Barnehagen kan utgjøre en forskjell, men ikke alltid. Utsatte barn trenger bevisste ansatte for å kunne bryte negative mønstre, sier professor Bente Jensen.
Personalet i barnehagene spiller en viktig rolle når det gjelder å bryte mønstre som hindrer utsatte barn i å få like muligheter som andre barn. Det viser blant annet et treårig dansk forskningsprosjekt, VIDA (Videnbaseret indsats over for socialt udsatte børn i dagtilbud).
– Barnehagene kan bryte disse uheldige mønstrene, og dermed endre en negativ sosial arv, men det er ingen selvfølge at det skjer. Grundige faglige analyser av hvordan man møter barna, er en forutsetning for å få det til, hevder Bente Jensen. Jensen er professor Ph.d. ved Institut for Uddannelse og Pædagogik ved Aarhus Universitet, og har i mange år arbeidet med spørsmål knyttet til utsatte barn.
– Hva legger du i begrepet "utsatte barn". Hvem er disse barna?
– Utsatte barn er barn som vokser opp under belastende sosiale vilkår. Det kan være barn som vokser opp i fattigdom, barn som vokser opp med misbruk, eller barn som av andre årsaker har dårligere vilkår og dermed dårligere muligheter for et godt liv enn andre barn. Felles for disse barna er at de har hatt en manglende sosial tilknytning i sine første leveår, noe som påvirker dem både emosjonelt, sosialt og kanskje språklig. For disse barna er det helt avgjørende at de får hjelp til å bryte de uheldige mønstrene de gjerne kommer i, sier Jensen.
– Og hvilke mønstre kan dette være?
– Det er særlig to reaksjonsmåter vi ser hos disse barna: Den ene er at de trekker seg tilbake. De blir "stille barn", barn man har lett for å ikke se. Den andre reaksjonsmåten er å bli aggressiv og utagerende. De blir barna som er sinte, barna som slår. Begge deler er uttrykk for det samme; de har hatt en start i livet med manglende tilknytning, og det får konsekvenser for dem både sosialt, følelsesmessig, språklig osv. Språklig kan vi for eksempel se at de kan ordene, men de forstår ofte ikke kodene og hvordan ordene skal brukes i ulike sammenhenger. Resultatet blir gjerne en vond sirkel som det er vanskelig å bryte ut av. Og her er det barnehagene må være ekstra oppmerksomme dersom de skal kunne hjelpe disse barna til å bryte mønstrene.
Må analysere egen praksis
– Hvordan kan barnehagene gjøre dette?
– I VIDA-prosjektet, som involverte fire kommuner og 129 barnehager med 7000 barn, i tillegg til ansatte og barnas foreldre, konkluderte vi blant annet med dette: For at personalet skal bli i stand til å se disse barna, er det helt grunnleggende at de blir styrket i å analysere hvilken praksis de har i sin egen barnehage. Hvordan møter vi egentlig barna? Det gjelder alle barn, men særlig de utsatte barna. Hvordan opptrer vi med tanke på å inkludere alle barn og gi dem like muligheter? Dette kan være krevende, og det krever ikke minst godt samarbeid mellom de voksne, men det er helt avgjørende for å kunne endre praksis og dermed bryte noen av de negative mønstrene.
Relasjonen barn-voksen
Det som må til, mener Jensen, er rett og slett en økt bevissthet rundt dette, og hovedfokuset må være på relasjonen barn-voksen.
– En av de viktigste utfordringene er å se disse barna. Se, og forstå dem. For det er lett å havne i den grøften at man bare ser dem, for eksempel de som biter og slår og er utfordrende, men man forstår ikke hva dette er uttrykk for. Ofte gjøres dette til et individuelt problem, og barnet blir kanskje meldt opp til pedagogisk-psykologisk hjelpetjeneste eller lignende. Det kan i mange tilfeller bli helt feil, for da får barnet nok en bekreftelse på at "jeg er ikke bra nok", og problemene bare forsterker seg. Det man heller bør strekke seg etter, er å se barnet i den sosiale sammenhengen det er i og har vokst opp i, og ut fra dette sette inn tiltak som kan bedre barnets situasjon.
Ofte vil dette handle om å hjelpe barnet til å endre synet på seg selv, mener Jensen. Hun viser til et eksempel fra en av barnehagene som deltok, og som hadde sett at enkelte barn ikke deltok særlig aktivt i samlingsstunden. De stod i fare for å bli passive deltakere, og i verste fall hektet av sosialt.
–Barnehagen ville bryte dette mønsteret. De valgte å dele barna i mindre grupper, hvor barn med ulike forutsetninger ble satt sammen i dynamiske grupper der aktivitetene ble organisert slik at de kunne lære av hverandre og se hverandre på en ny måte. Personalet evaluerte dette i ettertid svært positivt, og så at det hadde gitt resultater.
Foreldrene som ressurs
– I prosjektet var dere også opptatt av samarbeidet med foreldrene?
– Ja, samarbeidet med foreldrene er svært viktig i denne sammenhengen. De utsatte barna har ofte foreldre som heller ikke har tilstrekkelig tro på seg selv, og som gjerne synes det er vanskelig å delta i de vanlige foreldre-aktivitetene. De er kanskje de som uteblir fra det store foreldremøtet. Da må barnehagen prøve ut andre måter å etablere en god relasjon til foreldrene på. En annen type samtaler, kanskje noe enkelt, sosialt som en foreldrekaffe eller lignende. Det viktige her er å se foreldrene som en ressurs, uansett bakgrunn og sosiale forhold. Skape rom for tillit, og så langt det er mulig å etablere et godt samarbeid for å forbedre barnets trivsel. Det er noe alle foreldre er interessert i, sier Bente Jensen.
