Barndommen er det viktigste vi mennesker har, det er grunnen vi bygger huset på, som er oss selv
I sommer hørte jeg en filosof på radio som funderte over hvorfor tiden går raskere når vi blir eldre, slik som sommeren som bare farer i vei sammenlignet med et barn der den er en evighet.
Husker det selv, de magisk lange somrene da slekten var samlet, om kveldene sang vi rundt åpen ild, far plasserte stearinlys rundt i hagen som flagret i trær i den sorte Skånske sommerkvelden. Knærne mine var fulle av sårskorper ettersom jeg løpte og falt dagen lang på tynne lange bein. Jeg hadde egne hemmelige prosjekter som den sommeren da jeg latet som at jeg var en gutt, eller kanskje mest testet ut hvordan det var å være en annen.
Et barn har mange nye inntrykk og oppdagelser som hjernen bearbeider og opplever, en voksen har opplevd mye før, så da jobber ikke hjernen like mye med å samle inntrykk, og tiden går raskere, voksne har mange somrer bak seg der vi har gjort og opplevd det samme fortalte filosofen.
Da må jeg være enda mer intenst til stede tenkte jeg og g la meg ned i blomsterbedet og kikket på humlene.
I fem års tid var jeg besøksvenn til en dame som ble 103 år, det var godt å bare være til for noen annen og spennende å høre henne fortelle om sine opplevelser gjennom et langt liv. Det er fælt, sa hun en dag, jeg husker ikke mannen min. Da jeg minte henne på at det var over 70 år siden han døde, og at hun ikke husker det rundt ham ikke er rart, ble hun roligere. En dag hadde jeg med en bokserie jeg har laget om følelser og vi snakket om å være redd, da kom plutselig en lang tydelig fortelling om en opplevelse i barndommen da hun ble låst inn i en kjeller for 95 år siden. Alle hennes fortellinger fra barndommen var like tydelige og jeg husker at jeg på bussen hjem tenkte på det, hvordan barndommen sitter fast i oss, at det er jorden vi spirer i, det første vi opplever, det siste vi husker.
Mine egne minner fra barndommen er noe jeg jobber med å holde i live, de å ha vært barnet meg, barndommen, er en stor del av å være meg selv. Det er de lyse minnene, de mørke og alt mitt imellom og hvordan voksne i forskjellige roller i min barndom plukket frem det som er meg. Barndommen er det viktigste vi mennesker har, det er grunnen vi bygger huset på som er oss selv. Å ha lille Anna som kiler meg innefra og minner meg om å være leken, nysgjerrig, kjærlig, om å se og lytte, at det lille noen ganger er størst og får somrene til å bli lenger.
