I denne artikkelen skal jeg kort og summarisk peke på noe av det som har skjedd på barnehagefeltet som kan tolkes som barnekonvensjonens innflytelse, både i politikk og i forskning. Mot slutten reises noen kritiske spørsmål.¹

Bakgrunn og begrepsbruk

Norge var blant de første landene som ratifiserte FNs Barnekonvensjon etter at den trådte i kraft i 1990, og i 2003 ble Barnekonvensjonen en del av norsk lov. For barnehagefeltet var det viktig da det i 2005 kom inn ene egen paragraf i barnehageloven, §3, med følgende ordlyd:

 

 Barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet. Barn skal jevnlig få mulighet til aktiv deltagelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet. Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. 

Av forarbeidene fremgår det at bakgrunnen for den nye paragrafen, var å bidra til å oppfylle forpliktelsene i Barnekonvensjonen.  Det er verdt å merke seg denne bakgrunnen, og at paragrafen har tydelige likheter med artikkel 12 i Barnekonvensjonen. Den handler om barns rett til å bli hørt, en artikkel som i

internasjonal sammenheng etter hvert har blitt omtalt med henvisning til deltagelsesbegrepet (participation). I Norge har § 3 blitt fulgt opp både via politiske dokumenter og i forskning, men sammenhengen med barnekonvensjonen er ikke alltid like tydelig. Og når det gjelder begrepsbruk, blir begrepet medvirkning brukt med henvisning til § 3.

I årene etter at denne rettigheten kom inn i barnehageloven, ble den av mange koblet sammen med diskurser som ble hyppig benyttet i offentlige dokumenter, nemlig serviceerklæringer og brukertilpasning. I forlengelsen av disse diskursene, ble medvirkning fortolket som at barn skulle kunne velge, og personalets rolle ble å legge til rette for dette. En slik forståelse leder oppmerksomheten vekk fra barnekonvensjonens intensjoner.

I ettertid kan man stille spørsmål ved om det var uheldig å benytte begrepet medvirkning om innholdet i § 3, fordi det det ble så nært koblet til diskursene om service og brukertilpasning. Kanskje hadde forbindelsen til Barnekonvensjonen blitt tydeligere om man hadde brukt deltagelsesbegrepet og omtalt temaet som barns rett til å bli hørt, noe som ville ligget nærmere begrepsbruken i FNs dokumenter?   

Nå i ettertid kan man stille spørsmål ved om det var riktig å benytte begrepet medvirkning om innholdet i §3, fordi det ble så nært koblet til diskusjonen om service og brukertilpasning.

Berit Bae
Professor i pedagogikk

Barnekonvensjonens artikkel 12 handler altså om barns rett til å bli hørt. Den bygger på og formidler et syn på barn som likeverdige medmennesker, individer som har rett til å uttrykke seg og delta ut fra sine forutsetninger. Som flere har pekt på er dette et radikalt syn i forhold til tradisjonelle oppfatninger av barn, og det har betydning for hvordan barnehagepersonalet og andre voksne forstår sin posisjon i relasjon til barn. Når en leser dokumenter fra FNs barnekomite, som har   fortolket Barnekonvensjonen og deriblant artikkel 12, framgår det at tanken er et likeverdig forhold, hvor barn skal møte respekt parallelt med å erfare at også andre har krav på respekt. Fortolkningen leder ikke mot at barnehagepersonalet skal være servicestasjoner opptatt av å gi «brukerne» valgmuligheter. (For den som ønsker mer dokumentasjon om hvordan FNs barnekomite fortolker ulike artikler i barnekonvensjonen, så er kommentarer fra FNs barnekomite tilgjengelig på nettet, blant annet på Barne- og familiedepartementets hjemmeside).

Offentlige dokumenter og politiske føringer

Barnehagelov og rammeplan ble revidert i 2005/2006, og den forkortede rammeplanen hadde et eget avsnitt relatert til barns medvirkning. I forlengelsen av revisjonen utgav Kunnskapsdepartementet diverse temahefter, deriblant et temahefte om barns medvirkning (Bae, Eide, Winger og Kristoffersen, 2006). Dette inneholdt tre artikler som belyste tilknytningen til Barnekonvensjonen og fortolkning ut fra forskning og praksis. Temaheftet var gratis for alle barnehager, ble etter hvert lagt på nett hvor det fremdeles er tilgjengelig (se for eksempel regjeringen.no).

