Barnehagen skal være en pedagogisk virksomhet.

Denne artikkelen har til formål å inspirere personalet til å omsette rammeplanens verdier i praksis – og utvikle en felles forståelse for barnehagens oppdrag i hverdagen.

Det er utgangspunktet for alt arbeidet vi gjør, men hva betyr det egentlig i praksis – i garderoben, i leken, i foreldresamtalen og på planleggingsmøtet?
Hvordan kan personalet sammen utvikle en felles forståelse for barnehagens oppdrag slik det er formulert i Rammeplanen?

 

Felles oppdrag – mange perspektiver

Alle som jobber i barnehagen, deler det samme samfunnsoppdraget:

  • å fremme danning, lek, læring, omsorg og inkludering for alle barn.

Likevel vil forståelsen av oppdraget alltid være farget av erfaringer, verdier og faglig ståsted. I én barnehage snakker personalet ofte om omsorg og trygghet, mens et annet personale legger størst vekt på utforsking og læring. Begge deler er viktige – men dersom ulike forståelser får styre praksis i hver sin retning, kan barnehagen miste felles fotfeste.

Derfor handler profesjonsutvikling i stor grad om å skape en felles plattform for forståelse – ikke ved å tenke likt, men ved å reflektere sammen.

 

Fra rammeplan til hverdagssituasjon

Det som står i Rammeplanen blir først virkelig når vi omsetter det i handling.
Her er noen eksempler på hvordan personalet kan arbeide konkret med å forstå og tolke oppdraget:

 

1. «Alle barn skal erfare glede i lek og læring»

I Stjerneglimt barnehage satte personalet seg ned og spurte:
Hva betyr egentlig at barna skal erfare glede i læring – uten at læring blir et krav?
De oppdaget at de voksne ofte brukte «læring» om aktiviteter de selv hadde planlagt, mens barna opplevde mest læring i lek. Det førte til at de endret måten de planla uka på – nå starter alt med barnas initiativ, og de voksne stiller spørsmål som:

«Hva utforsker barna nå – og hvordan kan vi støtte det videre?»

 

2. «Omsorg skal prege alle situasjoner i barnehagen»

I Løvlia barnehage opplevde personalet at begrepet omsorg ofte ble tatt for gitt. De valgte derfor å observere hverandre i hverdagen – i måltider, på tur og i garderoben – og samtale om:

«Hvordan viser vi omsorg i disse situasjonene?»

En assistent sa etterpå:

«Jeg trodde omsorg handlet mest om å trøste, men jeg ser nå at det også handler om hvordan jeg møter barna med blikk og stemme – selv når vi har det travelt.»

Denne typen refleksjon gjorde begrepet omsorg levende, ikke bare som et ord i planen.

 

3. «Barnehagen skal bygge på verdier som respekt og medvirkning»

På Solsiden barnehage arbeidet personalet med barns medvirkning gjennom praksisfortellinger. En pedagogisk leder fortalte om en konflikt mellom to barn, og gruppen reflekterte over hvordan de voksne håndterte situasjonen:

«Er det reell medvirkning når vi bestemmer hvem som skal si unnskyld først?»

Gjennom slike drøftinger ble medvirkning et etisk spørsmål – ikke bare et organisatorisk.

 

Når vi ser sammen, utvikler vi profesjonen

Felles forståelse oppstår ikke gjennom kurs eller pålegg, men i levende samtaler om praksis. Det handler om å våge å være uenige, stille spørsmål og lytte til hverandres erfaringer. Når personalet reflekterer sammen over rammeplanens verdier og begreper, utvikles både den enkelte og kollektivet.

«Profesjonsfellesskap handler ikke om å være like, men om å dra i samme retning – med bevissthet om hvorfor.»

 

Refleksjonsspørsmål til personalmøtet

  1. Hva betyr det for oss at barnehagen er en pedagogisk virksomhet – ikke bare et sted der barn oppholder seg?
  2. Hvordan kan vi bruke hverdagsøyeblikkene til å synliggjøre verdiene i rammeplanens kapittel 1?
  3. Hvilke deler av rammeplanen snakker vi sjelden om – og hvorfor?
  4. Hvordan skaper vi rom for undring og ulike perspektiver i personalgruppa?
  5. Hvordan ser det ut når vi «drar i samme retning» i praksis?

 

 Avslutning

Å utvikle en felles forståelse for barnehagens oppdrag er ikke et prosjekt med en start og en slutt – det er et kontinuerlig faglig arbeid.
Det handler om å holde rammeplanens verdier levende, la dem møte praksis, og våge å spørre igjen og igjen:

«Hvordan gjør vi dette – her hos oss?»