I flere tiår har en stadig økende institusjonalisering påvirket barns muligheter til lek. Mens fortiden fremstilles idyllisk, finnes en utbredt oppfatning av at barn i dag har mindre tid og rom til å leke fritt og spontant. På samme tid oppfordrer forskning til å undersøke slike oppfatninger nærmere og ikke ta for gitt en nedvurdering av barns muligheter til finne muligheter for lek. Øksnes har sammen med sine kolleger har gjort slike undersøkelser. I dette foredraget deler Øksnes foreløpige analyser.

Til grunn for analysene ligger retrospektive intervju med tre generasjoners minner av egen lek i barndommen i Norge. Forskerne fant at alle deltakerne hadde en sterk verdsettelse av lek i egen barndom og tilsvarende sterk bekymring for lek i dagens barndom. Utvalget bestod av over 100 deltakere i alderen fra 20-80 år. På bakgrunn av bekymringen for lek hos dagens barn ble undersøkelsen utvidet til å inkludere 8-15 åringer. Disse både bekrefter og nyanserer bekymringer fra tidligere generasjoner.

Basert på et historisk perspektiv diskuterer Øksnes antakelsen om at barn i yngre generasjoner ikke leker like mye og på samme måte som man selv gjorde. Et forslag er at leken i barndommen i dag ikke er dårligere, men annerledes, at vi ikke gjenkjenner vår egen lek. Foreløpige analyser fra undersøkelsen viser at mange barn fortsatt finner tid og rom til sin egen lek. Det stilles spørsmål ved om barns erfaringer av tid og rom for lek kan knyttes til en dyp kulturell forstilling om at barndom i Norge er relatert til utendørslek. Barna i undersøkelsen beskriver at utendørslek foretrekkes av mange barn fordi de erfarer mer frihet, men også er noe voksne oppmuntrer til og tilrettelegger for både hjemme og i pedagogiske institusjoner.
Maria Øksnes
Maria Øksnes er professor i pedagogikk ved Insittutt for lærerutdanning, NTNU. Hennes forskningsinteresser er barn og barndom, lek, motstand og demokratisk deltakelse i barns institusjonelle hverdagsliv. Hun har utgitt flere bøker og artikler om lek, både alene og sammen med kolleger. Sammen med Einar Sundsdal og Lars Løvlie etablerte hun Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk i 2015. Hun var prosjektleder for Bedre skolestart for alle – et innovasjonsprosjekt i Trondheim kommune (2020-2024).

Foredraget anlegger et barndomssosiologisk perspektiv på barndom, det vil si at det tar utgangspunkt i de samfunnsmessige betingelsene og kulturelle vilkårene for barns hverdagsliv og sosialisering. Foredraget setter fokus på de grunnleggende forandringene i barnas hverdagsliv og institusjonsliv, slik disse har utviklet seg i siste halvdel av det 20. århundre og første ¼ del av det 21.århundre. Spesielt zoomer han inn på en markant tendens ved barndommen; den intensiveringstendens som preger og former nåtidens barndomsbetingelser, og som dermed også er med på å forme og prege det enkelte barns subjektive barndom og selv-identitet. I den forbindelse reiser foredraget et spørsmål: Er barndommen kommet i krise? Det vil si, er den struktur og form som barndommen har fått i dag, holdbar og bærekraftig for alle barn – både på kort sikt og mer langsiktig?

Kim Rasmussen
Kim Rasmussen er kultursosiolog - Mag.Art og Ph.D. og barndomsforsker. Har siden 2002 vært ansatt som lektor ved Institut for Mennesker og teknologi, Roskilde Universitet. Han er tilknyttet Center for Daginstitutionsforskning (CeDiF). Han har siden 1990-tallet forsket på og skrevet om barns hverdagsliv, barnekultur, barneinstitutioner samt barndom og barndomsforandringer.

I fire år har forfatter og trebarnspappa Birger Emanuelsen undersøkt våre forestillinger om barn. I foredraget «Hva er et barn verdt?» ser han på hvordan vår forståelse av barns verdi har utviklet seg gjennom historien. Gjennom et rikt kildetilfang utfordrer han våre forestillinger om barnets verdi og betydning, hvordan vi får oss til å behandle dem, og hva det egentlig innebærer å være foreldre. Og kanskje viktigst av alt: Hvordan kan vi komme nærmere våre egne barn, før de forsvinner.

