Nina Rossholt (2012) har i sitt feltarbeid undersøkt hvilket handlingsrom personalet er med på å skape for små barns kropper i to barnehager. Rossholt viser til observasjoner av hvordan personalets definisjonsmakt kommer til syne og virker regulerende for hva små kropper kan/ikke kan få være og bli i barnehagen. Dette blir særlig synlig i artikkelen ”Gråtens mange ansikter” hvor personalet snakker om ulike typer gråt som uakseptable og akseptable. Disse ulike måtene å forstå barnas gråt på eksemplifiseres med ulike strategier personalet går inn i kroppslige samhandlinger med barna (Rossholt, 2010). Rossholt viser med dette at personalet møter barnas kropper ulikt fysisk og verbalt. Disse ulike kroppslige strategiene er med på å gi barnas ulike handlinger høy eller lav verdi.

 

FAKTA

Johanne Ilje-Lien er utdannet førskolelærer og arbeider som pedagogisk leder i Myrertoppen barnehage i Oslo. Hun har 11 års erfaring med arbeid i barnehage både som assistent og pedagogisk leder.

På Barnehageforum skriver Johanne artikler under overskriften "Johannes åpenbaringer".

Dette er viktige innspill å ta med seg inn i refleksjoner i personalgruppa. Rossholts arbeid kan slik sett vise oss hvordan kropp gjør diskurser i likhet med at diskurser gjør kropp. Slik jeg forstår dette er våre kroppslige handlinger et produkt av bestemte meninger som virker førende for hvordan vi kan være/tenke/handle, såkalte diskurser. Samtidig som kroppslige handlinger opprettholder og produserer disse måtene å tenke på. Makt virker også inn i dette gjennom hvordan vi snakker om, tier, forsterker og ignorerer kropp (Ulla, 2012).

 

Jeg ser Rossholts arbeid i sammenheng med handlingsrommet for å være en flerkulturell kropp i norske barnehager. Mange barnehager i Norge driver en pedagogikk som former barnas hverdagsliv ut i fra majoritetsbarnas kunnskap og erfaringer. Hvordan vil en slik monokulturell mal gjør seg utslag i kroppslig samhandling? Er det slik at måten det pedagogiske personalet forstår etnisitet som kroppsmarkører på, gir et begrenset handlingsrom for barn knyttet til en norsk mal? Rossholt (2010) skriver at ”…når mening kroppsliggjøres produserer kroppen praksiser ofte uten at ord brukes for å beskrive det som gjøres”(Rossholt, 2010, s.104). Jeg vil derfor tro at denne formen for diskriminering, det uttalte gjennom de monokulturelt pregede handlingene våre, er den mest usynlige og naturaliserte formen for rasisme. Og at dette henger sammen med at vi ofte ser på våre kroppslige samhandlingsprosesser som naturlige og instinktive.

 

Rugkåsa (2008) argumenterer for at likhetstanken fungerer som norsk habitus, forstått som at idealet om likhet strukturer rammene for hva vi tenker og gjør som mennesker. Jeg syns det da blir interessant å se dette i lys av Liz Brooker (2005) sin studie. Hun beskriver hvordan en lærer bruker et pedagogisk opplegg uten tanke på hvordan dette er styrt av hennes vestlige preferanser for hva som forventes av et førskolebarn. I Brookers intervju med bangladesiske foreldre fra lærerens klasse, fortelles det om en oppdragelse der kompetanser som barns lytteevne og medavhegighet til felleskapet fremelskes. Læreren virker ikke å ha noen kjennskap til disse kompetansepreferansene og uttrykker en oppfattelse av de britisk-bangladesiske elevenes lyttende kropper som passive uttrykk for manglende selvstendighet og lek-kompetanse. Dette ble for meg et godt eksempel på hvordan en monokulturell diskurs kan virke som mal for hvordan vi forstår kropp. Det blir derfor viktig å bringe inn kropp i barnehagens refleksjoner rundt hva slags meninger om barn vi er med på å (re) produsere, og se dette i forhold til rase, kjønn og sosial klasse.

 

Ulla (2012) understreker at kropp og kroppslige handlinger får lite oppmerksomhet i barnehagen. Da mener jeg makt og kunnskapsprosesser får virke som en usynlig diskriminerende praksis i barnehagens arbeid ved begrensninger av, for og gjennom kropp. Slik sett må vi våge å stille ubehagelige spørsmål som gjør oss bevisst på om vi møter urolighet/ro/tone og tempo hos enkelte barnekropper som likeverdige i felleskapet. På denne måten kan vi jobbe frem en motdiskurs til den monokulturelle malen for hvordan den norske barnekroppen skal fungere i utetid, lek, måltid og samlingsstund.

 

Brooker, L. (2005). Learning to be a child: cultural diversity and early years ideology. I N. Yelland (Red.), Critical issues in early childhood education (s. 115-130). Maidenhead: Open University Press.

 

Rossholt, N. (2010). Gråtens mange ansikter. Toner og tempo i barnehagen. Nordic Studies in Education, 30(2), 102-115.

 

Rossholt, N. (2012). Kroppens tilblivelse i tid og rom: analyser av materielle-diskursive hendelser i barnehagen (Bind 2012:303). Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

 

Rugkåsa, M. (2008). Majoriteten som premiseleverandør i "flerkulturelt" arbeid. I A. M. Otterstad (Red.), Profesjonsutøvelse og kulturelt mangfold: fra utsikt til innsikt (s. 78-95). Oslo: Universitetsforlaget.

 

Ulla, B. (2012). Kroppens kraft. Kropp som del av inkludering og profesjonsutøvelse i barnehagen. I A.-L. Arnesen, & J. Allan (Red.), Inkludering: perspektiver i barnehagefaglige praksiser (s. 126-148). Oslo: Universitetsforlaget.