Maja og Karleman stod på gulvet og snurret seg rundt og rundt.
Du husker kanskje at Maja og Karleman var med barnehagen sin på besøk til Munchmuseet i Oslo? Og at de ville forske og finne ut av hvem den berømte kunstmaleren Edvard Munch var?
Ved hjelp av den gamle gulvklokken i museet hadde de reist tilbake til gamledager. Til den tiden Edvard Munch levde. De hadde møtt både tante Karen, en malelærer, søsknene, en venn og en doktor. Men ikke Edvard.
Maja og Karleman ville ikke gi seg før de fant Edvard. De tenkte at hvis de snurret seg rundt litt til så ville de kanskje komme til et nytt sted. Der Edvard var. De snurret og snurret rundt. Lik viserne på klokken.
- Fortere, fortere! ropte Maja.

Vil du hjelpe Maja og Karleman? Reis deg opp da vel og snurr deg rundt du også!

Maja og Karleman snurret rundt og rundt. Det var veldig gøy. De lo. Snurret og lo. Til de ble så svimle at de falt ned på rumpa.
De så seg nysgjerrige rundt. De var fortsatt i gamledager, men de hadde kommet til et helt nytt sted.
De var i et stort rom. Mange malerier og bilder hang på veggene. De hadde sett noen av dem før. I Munchmuseet.
- Dette er jo Edvards bilder, sa Karleman.
- Ja. Vi er visst på en kunstutstilling i gamledager, sa Maja.
- Så spennende!
Det var mange mennesker i rommet. Det så ikke ut som de syntes det var like spennende. De akket og uffet seg. Så sinte og sure ut. Noen var så sinte at de var røde i ansiktet.
- Dette er en skandale! ropte de.
- For noen stygge bilder!
- Æsj!

Maja og Karleman ble veldig overrasket. - Hvorfor er de så sinte på bildene?
De fikk øye på en mann som ikke så like sint ut som de andre. Han gjemte seg bak de andre. Det så ut som han stod og spionerte på noen. Maja og Karleman gikk bort til ham.
- Hvem spionerer du på?
- Spionerer du på Edvard Munch?
- Nei, Edvard er ikke her, hvisket mannen.
- Kjenner du Edvard?
- Ja, selvfølgelig! Mannen slo ut med armene. - August Strindberg heter jeg. Jeg er forfatter. Journalist. Kunstner. Bohem. Ja, og så maler jeg også litt.
- Og spionerer! sa Karleman.
- Hysj, hvisket Strindberg. - Ingen må få vite om det.
- Kan du fortelle oss litt om Edvard og hvorfor alle her er så sinte på bildene hans? spurte Maja.
- Så kan vi hjelpe deg med å spionere? sa Karleman.
- Så snille dere er, sa Strindberg.
Maja og Karleman visste ikke hvem de skulle spionere på men de begynte å liste seg rundt i rommet mens Strindberg begynte å fortelle om Edvard:

De var i Tyskland nå. I en by som het Berlin. Edvard hadde flyttet hit for å male og stille ut bildene sine. Skal man bli en berømt kunstmaler må man stille ut bilder og få folk til å like dem og kanskje kjøpe dem. I Berlin fikk Edvard lov til å ha en egen utstilling, med 55 bilder. Men utstillingen ble en stor skandale. Ingen likte bildene hans. De mente at han ikke kunne male. Folk ble så sinte at utstillingen ble stengt etter bare fem dager.
- Da ble sikkert Edvard veldig lei seg, sa Maja.
- Nei, Edvard syntes det var veldig morsomt! lo Strindberg. - Han synes det er helt utrolig at litt maling kan vekke så mye sinne hos folk.
- Men han blir vel ikke berømt hvis ingen liker bildene hans? sa Karleman.
- Jo, det er nettopp det han blir! Alle i Tyskland vet hvem Edvard Munch er nå.
Strindberg fortalte at etter skandaleutstillingen hadde Edvard sendt bildene sine på utstillinger i andre byer i Tyskland. Der var det mange som ville betale for å se på disse bildene som folk ble så sinte på.
Maja og Karleman så på folkene i rommet. Noen rynket på nesen. Noen ristet på hodet. Noen pekte og lo.
- Men hvorfor blir folk så sinte på bildene hans?
- Edvard maler på en annen måte enn hva folk er vant til å se, sa Strindberg. - Og da setter han i gang mye følelser hos folk.

Strindberg fortalte at Edvard hadde stilt ut noen bilder i Norge også og at mange folk var sinte på bildene hans der også. Men selv om mange ikke likte bildene hans så var det mange som likte dem også, og de kunne betale Edvard for å male bilder av dem selv eller familien deres.
- Sånn er det med kunsten, sa Strindberg. - Noen elsker noe som andre hater.  Men jeg tror at en dag vil folk rundt om i verden bare elske bildene til Edvard.
- Det tror vi også, sa Maja og Karleman og smilte lurt til hverandre.
Et par gikk samtidig ut av rommet og Strindberg fikk det plutselig travelt.
- Kom!
- Er det de to der du spionerer på? spurte Maja.
- Hysj, sa Strindberg og skyndte seg etter paret. Maja og Karleman fulgte etter.
De gikk ut i byen. Listet seg nedover gater. Snek seg forbi hushjørner. Helt til
Strindberg stoppet foran en café. Han smugtittet gjennom det ene vinduet. Paret de hadde fulgt etter hadde satt seg ned ved et bord. De kysset og lo.
Strindberg ble nesten grønn i ansiktet. Han var tydelig sjalu.
- Er du forelsket i den damen? spurte Maja.
- Både Edvard og jeg liker denne damen sukket Strindberg. – Men hun er gift med en annen. Edvard har malt noen bilder om hvordan det er å være sjalu. Som forfatter burde jeg gå hjem og skrive om det. - Sjalusi… sjalusi er….

Strindberg så tankefull ut i luften. - Sjalusi er ikke angsten for å miste, men angsten for å dele. Ja, akkurat det må jeg gå hjem å skrive!
Strindberg fikk det travelt og klappet dem på skulderen.
- Takk for at dere hjalp meg med å spionere.
- Takk for at du fortalte oss litt om Edvard, sa Maja og Karleman.
Strindberg forsvant nedover gaten.

- Skal vi prøve å finne Edvard? sa Maja til Karleman.
- Ja, sa Karleman. - Jeg vil vite enda mer om ham.
- Kom! Vi snurrer oss rundt igjen og ser hvor vi kommer.

Maja og Karleman begynte å snurre seg rundt igjen. Og hvor de nå kom. Og om de fant Edvard Munch denne gangen, ja det får du høre om neste gang.

Snakk om ordene

skandale, suksess, spionere, smugtitte