Kjært barn har mange navn, heter det, slik også med rolleleken. symbolsk lek, fantasilek, sosial fantasilek, liksom -lek, fiksjonslek, dramatisk lek, lekedrama, er noen av begrepene som er synonyme med rolleleken. Fiksjonen, det å gjøre noe på liksom, er motoren i leken sammen med rollene som utfører handlingene.
Dramafaget i barnehagelærerutdanningen bruker begrepet dramatisk lek om rolleleken, dette for å vise kompleksiteten i dette lekeuttrykket. Vi støtter oss til blant andre Faith Guss forskning som ser dramatisk lek som et formspråk, der barna uttrykker sine tanker, følelser og ideer ved å skape en felles fabel (handling) en fiksjon, gå i roller, forvandle gjenstander, og interiør til en scenografi som passer leken deres. Guss ser med dette paralleller til teaterkunsten, der barna utfører mange av de samme handlingene som skuespillere, regissører, manusforfattere, scenografer og rekvisitører gjør når de skaper teater.
Det er mange elementer som må falle på plass for at barna skal kunne forsvinne inn i en god og fordypet dramatisk lek. Barna må finne noen som hen kan dele sin ide med og som vil bli med å skape formspråket. Når en dramatisk lek er i gang, kan dette sammenlignes med tegning, strekene, fargene, formene blir til underveis og barnet er konsentrert med å få til sitt uttrykk.
Ved å tenke på denne måten blir det åpent for at alle som leker, kan komme med ideer og forslag i leken, også vi voksne.
I dramatisk lek enten alene eller sammen med noen andre, kan følelse av å få til en virkelig god lekehistorie, vekke sterke og gode følelser når de ser hvordan ideene blir iscenesatt. Det er en krevende kunstform, der de har mange ideer som skal falle i smak hos medaktørene og det er spennende for andre barn å se hvordan sin medaktør gir nytt og annerledes liv til objekter i leken, og vil ofte bli inspirert av dette og vil gå fra å være tilskuer til aktør for å prøve sitt uttrykk. I dramatisk lek utrykker barna seg ved å bruke figurer/dukker og ved å selv gå i rolle.
Mange teaterarbeider i små rom
Dramatisk lek er et kollektivt skapende uttrykk som krever samarbeid, tid og ikke minst plass. Det er en utfordring når mange manusforfattere og regissører i barnehagen og må konkurrere med andre om plassen for å finne en «scene» der de kan iscenesette sitt drama. Veldig ofte vil barna oppleve at leken blir avbrutt fordi andre barn kommer inn i «fiksjonsrommet» deres og forstyrrer deres skapende arbeide. Konflikter mellom aktørene i dramatisk lek, behøver ikke nødvendigvis være et tegn på at noe vil ta makten, men kan være en kunstnerisk uoverensstemmelse mellom barna om hvilke formmessig valg som passer best for lekeideens innhold og form.
I vår bok, «Sammen i lek» har vi sammen med professor i barnehagepedagogikk, Anne Greve, tatt utgangspunkt i dramatisk lek og undersøkt hvordan vi som lærere og ansatte i barnehage og skole kan delta på ulike måter for å inspirere til mer lek. Spørsmålet er hvordan vi kan delta på måter som gjør at vi ikke ødelegger eller styrer leken, men på måter som inspirerer til mer lek. Hva er det de gjør de som får det til? Hvordan kan vi leke?
Voksne som deltakere i dramatisk lek
Det finnes ikke noen oppskrift vi kan følge i leken, men både holdninger til lek, kunnskap om lek og praktisk erfaring med lek vil spille inn. Det handler om å ikke ha noen annen agenda enn det å leke. Vi kan ikke bestemme oss for at barna skal lære noe bestemt, eller at leken skal bli til noe spesielt. Det som kjennetegner lek, er at den blir skapt i øyeblikket og det viktigste er derfor at vi ikke kan styre eller bestemme hvordan en lek skal bli. Her kan det hjelpe å tenke med improvisasjon. Ikke improvisasjon i betydningen at alt er tatt på sparket fordi vi ikke kan noe om temaet, men improvisasjon som i jazzimprovisasjon eller teaterimprovisasjon. Da blir det tydelig at det å improvisere også krever en egen kompetanse. For det første handler det om at vi må ha kompetanse i uttrykksformen, for jazzmusikere er det musikk kompetanse, hos lekere er det kompetanse i dramatisk lek. I likhet med barna må vi kunne skape en liksomverden ved å veksle mellom å være i regiplanet og rolleplanet, og veksle mellom å være skuespiller, scenograf, regissør og rekvisitør.
Noen av skolebarna som vi også intervjuet, mente at det kunne være vanskelig for oss voksne å leke fordi vi har mistet fantasien, de beskrev det som at noen voksne har beholdt fantasien sin fordi de aldri har sluttet å leke, mens andre vil trenge lang tid med lek for å få tilbake fantasien. Vi er avhengige av fantasi for å kunne se for oss noe av det samme som barna i leken, vi trenger fantasi for å se krokodillen på gulvet eller kunne bli til en ond heks.
