Maja og Karleman stod på gulvet og snurret seg rundt og rundt.
Du husker kanskje at Maja og Karleman var med barnehagen sin på besøk til Munchmuseet i Oslo? Og at de ville forske og finne ut av hvem den berømte kunstmaleren Edvard Munch var?
Ved hjelp av den gamle gulvklokken i museet hadde de reist tilbake til gamledager. Til den tiden Edvard Munch levde. De hadde møtt både tante Karen og en malelærer. Men ikke Edvard.
Maja og Karleman ville ikke gi seg før de fant Edvard. De tenkte at hvis de snurret seg rundt litt til så ville de kanskje komme til et nytt sted. Der Edvard var. De snurret og snurret rundt. Lik viserne på klokken.
- Fortere, fortere! ropte Maja.

Vil du hjelpe Maja og Karleman? Reis deg opp da vel og snurr deg rundt du også!

Maja og Karleman snurret rundt og rundt. Det var veldig gøy. De lo. Snurret og lo. Til de ble så svimle at de falt ned på rumpa.
De så seg nysgjerrige rundt. De var fortsatt i gamledager, men de hadde kommet til et helt nytt sted.
De var på en kirkegård. Det var grå og mørke skyer på himmelen.
På kirkegården var det mange gravstøtter. Ved den ene gravstøtten stod det to unge damer. De hadde på seg sorte lange kjoler og sorte hatter. I hendene hadde de blomster.
Maja og Karleman gikk bort til dem. De så at det stod navnet Munch på gravstøtten som de to unge damene stod ved siden av.
- Å nei. Er Edvard Munch død? Maja ble lei seg.
- Da får vi ikke møtt ham likevel da. Karleman ble også lei seg.
De to unge damene snudde seg mot dem. De virket også triste.
- Det er ikke Edvard men papasom er død, sa den ene unge damen.
- Han døde for en stund siden og nå vil vi plante blomster på graven, sa den andre unge damen.
- Kjenner dere Edvard? spurte Maja.
- Vi er lillesøstrene hans. Inger og Laura.

De to unge damene neiet pent.
- Både mor, storesøster Sophie og papaligger begravet her, sa de. - Men
Edvard kom ikke i begravelsen til papa. Han fikk brevet vårt om papas død for sent.
- Hvor er Edvard nå da?
- Han er i Paris og maler.
Maja og Karleman ble nysgjerrige. 
- Kan dere fortelle litt om Edvard og begravelser og Paris? spurte Maja.
- Så kan vi hjelpe dere å plante blomster på graven? sa Karleman.
- Så snille dere er, sa Inger og Laura.
Maja og Karleman fikk hver sin lille spade og begynte å spa i jorda mens Inger og Laura begynte å fortelle om Edvard:

Da papa døde var Edvard og alle småsøsknene hans voksne. Men da mor døde var de alle små. Edvard var bare 5 år. Mor hadde vært syk lenge av en sykdom som het tuberkulose før hun døde. Edvard hadde fortalt at han fortsatt husket den siste spaserturen de to hadde sammen. Og den kvelden hun døde. Han hadde sittet inne hos mor sammen med storesøster Sophie. De hadde grått mye, men mor hadde trøstet dem med at de en dag ville møte hverandre igjen i himmelen.
Maja så på Karleman. - Tror du at alle døde kommer til himmelen?
- Jeg vet ikke, sa Karleman. 
Da Edvard var 14 år ble Sophie syk og døde. Hun døde av den samme sykdommen som mor. Sophie satt i kurvstolen på stuen da hun sovnet stille inn.
- Edvard har malt et bilde av Sophie som sitter i stolen og er syk, sa Inger.
Inger fortalte videre at Edvard lenge hadde prøvd å finne nye måter å male på. I tre år på rad hadde han fått penger fra staten til å gå på kunstskole i Paris og lære seg å bli en bedre maler. Det var derfor Edvard var i Paris da han fikk høre at papa var død. Edvard hadde blitt veldig lei seg. Papa var kanskje den personen Edvard følte seg mest knyttet til.

I Paris hadde Edvard samtidig begynt å tenke på at han ville male på en sannere måte. Edvard hadde lenge malt bilder som skulle være prikk like de tingene eller menneskene han malte. Akkurat som et fotografi. Nå ville han male annerledes. Han ville ikke lenger male verden slik den ser ut rundt oss, men gå inn i menneskene og male slik vi føler oss.
Han ville male både alt han så rundt seg på denne nye sannere måten og ting som hadde skjedd før. Som da Sophie satt syk og døende i kurvstolen for mange år siden. Eller den siste spaserturen han hadde hatt sammen med mor. Da malte han det han husket han hadde følt der og da.
- Selv om Edvard maler mennesker som er døde nå så maler han dem som om de puster fortsatt, sa Inger.
- Edvard maler følelser, sa Laura. - Han kan sette farger på både det som er morsomt og det som er trist.
Maja og Karleman hadde nå spadd store nok hull til blomstene. Inger og Laura la blomstene i hullene og de fylte jord rundt. Blomstene var i røde og gule og blå farger.
- Blomstene her setter også farge på noe som er trist, sa Maja. Kirkegården så ikke så grå og trist ut nå med alle de fargerike blomstene.

Inger fikk øye på en ung mann som kom gående på kirkegården.
- Der kommer Andreas. Broren vår, sa Inger. - Han har vært og postet et brev til
Edvard der tante Karen har fortalt om den fine begravelsen til papaog at han er sammen med mor og Sophie i himmelen nå.
Maja og Karleman så på gravstøtten og blomstene.
- Det er fint å tenke på, sa Maja. - At de kanskje er sammen nå selv om de er døde.
- Det er fint å tenke på at man kan tegne følelser, sa Karleman.
            Inger og Laura vinket til broren som vinket tilbake til dem.
- Nå må vi hjem til tante Karen, sa Inger. - Takk for at dere hjalp til med å plante blomster på graven.
- Takk for at dere fortalte litt om Edvard, sa Maja og Karleman.  
Inger og Laura gikk sammen med Andreas hjemover til tante Karen.

- Skal vi prøve å finne Edvard? sa Maja til Karleman.
- Ja, sa Karleman. - Jeg vil vite enda mer om ham.
- Kom! Vi snurrer oss rundt igjen og ser hvor vi kommer.
Maja og Karleman begynte å snurre seg rundt igjen. Og hvor de nå kom. Og om de fant Edvard Munch denne gangen, ja det får du høre om neste gang.

Snakk om ordene

svimmel, kirkegård, staten