Jeg har aldri før følt meg så verdifull som jeg gjør nå etter fire uker som pedagogisk leder på en småbarnsavdeling.
Da jeg fikk utlevert stillingsbeskrivelsen min som pedagogisk leder begynte jeg å le på styreren sitt kontor. Jeg synes det var helt surrealistisk at jeg, jeg, skulle lede 
medarbeidersamtaler og foreldremøter. «Det er jo ingen som kommer til å ta meg seriøst», tenkte jeg. «Meg, liksom». Men etter fire uker i jobben har jeg allerede ledet avdelingsmøter, jeg har hatt startsamtaler med nye foreldre og løst konflikter som har oppstått. Jeg tar i bruk det jeg har lært og det viser seg at jeg har vokst to hoder på fire uker. Jeg er jo kjempetøff!
Men jeg har også funnet ut hvorfor pedagogene ikke alltid husker å smile eller si hei når de passerer i gangene. For du verden så mye det er å tenke på, hele tiden! Når jeg kommer på jobb og tenker "Yes, i dag er det ingen møter eller samtaler som må gjennomføres, så i dag skal jeg virkelig være tilstede og leke med barna", må jeg tenke om igjen. For det dukker alltid opp noe. Jeg tar meg selv i å tenke på barnehagen hele tiden. Når jeg er hjemme funderer jeg på neste ukes aktiviteter og muligheter. Og om de andre på avdelingen har det fint og sier ifra hvis det skulle være noe. Hva vet jeg om hvordan dette fungerer? Alle har «sin greie», sin måte å være barnehagelærer på. Jeg må vel egentlig bare ta tiden til hjelp, så finner jeg min.
En ting vet jeg allerede: Jeg har aldri før følt meg så verdifull som jeg gjør nå etter fire uker som pedagogisk leder på en småbarnsavdeling. Barna har vanvittig gode egenskaper i å vise tillit og omsorg. Det gode blikket barna gir meg når jeg viser det samme tilbake er uvurdelig.Det er dette som gjør at jeg har den beste jobben man kan ha.