Vi kan lære oss mer omdramatisk lek og om barna,og kanskje huske bedrehvordan det var å leke.
For det andre krever det å improvisere i leken en egen improvisasjonskompetanse. Det å lytte og akseptere det den andre sier og gjør er vesentlig, vi må si JA til den andres ide og forslag. Dersom vi kommer med et forslag selv, bør det spille videre på det som allerede har skjedd. Det innebærer å si JA-OG til den andres forslag, barnet peker på en krokodille, vi sier JA ved å bli redd og JA-OG ved å klatre opp i et tre. Ved å tenke på denne måten blir det åpent for at alle som leker kan komme med ideer og forslag i leken, også vi voksne. Men det er ikke sikkert at forslaget vårt blir brukt akkurat slik vi hadde tenkt.
Leken er barnas uttrykk, og noen ganger skal barna få leke i fred. Men andre ganger kan vi bli med inn i leken sammen med barna, for å bli bedre kjent med barna og leken, og også for å bedre kunne vurdere når de trenger å få leke for seg selv og hva vi kan gjøre for å inspirere til lek eller beskytte den leken som allerede er i gang.
Ideer og tips
Studer barnas dramatiske lek: Noter alle de skapende ideene barna forsøker å få til i leken. Hvordan forsøker barna selv å finne tid og rom for sin dramatiske lek? Kanskje får dere øye på hvor lett en god dramatisk ide kan forsvinne fordi produksjonsmulighetene ikke er til stede?
Oppdag mulige fiksjonsrom: Utforsk rommene deres både ute og inne og spør dere selv: Hvor ville jeg ha lyst til å leke? Kan «sceneområdene» barna bruker skjermes noe? Ligger lekene i uoversiktlige kasser eller i hyller som inviterer til lek? Inspirerer lekene til ulike leketemaer? Er det leketøy med lav og høy inskripsjon? Har vi nok kostymer og stoffer? Kan møblene og interiøret gi oss ideer til scenografier der en lek kan starte? Kan noen rekvisitter gi oss ideer til en lek?
Lek i mindre grupper: Noen ganger kan en liten gruppe barn kanskje være inne med en voksen når resten av gruppa er ute? Voksne kan invitere noen barn til en lekeide og få til en frilek med barna der de i fellesskap utvikler fiksjonen. Vi ser at 3- 4 barn får en mye mer ro og konsentrasjon til å holde dramatisk lek gående når de har rommene for seg selv.
Del erfaringer: Personalgrupper som satte av tid til å være i lek med barna opplevde at de kunne være til stede i mindre grupper på ulike steder som aktive medlekere og at det var verdifullt å dele sine erfaringer etterpå. De ansatte vi har intervjuet forteller at de er redde for å ødelegge og forstyrre leken, at det er vanskelig å finne på noe, at det kan bli kjedelig, at de føler at leken blir mislykka og at det kan være flaut å leke. Men de forteller også om gleden ved å delta i lek, gleden ved selv å skape, gleden ved å bli kjent med barna og oppdage alt de finner på, gleden ved å komme nær, og spenningen ved å ikke vite hva som kommer til å skje.
Delta i leken: Flere av barna vi har møtt i barnehagene og skolene uttrykker at de ønsker at vi voksne skal leke mye mer. Barna foreslår at vi kan komme innom leken, at vi kan finne frem lekematerialer, at vi kan finne på morsomme ting i rolle, at vi kan være den som ingen andre vil være og at vi kan leke med de som ikke har noen å leke med.
Lek mer! Akkurat som barna vi intervjuet vil vi oppfordre alle barnehageansatte til å leke mye, mye mer. Da kan vi lære oss mer om dramatisk lek og om barna, og kanskje huske bedre hvordan det var å leke. Vi kan la barna være læremesterne, og øve oss sammen med barna. Vi kan bli med på lek som allerede er i gang eller vi kan ta initiativ til lek. Vi kan for eksempel begynne å bygge en scenografi til en stor eller en bitteliten verden. I den bittelille verdenen kan vi være en liten mus som har satt seg fast i en rot, eller vi kan en sliten popstjerne som har mistet stemmen, eller reven i Hakkebakkeskogen. Og selv om vi starter leken, kan vi aldri vite hva som vil skje videre.
Vi ser hvor krevende det er å få barnehagehverdagen til å fungere med for få ansatte, lite plass og mange barn med ulike behov i gruppa. Derfor blir det viktig å ikke skape for høye forventninger, men heller starte i det små og ha tro på at vi og barna kan møtes i rollelekens frie uttrykk.
Nordiske Impulser: «Knut Olav Kristensen kommer på Nordiske Impulser 2023 for å snakke om rollelekens betydning for barns utvikling. Meld deg på: www.utviklingsforum.no!»
