Maja og Karleman stod på gulvet og snurret seg rundt og rundt.
Du husker kanskje at Maja og Karleman var med barnehagen sin på besøk til Munchmuseet i Oslo? Og at de ville forske og finne ut av hvem den berømte kunstmaleren Edvard Munch var?
Ved hjelp av den gamle gulvklokken i museet hadde de reist tilbake til gamledager. Til den tiden Edvard Munch levde. De hadde møtt både tante Karen, en malelærer, søsknene hans og en venn. Men ikke Edvard.
Maja og Karleman ville ikke gi seg før de fant Edvard. De tenkte at hvis de snurret seg rundt litt til så ville de kanskje komme til et nytt sted. Der Edvard var. De snurret og snurret rundt. Lik viserne på klokken.
- Fortere, fortere! ropte Maja.

Vil du hjelpe Maja og Karleman? Reis deg opp da vel og snurr deg rundt du også!

Maja og Karleman snurret rundt og rundt. Det var veldig gøy. De lo. Snurret og lo. Til de ble så svimle at de falt ned på rumpa.
De så seg nysgjerrige rundt. De var fortsatt i gamledager, men de hadde kommet til et helt nytt sted.
De var utenfor et stort, mørkt hus. Det var høst. Trærne i den store hagen utenfor huset var helt nakne. Bladene lå på bakken. Det regnet og blåste.
Maja og Karleman så seg rundt. Det var ingen her. De var helt alene. Da hørte de plutselig en lyd bak seg. En liten lyd. Knirk.
Maja og Karleman ble litt redde. De så seg rundt, men de så fortsatt ingen. Da hørte de lyden igjen. Denne gangen var den høyere. Knirk.
Grenene på de nakne trærne svaiet i vinden og kastet lange, mørke skygger.
- Det er litt skummelt her, hvisket Karleman.
Maja tok hånden til Karleman. Da knirket det enda høyere. KNIRK! De nakne
grenene på trærne så plutselig ut som armer som strakte seg etter dem. Maja og Karlemen ble enda reddere.
- Kom, vi går inn i huset! sa Maja og dro Karleman etter seg. De løp opp trappen.
- KNIRK! KNIRK! ropte grenene bak dem.
Hjertet hamret hurtig i brystet på dem begge. De løp frem til døren, men akkurat da de skulle til å åpne den ble døren plutselig revet opp.

Maja og Karleman skvatt høyt. En mann stod i døråpningen. Maja og Karleman visste ikke helt hva de skulle gjøre. De klamret seg til hverandre.
- Kjære barn, dere kan da ikke stå der ute og fryse. Kom inn, kom inn! Mannen smilte varmt og kjærlig til dem. - Velkommen til mitt sykehus!
Maja og Karleman ble svært glade og gikk inn. Det var godt og varmt og lyst inne.
- Er du doktor? spurte Karleman.
- Ja. Jeg er Dr. Jacobson og jeg hjelper folk som har problemer med tankene og følelsene sine. I dag har jeg så mange pasienter å hjelpe at jeg aner ikke hvor jeg skal begynne.
Maja og Karleman ble svært ivrige. - Er Edvard Munch en av pasientene dine?
- Ikke nå lenger. Han var her i åtte måneder, men nå har han reist hjem til Norge.
- Kan du fortelle oss litt om Edvard og hvorfor han var her? spurte Maja.
- Så kan vi hjelpe deg med å hjelpe pasientene dine? sa Karleman.
- Så snille dere er, sa Dr. Jacobson.
Maja og Karleman begynte å hjelpe Dr. Jacobson. De laget mat, tappet i varme bad og luftet og ryddet på pasientrommene mens Dr. Jacobson begynte å fortelle om Edvard:

