Som omsorgspersoner kan vi ha mange gode tanker om hva omsorg er og gode intensjoner bak de valgene vi tar, men det er først når vi tar inn over oss vår væremåte og hvordan vi påvirker det barnet vi har rett foran oss at vi virkelig kan forstå omsorgens kraft.
Vi må være ydmyke for at vår væremåte kan oppleves annerledes for barna enn vår tenkte tanke, og det er når vi sjekker ut dette at vi får mer innsikt og bevissthet i forhold til oss selv. Hva er det vi byr på i relasjonen? Hva høster barna av vår relasjon? Byr vi på noe som barnet kan vokse på eller noe som bryter ned barnets selvfølelse og selvbilde?
Vann i kranen
Det var mai måned.
Per, 2 år, hadde kommet bort til vannkranen utenfor barnehagen. Han hadde puttet pekefingeren i den, da jeg nærmet meg ham.
- Her er du, Per, ved vannkranen, sa jeg og så på ham. - Vannkranen, gjentok jeg. Jeg smilte, bøyde meg ned, så Per i øynene og så på kranen.
- Og du har fingeren i kranen, du, fortsatte jeg blidt.
Per så alvorlig på meg. Jeg smilte igjen. Han tok fingeren ut av kranen. Var fortsatt alvorlig.
- Kom det noe ut av kranen, Per? spurte jeg. Jeg hadde ikke tenkt å presse noe svar ut av ham. - Kom det noe ut av kranen? Få se! sa jeg mens jeg bøyde meg ned og tittet inn i kranen.
Per så på kranen og så på meg. Han bøyde seg og tittet inn i kranen.
- Kom det noe vann ut av den? spurte jeg igjen. Per så på meg som om han ventet på noe.
- Nei! sa jeg. - Det kommer ikke vann ut av kranen, nei. Ikke noe vann.
Jeg smilte og så på ham og ristet på hodet. Per gjorde det samme. Ristet på hodet og løftet skuldrene.
- Skal vi hente en krannøkkel? sa jeg. - Skal vi det Per? Hente en nøkkel så vi får åpnet kranen?
Per så på meg. Det virket som om han var litt redd. - Kom! sa jeg. - Vi henter en nøkkel.
Jeg lot Jens sette nøkkelen på kranen. Vi åpnet den sammen. Det kom bare litt vann, men det rant!
- Trenger dere å åpne kranen nå? Det er nok av vann i vannpyttene, sa Carmen i det hun kom forbi. - Barna kommer til å bli klissvåte og da må vi skifte på alle sammen. Hun virket lei og oppgitt da hun gikk videre.
Per så på meg. Blikket hans vek ikke fra meg.
Vi hentet en bøtte og fylte den. Det kom flere og flere barn til. Det ble en lang kø. Noen fylte bøtten, andre fylte den bare halvveis, ville vaske bøtter, eller tømte vannet på asfalten så det rant nedover.
- Yeah! ropte de. - Jeg fikk vannet til å renne lengst! Yeah!
Per holdt også på med vannet, men så seg rundt hele tiden. Gang på gang tok han tak i hånden min og ville at jeg skulle stå i køen sammen med han.