Birger Emanuelsen
Birger Emanuelsen er en prisbelønnet forfatter fra Tromøya. Han har bakgrunn som rådgiver i Leger Uten Grenser, journalist i rikspressen, forlagsredaktør og taleskriver for regjeringen. Han ga i 2024 ut boken Før de forsvinner. Et forsøk på å forstå hva barn er.

Daniela Reyes
Spellemannprisvinner Daniela Reyes var en av 2021 mest hyllede debutanter. De som har sett Daniela Reyes spille, glemmer det ikke med det første. Det er noe med de skjøre og litt vindskeive sangene som hun formidler med en kombinasjon av intens tilstedeværelse, stor musikalitet og selvsikkerhet, som gjør et sterkt inntrykk på publikum. Da hun slapp debutalbumet «Engangsdager» i 2021, var det til et ras av fantastiske anmeldelser, og Reyes ble honorert med Spellemannprisen i kategorien Årets Tekstforfatter.

Anmelderne har skrevet at hun kombinerer det uskyldige med det mektige i sitt naivistiske og tankefulle univers, og at det låter vakkert, men også både morsomt og alvorlig. Daniela Reyes har allerede rukket å vinne en rekke stipender og priser, og er en artist man bare kan merke seg navnet på først som sist.

I samfunnet finnes det et romantisert bilde av lek og barndom. I foredraget problematiseres dette bildet av den romantiske leken og belyser hvorfor vi må forstå barns lek i en samfunnskontekst. Barns lek eksisterer ikke i et tomtom, men gjenspeiler de erfaringene og praksisene som barn møter i sine egne liv. Våre egne erfaringer med lek er tydelig koblet til en tidsperiode som vesentlig skiller seg fra dagens barn sine. I dag er barns livsverdener fulle av det moderne samfunnets artefakter, nettbrett, smarttelefoner og populærkulturens leketøy. Det digitale samfunnet har kommet for å bli, og har bidratt til å endre vilkårene for barns lek og læring, og det har også ført til at innrammingen av lek har forandret seg. Det innebærer at det som av dagens barn betraktes som lek, ikke alltid anses som lek av de voksne. Mange av oss forbinder nok fortsatt ordet lekeplass med et åpent område med husker, sandkasser og klatrestativ, men i dag tilbringer stadig flere barn også tiden på digitale lekeplasser. Det har bidratt til at det har blitt vanskeligere for voksenverdenen å observere og dermed forstå barns lek. Lek er i dag ofte en hybrid praksis der digitale og fysiske elementer sammenveves. For å forstå barns hybride lek, må vi også forstå de sammenhengene den inngår i.

Marina Wernholm
Marina Wernholm er fil.dr i pedagogikk og lektor i pedagogikk ved Linnéuniversitetet. Sentrale tema i hennes forskning er barns deltakelse og læring i digitala sammenhenger på fritiden samt hvordan barns deltakelse og skapelse av digitale animasjoner i skolen kan bidra til meningsskaping. Hun er også prosjektleder for en tverrvitenskapelig forskergruppe som fokuserer på digitale verktøy som en del av de yngre elevenes tidlige læring.

Barndommen er en relativt kort periode av et helt menneskeliv, barndommen er den livsviktige jorden vi vokser i og noe som preger og gir næring hele vårt liv.
Det å være et barn er noe vi voksne kan holde i live inne i oss, som vi må passe på som en egen moter og gnist gjennom livet, den er kilden til nysgjerrighet, lekenhet og fantasi.
Kanskje handler det om å være et barn egentlig om hvordan det er å være et menneske som gjennom livet oppdager verden seg selv og andre. Men hvordan er det egentlig å være et barn?

Anna Fiske
Anna Fiske er en prisbelønt forfatter, illustratør og tegneserieskaper. Hun står bak over 70 bøker, blant annet den populære Hvordan-serien. Bøkene hennes har et skrått blikk på stort og smått, iblandet en god porsjon klokskap og rikelig med menneskekjærlighet, og tar ofte opp komplekse budskap på en lettfattelig måte.
Kreativ nyskapning og lekne, særegne strektegninger har gitt henne flere høythengende priser og utmerkelser, blant annet Brageprisen, Bokkunstprisen og nominasjoner til prestisjefylte Astrid Lindgren Memorial Award. Mange av bøkene hennes har gjort suksess i utlandet.