Edvard var mye syk både som barn og voksen. Han hadde en kronisk sykdom i lungene sine og kunne også bli liggende med alvorlig feber. Når han ble syk dro han ofte ut på landet for å hvile seg og bli frisk igjen. Men da han kom til sykehuset mitt var Edvard syk på en annerledes måte. Han var syk i tankene og følelsene sine. Han var veldig redd.
- Hva var han redd for? spurte Maja.
- Jeg er mørkredd, sa Karleman. Han tenkte på hvor skummelt det hadde vært i mørket utenfor sykehuset.
- Edvard er også mørkredd. Men da han kom hit var han redd for mange andre ting også, sa Dr. Jacobson og fortalte videre.
Det var mye fint som  skjedde i livet til Edvard. Han hadde bestemt seg for å
bli kunstmaler og det hadde han etter mye arbeid klart å bli. Men det var mye trist som hadde skjedd i livet til Edvard også. Han hadde vært mye syk. Da han var liten døde moren hans, og senere døde storesøsteren og faren hans. Han hadde også hatt problemer med noen kjærester. Spesielt med en kjæreste som het Tulla. Da det ble slutt med henne begynte han å tro at både hun og noen av vennene hans fulgte etter ham og bare ville være slemme med ham. Han begynte å drikke mye vin. Til slutt ble han så syk og sliten og redd at han kom hit for å bli frisk igjen.
- Hva gjorde han for å bli frisk da?
- Han sov og hvilte mye. Spiste god mat. Tok varme bad. Fikk mye frisk luft. Jeg ga ham mange behandlinger og så gjorde han det han likte aller best. Det han aldri kunne la være å gjøre. Han malte veldig mange bilder.

Dr. Jacobson fortalte at Edvard hadde malt mange bilder om det å være redd. Av og til visste han kanskje ikke hva han var redd for. Kanskje hadde han gått ute på gaten eller gått over en bro og plutselig kjent at han ble redd. Etterpå prøvde han å male hvordan det føltes å være redd.
- Edvard er veldig flink til å sette farger på mange forskjellige følelser, sa Dr. Jacobson. - Kanskje er det derfor han har blitt en berømt kunstmaler?
Da hørte de med ett noen stemmer utenfor rommet. - Nå begynner visst pasientene mine å bli både sultne og trøtte, sa  Dr. Jacobson.
Maja og Karleman prøvde å skynde seg. De laget ferdig maten, gjorde klart de varme badene og redde klar sengene.
- Hvor er Edvard nå da? spurte Karleman.
- Nå har han flyttet hjem til Norge. Til en liten by som heter Kragerø. Og jeg har hørt at han maler på et kjempestort bilde av solen som skal henge på en vegg i Universitetet i Oslo. Det er rart med det. Før malte Edvard mange mørke og kanskje litt triste bilder. Nå maler han veldig mange lyse bilder.
- Hvorfor gjør han det?
- Jeg tror at når man har hatt det mørkt og trist en stund så blir man veldig glad for å se solen og lyset.
- Akkurat som da vi var utenfor her og fikk komme inn i lyset og varmen her inne, sa Maja.
- Ja, når man er redd er det godt å komme til et sted som er trygt, sa Dr. Jacobson og så seg fornøyd rundt i rommene. – Nå tror jeg alt er klart for pasientene mine. Nå skal de få litt mer lys inn i livene sine de også.
Dr. Jacobson smilte varmt og trygt til dem.
- Tusen takk for at dere hjalp meg med å hjelpe pasientene.
- Tusen takk for at du fortalte oss litt om Edvard, sa Maja og Karleman.
Dr. Jacobson forsvant ut for å hente pasientene sine.

- Skal vi prøve å finne Edvard? sa Maja til Karleman.
- Ja, sa Karleman. - Jeg vil vite enda mer om ham.
- Kom! Vi snurrer oss rundt igjen og ser hvor vi kommer.
Maja og Karleman begynte å snurre seg rundt igjen. Og hvor de nå kom. Og om de fant Edvard Munch denne gangen, ja det får du høre om neste gang.

Snakk om ordene

forske, pasient, lunge, bro, universitet