For alle dere som direkte bidrar til at landets barnehager er et godt sted å tilbringe sin barndom, og for foreldre å overlate sine barn, er de siste ukers medie-oppslag om ”populære barnehager” vel fortjent.
Oppslagene har kommet på bakgrunn av Kunnskapsdepartementets undersøkelse Tilfredshet med barnehagetilbudet utført av TNS Gallup. Det er flott at foreldre er fornøyd med barnehagetilbudet, men forteller dette egentlig status quo om tilstanden i norske barnehager? Statsråd Bård Vegard Solhjell velger å uttale at påstandene om at kvantitet har gått på bekostning av kvaliteten i barnehagen viser seg å være dårlig fundert (Dagsavisen, 21. januar). Dette utviser etter min mening en arrogant og lite innsiktsfull holdning ovenfor barnehagefeltet. Å opprettholde et tilbud av god kvalitet under særdeles svekkede forutsetninger har vært et aldri så lite mesterstykke å gjennomføre, både for barn og voksne. Og det har langt fra vært uproblematisk.
Å gamble med barndommer
De fleste foreldre har god grunn til å være fornøyd med barnehagetilbudet. Menneskene som jobber der har gjort en formidabel innsats for å unngå at utbyggingsprosjektet skal gå utover barna. Det har vært jobbet uttallige overtidstimer, det har vært lengre perioder med underbemanning og for mange barnehager tidvis totalt fravær av pedagogisk utdannet personale. Når statsråden velger å se bort fra fagfeltets egen påpeking om at dette har svekket kvaliteten på barnehagens innhold, og meningen i mange barns hverdag, er det i beste fall et resultat av uvitenhet. For noen barn har denne utbyggingen vært et tapsprosjekt, med tanke på at deres barndom ble forvaltet vekk til fordel for kommende generasjoner.
De marginaliserte tallene
Rapporten viser også at barnehagenes utfordringer fortsatt er store. At 77 prosent er fornøyd med antall ansatte med pedagogisk utdanning er en positiv fremstilling. At 23 prosent på samme spørsmål har svart at de er misfornøyd eller svært misfornøyd, forteller derimot en annen historie. Det samme fenomenet gjelder spørsmålene om tilfredsheten med innhenting av vikar ved sykdom og antall ansatte per barn, hvor henholdsvis 21 og 17 prosent er misfornøyd.
Og spørsmålene er ikke besvart av hverken barna, eller personalet i barnehagene. Kanskje er ikke dette den beste metoden for å få frem hvor godt barnehagetilbudet er. Kanskje, skulle vi tilbudt barna en stemme? De er antakelig selv de beste til å påpeke hvilke barn som ikke blir sett og hørt, når det er få voksne i barnehagen.
Samarbeid for barnas beste
De siste års økte fokus på barnehagefeltet har på ett vis vært viktig, med tanke på å få i gang en debatt om barnehagens innhold og dens plass i samfunnet. Men debatten har på mange måter også vært fattig, nettopp fordi den i så utstrakt grad har vært gjenstand for det kvantitative argument. Kunnskapsdepartementet har ved flere anledninger uttalt i både medier og i offentlige føringsdokumenter at det å investere i barn og barnehage er et samfunnsøkonomisk lønnsomt prosjekt. Det er på tide å endre motivene. Barn er ikke aksjer man investerer i for å øke et lands avkastning. Å samarbeide for barnas beste, krever at fagfolk, foreldre og politikere lytter til hverandre og til barna. I det øyemed er det å håpe at statsråden inntar en litt mer ydmyk holdning i forhold til hvilken innsats som er lagt ned både av barn og voksne, for at regjeringen skal nå sitt mål om full barnehagedekning.
Rapporten fra TNS Gallup / Kunnskapsdepartementet kan du lese her.
