Hensikten er uten tvil god. Men hva om alle disse gode hensiktene til sammen utgjør en form for kolonisering av barnets egne verden?
Gjennom historien har hvert samfunn hatt sine blindflekker når det gjelder barna. Så hvorfor skulle vår tid være annerledes? Hva om vi, om femti eller hundre år, ser tilbake på hvordan vi behandler barna i dag, og tenker: «Hvordan kunne vi gjøre noe så feil?»
I antikkens Hellas ble barn sammenlignet med planter som kunne vokse og utvikle seg i frihet. I middelalderen var barna dyr som måtte temmes og disiplineres. Romantikerne sammenlignet på sin side ofte barna med engler, som skulle beskyttes og beundres. Hos dem var de «himmelens budbringere».
I mer moderne og industrialiserte samfunn, har barn blitt sammenlignet med maskiner eller soldater. De må prestere og konkurrere. Vi hører om barn som blir produsert i fabrikker, skapt for å tjene systemet. Her høres barna ut et slags samfunnets råstoff. Noe som kun finnes for å drive samfunnet videre.
Vår felles historie er full av slike metaforer om barnet. Noen ganger bruker vi barna som et lerret for idealene våre. Andre ganger er de mer som trollspeil som viser oss en forvrengt utgave av våre voksne liv – med alle våre egne drømmer, nederlag, ambisjoner og redsler.
I vår tid hører jeg først og fremst barn bli beskrevet som ekstremt verdifulle. Barna våre er så fulle av potensial. De kan bli hva som helst. Det er fristende å tro at disse barna må leve i den beste av alle verdener.
Der vi tidligere tenkte mest på hva slags barn samfunnet eller familien trengte, sier norske foreldre i dag at de først og fremst tenker på barnas egne behov. Hva trenger barnet for å bli den beste versjonen av seg selv?
For å sikre at barna skal bli så gode barn som mulig, søker vi til organisering, overvåking og undervisning. Hensikten er uten tvil god. Men hva om alle disse gode hensiktene til sammen utgjør en form for kolonisering av barnets egne verden?
Vi tror vi kommer til hvite flekker på kartet, og trekker derfor opp grenser og aktiviteter, rammer og undervisning. Mens det vi i realiteten overtar, er barnets egen verden. Og som alle kolonister gjennom historien, kommer vi en gang til å skamme oss over å ikke ha forstått verdien i de samfunnene og menneskene vi utrydder, før det er for sent.