Parallelt med dette laget Kunnskapsdepartementet en etterutdanningsstrategi (2006-2009) for å følge opp implementering av den nye rammeplanen, og i denne strategien var barns medvirkning et av fire prioriterte områder. Departementet påvirket også forskningstemaer i Forskningsrådets program Praksisrettet FOU (2006 - 2010), og igjen ble barns medvirkning et prioritert tema. I regi av UDIR inviterte enkelte fylker barnehager til å samarbeide med høgskoler i praksisnære utviklingsarbeid. En del av disse fokuserte på å integrere barns medvirkning i sine respektive prosjekter.  Via flere kanaler ble altså oppmerksomheten rettet mot barns rett til å uttrykke seg og delta i barnehagens virksomhet.

Da formålsparagrafen for barnehager ble revidert og trådte i kraft i 2010, var formuleringer om barns rett til medvirkning kommet inn, noe som betød nok en formell forankring.  En ytterligere styrking av barns posisjon i offentlige dokumenter skjedde da Grunnloven ble endret i 2014.  For første gang i historien kom barns rettigheter inn i Grunnloven. Paragraf 104 har følgende ordlyd:

Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.

Av formuleringene ser vi at deler av § 104 ligger tett opp til formuleringer i artikkel 12 i barnekonvensjonen. Første setningen om at «barn har krav på respekt for sitt menneskeverd» har forankring i ideene om barn som likeverdige medmennesker. For barnehagefolk er det verdt å merke seg at henvisning til grunnlovens §104 er kommet inn i den siste rammeplanen fra 2017.  Her sies det også at hensynet til barnets beste skal være et overordnet prinsipp som skal gjelde for all barnehagevirksomhet. Rammeplanen gir altså føringer for at respekten for barn som medmennesker skal tas på alvor.  Når det gjelder linjen til barnekonvensjonen kunne denne vært forsterket ved at rammeplanen også hadde vist til artikkel 31, som blant annet handler om barns rett til lek. Ettersom lekende aktiviteter er noe av det beste barn vet, og hensynet til barns beste skal være et overordnet prinsipp, er det merkelig at ikke denne rettigheten er vist til.  

Noe som er interessant i den siste versjon av rammeplan, er at selv om avsnittet om barns rett til medvirkning er noe forkortet, så henvises det flere steder til barn deltagelse i felleskapet og deres rett til å uttrykke seg. Prinsippet om at barn skal bli hørt synes mer integrert i hele rammeplanteksten enn tidligere, og i den gjeldende utgaven kobles barns medvirkning tydeligere sammen med danning til demokratisk deltagelse.

Med inspirasjon fra Barnekonvensjonen har flere prosjekter løftet fram barn som borgere og deltagere i demokratiske prosesser.

En ting er å se barnekonvensjonens innflytelse i offentlige dokumenter, en annen sak er om føringene blir fulgt opp av ulike aktører? FNs barnekomite har i flere kommentarer til Norge påpekt at kunnskapen om og implementeringen av barnekonvensjonen burde vært sterkere fulgt opp av myndighetene på ulike nivå. Her er det verdt å merke seg at på nasjonalt nivå (i storting og regjering) har det vært uttrykt skepsis og motstand mot å lovfeste barns rettigheter i barnehageloven. For eksempel har flere utvalg og fagpersoner løftet fram at henvisning til barnekonvensjonens artikkel 3, om barns beste, burde komme inn i barnehageloven i en egen overordnet paragraf.  Hittil har imidlertid hensynet til barns beste blitt satt på vent i lov-sammenheng.  Og når regjeringen Solberg legger fram forslag til revidering av barnehageloven høsten 2019, så er det fremdeles ikke forslag om å ha hensynet til barns beste som en egen overordnet lovbestemmelse. Barns beste foreslås som et underpunkt under barns medvirkning, noe som gir det en svakere posisjon i lov-sammenheng.   

Også på fylkes- og kommune nivå har oppfølgingen av barnekonvensjonen vært varierende, selv om det har vært satt i gang prosjekter som skulle stimulere til tverretatlig samarbeid rettet mot oppfølging av barns rettigheter. Sjumilsteget som har vært virksomt fra 2009 er et slikt prosjekt (se sjumilsteget.no).  Selv om det går fram at oppmerksomheten har økt i flere kommuner, er det i følge evalueringer/rapporter fremdeles en lang ei å få før barnekonvensjonens artikler vil prege arbeidet i fylker og kommuner. 

Barnehageforskning

Også i forskningsfeltet har barns medvirkning fått tydeligere oppmerksomhet de siste 10 årene. Med inspirasjon fra Barnekonvensjonen har flere prosjekter løftet fram barn som borgere og deltagere i demokratiske prosesser. Andre har samarbeidet med barnehagepersonale og fått fram hvordan barns medvirkning kan forståes ut fra ulike teoretiske og praktiske innfallsvinkler. Teamet har blitt fokusert både i master- og   doktorgradsavhandlinger, og det har vært brukt forskjellige metodologiske tilnærminger; observasjon, intervju, filosofiske fortolkninger, dokumentanalyser og gjerne en kombinasjon av flere metoder. Gradvis har kunnskapen økt. Vi vet mer om hvordan barns rett til å delta og bli hørt – eventuelt: ikke hørt - kan fremtre og oppfattes i ulike situasjoner i barnehagesammenheng.

