Barnehagen blir ikke bedre før flere av de som jobber der har utdanning som gir grunnleggende kunnskap om barn.
Oppsiktsvekkende nok ser dette ut til å være en påstand som også enkelte barnehagelærere finner vanskelig å svelge.
Vi som har jobbet mange år i barnehage har alle møtt, eller sågar vært, den glitrende assistenten. Den glitrende assistenten er en årvåken og intonert omsorgsperson som alltid er på rett plass til rett tid. Hun eller han tilbringer gjerne mye tid på gulvet og i lek med barn, og får gjennomgående gode tilbakemeldinger fra alle mennesker som frekventerer barnehagen. Som munnhell sier man ofte at disse assistentene ”har det i seg”. Andre har det ikke i seg. En videre naturlig konsekvens av et slikt munnhell vil følgelig være at det også finnes barnehagelærere som ikke har det i seg. So far, so good. Imidlertid kortslutter ofte dette resonnementet og kulminerer dermed i følgende uheldige konklusjon: Man trenger ikke nødvendigvis utdanning for å jobbe med barn.Selvsagt er ikke denne konklusjonen kontroversiell overhodet. Tvert imot er det jo sant at man ikke trenger utdanning for å jobbe med barn. Det stilles faktisk ingen krav annet enn en politiattest uten anmerkninger, for å få lov til å jobbe i barnehager. Det som representerer kortslutningen er derfor holdningen til det å jobbe med barn, snarere enn det juridiske faktum at det er lov til å jobbe med barn uten å ha utdanning til det. Begrepet «å ha det i seg» representerer ikke det å ha kunnskap på et felt, men handler snarere om å ha noen ikke-definerte iboende egenskaper som gjør deg skikket til jobben. Dette er utilstrekkelige krav å stille til de som skal jobbe i en av samfunnets viktigste velferdsordninger.
Imidlertid er ikke holdningen om at det ikke trengs utdanning for å jobbe med barn nevneverdig ny. Allerede i 1925 uttrykte barnehagelærerinne Valborg Holst Noack sin bekymring slik i tidsskriftet Norsk Barnevern: «(…) overalt ellers mener man nemlig at det bør fordres en grundig og omfattende utdannelse av dem som skal lede folkebarnehaver, vi overalt finner. Bare i Norge betrakter man dette som en gjerning som hvem som helst kan ta sig til.» I 2008, altså over åtti år senere, uttrykker leder av Unicef Norge Kjersti Fløgstad samme bekymring: «I Norge er holdningen at krav om utdanning ikke er nødvendig for å passe på de minste barna. Slike holdninger må i dag kunne kalles farlig gammeldagse.»
Det er tilsynelatende ingen som vil gjøre noe med den lave andelen utdannede ansatte i norske barnehager. Ved flere anledninger de siste tiårene har ulike utvalg foreslått en øket andel barnehagelærere i barnehagen. Et slikt tiltak er dyrt og har så langt ikke fått politisk gjennomslag. Nettopp derfor er det oppsiktsvekkende å se at enkelte barnehagelærere argumenterer for at en god assistent kan være like mye verdt som en barnehagelærer. Antakelig er det et solid mindretall av barnehagelærere som mener dette, men uansett; er det noe som noe bryter ned vår status som profesjon, og som står i veien for å utvikle en mer faglig solid barnehage, er det nettopp slike utsagn. Selvsagt er det likeverd mellom assistenter og barnehagelærere som mennesker, men som fagpersoner i en barnehage er de ikke like mye verdt. Å jobbe med små barn er en alvorlig sak. Til slikt kreves kunnskap.
Selv jobber jeg med å utdanne barnehagelærere. De som «ikke har det i seg», eller som er ‘uskikket’ som det heter, blir veiledet ut av utdanningen. Noen ganger får likevel enkelte vitnemål, som kanskje ikke burde hatt det. Hundre prosent kvalitetssikring finnes ikke. Men alt i alt er det en langt større sannsynlighet for at en barnehagelærer er skikket til å jobbe i barnehage, enn en assistent. Selv har jeg derfor to ønsker for fremtidens barnehage: At de ansatte uten utdanning blir i mindretall, og at et flertall av de glitrende assistene begynner på barnehagelærerutdanningen