At de fleste barn i Norge går i barnehagene, betyr at mangfoldet i befolkningen også er i barnehagene. Hvordan speiler barnehagene lokalsamfunnet som barna vokser opp i? Hvordan er mangfoldet og representasjonen blant ledelsen i barnehagene, i bydelen, i embetsverket og blant beslutningstakerne i samfunnet?
Vi som samfunn må være mer bevisst ulike barndom(mer). Barn er likeverdige, men ikke like. Verden er preget av krig og uroligheter, og barna kommer inn barnehageporten med ulike erfaringer. Vi bruker begrepet «barndommer», ikke for å bygge murer, men for å bygge broer. Vi ønsker å skape en forståelse for de ulike hverdagslige og økonomiske realitetene barn og familier lever under og bærer med seg.
Vi kan ikke endre hvor barna bor, hva de spiser eller hvor mye foreldrene deres tjener. Men vi kan hjelpe dem ved å være gode rollemodeller, ved å vise dem verdien av erfaringene de har, ved å få dem til å se seg selv i et bedre lys, ved å forberede dem på livet og ved å ruste dem til å for å få en bedre start på livet.

Om foredradgsholderne
Jeg heter Sahayathasan (Sahaya) Kaithampillai og er initiativtaker og prosjektleder for Hvor er mine brødre. Vi tror på viktigheten av økt representasjon av flerkulturelle menn i barnehagen. Jeg har jobbet i barnehage i 18 år, på østkanten i Oslo, og mange år som flyktningpedagog. I tillegg til å lede prosjektet Hvor er mine brødre, skriver jeg også masteroppgave om flerkulturelle menn i barnehagen.

Jeg heter Alexander Angeltvedt og er del av prosjektgruppen Hvor er mine brødre. Jeg har jobbet over 10 år i barnehage og skole. Livserfaringene mine har hatt stor betydning for hvordan jeg jobber. Oppveksten på Tveita og Grünerløkka har lært meg mye om sosiale, kulturelle og økonomiske realiteter og har hjulpet meg til å forstå og støtte barn med forskjellige livshistorier.

Barndommens egenverdi – og en pedagogikk som springer ut av barnas perspektiv – er grunnmuren i den nordiske barnehagetradisjonen. Jeg er ikke like sikker på at disse verdiene er like godt forankret hos alle mine internasjonale kollegaer. Men jeg vil likevel si at jeg opplever stor oppmerksomhet om den nordiske barnehagetradisjonen. Vi blir sett på som et forbilde, når det gjelder å ivareta barnas trivsel, lek og medvirkning i barnehagen. Vi må ikke kaste vår egenart på båten i møte med internasjonale strømninger.
Ann Mari Milo Lorentzen
Ann Mari Milo Lorentzen 1.Nestleder i Utdanningsforbundet. Jeg ble også i sommer valgt inn i styret i Education International som den første i styret med barnehagelærerbakgrunn. Jeg er utdannet barnehagelærer i Tromsø og jobbet som pedagogisk leder i Reinen barnehage før fagforeninga «tok meg». For øyeblikket er jeg glødende opptatt av at barn skal få leke mer – både i barnehage og skole.

Foredraget handler om det helt alminnelige livet i Norge – om hvordan det er å være fem eller seks år og begynne på skolen. Ersland vil gå tett på og forsøke å forstå barnas egne blikk på skolen, og foredraget baserer seg på boka Første klasse – Det året vi lærte bokstavene(2024). I tillegg vil han trekke inn erfaringer han har gjort i andre forskningsprosjekter ved Nasjonalt lesesenter, blant annet "Skriv som du vil". Disse prosjektene er forankret i barn som avsendere, og ikke mottakere – barn er mennesker med viktige ting de kan og vil uttrykke. Når forskningsprosjektene er vinklet på denne måten, avsløres også hvordan voksne ser på barn og hvordan vi vurderer deres ferdigheter.

Bjørn Arild Ersland
Bjørn Arild Ersland er forfatter med en stor produksjon av skjønnlitteratur og sakprosa for både barn og voksne. Han er også professor i skrivekunst ved Nasjonalt lesesenter/Universitetet i Stavanger.