Ifølge paragraf 3 har barn rett til å uttrykke seg om virksomheten i barnehage og delta i planlegging og vurdering. Forskning har løftet fram barns «stemme» både gjennom intervjuer, ved å følge barna gjennom rom og aktiviteter, og basert på observasjon i deres miljø. Og noe av det som fra barns perspektiv betyr mest: det er å leke, være en del av et fellesskap, og at voksne er lyttende og tilgjengelige når det trengs.

Samtidig har nyere undersøkelser fått fram at barns lekemuligheter begrenses og forstyrres eksempelvis av mye praktisk logistikk, at lite personale og mange pålagte oppgaver/aktiviteter kan gjøre at kontakten med personalet blir fjern, og at store barnegrupper vanskeliggjør stabil kontakt både med andre barn og med voksne. Enkelte forskere stiller spørsmål ved om barns rett til å bli hørt og delta, for eksempel på småbarnsavdelinger, er i ferd med å svekkes?

Noen spørsmål til slutt

Denne summariske framstillingen har vist at barns rett til å medvirke har fått oppmerksomhet både i teori og i praksis, både i offentlige dokumenter og føringer og i forskningsaktivitet.  Samtidig kan det stilles spørsmål ved hvor tydelig denne aktiviteten har vært knyttet til verdiene i FNs barnekonvensjon, og hvor alvorlig ulike aktører tar forpliktelsene som stiger ut av den? 

På nasjonalt politisk plan synes det å være en viss vegring mot lovmessige rammer som forplikter kommuner og institusjoner til å ta barns beste på alvor. Kanskje er det ikke nok kunnskap om barnekonvensjonen hos myndighetene eller det skorter på politisk vilje til å prioritere barn? Kanskje er det fremdeles for radikalt eller uvant å se på barn som likeverdige medmennesker, som har krav på å bli møtt med respekt? Mennesker som i likhet med andre i samfunnet har rett til å bli lyttet til ang hva som er et godt miljø i deres hverdag?   

Det er også på sin plass å stille spørsmål ved om barnehagelærerstudenter lærer nok i sin utdanning om barnekonvensjonen og det synet på barn som ligger til grunn? Gis det rom for grundige drøftinger av hva barns rett til å bli hørt betyr i praksis? For eksempel hvilke konsekvenser det har for rollen som barnehagelærer å ta barns rett til medvirkning og deres rett til lek på alvor?  Utdanningsforbundet har vedtatt en etisk plattform hvor barnekonvensjonen står sentralt, men gjøres det nok for å spre kunnskap om den, og få folk på grasrota til å følge opp forpliktelsene?

Selv om vi har noe kunnskap trengs det mer forskning som løfter fram hva barn uttrykker om hverdagen i barnehage, og hvordan de kan trekkes inn i planlegging og vurdering –rettigheter de har ifølge § 3 i barnehageloven.

Barnekonvensjonen er 30 år, men kanskje tar det mange år enda før barn får sin rettmessige plass som deltagende medmennesker på linje med andre, i barnehager og andre steder i samfunnet? 

Noen referanser

Bae, B., Eide, B. J., Winger, N. og Kristoffersen A. E. (2006). Temahefte om barns medvirkning. Oslo: Kunnskapsdepartementet

Bae, B.(red)(2012) Medvirkning i barnehagen – potensialer i det uforutsette, Bergen: Fagbokforlaget

Bae, B.(2018a) Politikk, lek og læring- barnehageliv fra mange kanter, Bergen: Fagbokforlaget

Bae, B.(2018b) «Vi venter på å få leke vi » - å ta det barn uttrykker på alvor, noen drøftingsmomenter, i barnehagefolk, nr 4, s.24-30

Barnehageloven. (2005). Lov om barnehager (LOV-2005-06-17-64). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64

Barnekonvensjonen. (1989). Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) (LOV-2014-05-09-14). Vedlegg 8.

Grunnloven. (6. mai, 2014). Kongeriket Norges grunnlov (LOV-1814-05-17). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17

Kipperberg, E., Kohler-Olsen, J., Pedersen E. ( mfl.)(2019) Barnekonvensjonen i praksis - barnets behov til barnets rettigheter,  Bergen: Fagbokforlaget

Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagen. Forskrift om barnehagens innhold og oppgaver.  Hentet fra https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan/