, R. (2008). Tjuven. Oslo: Cappelen Damm
Blaise, M. og Andrew, Y. (2005). How „bad‟ can it be?: Troubling gender, sexuality, and early childhood teaching. I Yelland, N. (ed.), 2005. Critical Issues in Early Childhood. (pp.49-57). New York and London: OpenUniversity Press.
Foucault, M. (1971). Diskursens orden. Oslo (1999): Spartacus Forlag
Friis, P. og L. Hannevig (2000). Seksuell lek og foreldresamarbeid. Barnehagefolk 01/2000. Oslo: Pedagogisk Forum
.jpeg)
