Skøyergutten Albert fyller 50 år, og er fremdeles en populær følgesvenn for små og store. Hva er det som fenger, rører og engasjerer ved dette universet? Vi har spurt fire personer som alle har et nært forhold til Gunilla Bergströms bøker.
Gudny Ingebjørg Hagen:
«Som barnehagearbeider ble jeg kjent med Albert straks etter at han kom til verden, og kjente med umiddelbart i slekt både med ham og hans skapende mamma. Gunilla Bergstrøm var 30 år da hun på en helg skapte karakterene Albert og pappa, som ble til «God natt, Albert Åberg».
I forbindelse med 50-års jubiléet kjennes det naturlig å trekke frem nettopp denne første legendariske fortellingen, som var ment som en enkel pekebok, men heldigvis ble utviklet til bildebok med tekst. 70-åras kjønns- og likestillingskamp var enda ikke påtrengende i barnelitteraturen, og også derfor omfavnet nok mange de to rare gutta, far og sønn, som levde sitt stille hverdagsliv i en svensk forstad.
Gunilla lar tekst og illustrasjoner gå opp i en høyere enhet, og sterkt inspirert blant annet av forfatteren Anton Tsjekov, forteller hun kun det som må til, og lar leseren dikte videre selv. Når historien stopper, lover den ingen lykke for evigheten, men en løsning og et håp der og da. I sitt yrke som journalist var mantraet «halvparten så langt er dobbelt så bra», noe Gunilla tok med seg i forfatterskapet på både bilde- og tekstsiden.
Albert fikk fra første stund en helt egen plass i hjertene til store og små. I Musikk- og Teatergruppa VISVAS var jeg i mange år karakteren Albert på plater og på scenen. Mens resten av bandet spilte Georg Riedels lune, lekende vignettmelodi på kontrabass, gitarer og perkusjon, sminket jeg på meg prikkete øyebrynmed replikken: «Jeg er den minste i VISVAS, og derfor får jeg lov å spille Albert.» Gamle avisutklipp viser overfylte bibliotek og hundrevis av barn som ikke fikk plass og måtte gå skuffet hjem.
Hipp hurra for deg, kjære Albert Åberg, du har berørt, beveget og beriket livet!»
Gudny Ingebjørg Hagen, førskolelærer og forfatter
Birgitte Fjørfoft:
«Albert Åberg og den vimsete, noe distanserte, men omsorgsfulle (og 36 år gamle!) pappaen hans har fulgt meg helt fra barndommen. Da var Bergströms fantastiske bøker om den nysgjerrige og lekne gutten selvsagte og selvvalgte til mamma og pappas høytlesning på sengekanten, og utsagn som «skal bare», «pass deg for sagen», og «det var Skybert som gjorde det» ble flittig brukt i vår familie.
I voksen alder - og som barnehagelærer - får Albert Åberg-bøkene meg til å reflektere over avstander mellom voksne og barn, voksnes alvorlighet, foreldrerollen og barns evne til å skape lekeverdener. I tillegg torde Bergstrøm å vise frem en familieform som på den tiden ikke var mye representert i barnelitteraturen, og i historiene skinner hennes respekt for barns perspektiv som glitrende gull. Når hun i tillegg, gjennom Albert, skaper lekeverdener så virkelige at det er som om man kan kjenne treverket i Alberts selvsnekrede fly mens du blar fra side til side, ja, da er det ingen grunn til å slutte å lese bøkene, selv femti år etter.
«Du er en luring, Albert Åberg!» Er i hvert fall en av favorittene, både da jeg var liten og nå. Det er nok noe med den lekekraften Albert utviser når han bygger og snekrer i vei og overser pappaens fjerne advarsler, samtidig som fortellingen tar barns behov for lek på alvor og fremstillingen av det melankolske i at mange voksne kanskje ikke helt ser hvilken betydning lek har i barns liv. Jeg husker Alberts glede som om det var min egen, når pappaen til slutt kaster seg inn i leken. Og på mange måter var det kanskje nettopp det Gunilla Bergström gjorde: Beskrev barn på en slik måte at alle kunne føle at vi var litt Albert, vi også. I hennes fortellinger ble både barna og leken vår tatt på alvor.»
Birgitte Fjørtoft, barnehagelærer og redaktør for tidsskriftet Barnehagefolk
Erik Hørthe:
«En lesestund er mye mer enn bare ord og setninger. Det er et pusterom i hverdagen, en hellig stund hvor barn i alle aldre kryper opp i sofaen og klemmer seg inn i en trygg armkrok. Disse øyeblikkene varer en livstid.
Jeg kjenner fortsatt en fornemmelse av trygghet og nostalgi, når jeg lar fingrene gli over de fargerike permene i bokhyllen på gutterommet. Mellom talløse titler om dinosaurer og vulkaner, står det en bok av Gunilla Bergström: Albert og den hemmelige Skybert.
Hjørnene på bokpermen er slitt inn til det hvite, og flere av sidene har lange rifter som er limt sammen med teip. Dette er skader som skyldes overdreven kjærlighet, ikke uforsiktighet eller likegyldighet. Jeg må ha lest denne boken hundrevis av ganger. Jeg lagde til og med min egen versjon av Skybert: En hemmelig venn som alltid kom til meg når jeg trengte ham – en venn jeg kunne leke med når de voksne var opptatt med andre ting.
De siste årene har jeg fått gleden av å lese Bergströms bøker på nytt sammen med onkelbarna mine. Jeg vet at dette er en felle som fanger mange, altså at man glemmer å ta dagens barnekultur på alvor, fordi man fortsatt er forelsket i sin egen. Likevel finnes det enkelte bøker som fortjener å overleve sin egen tidsalder. Serien om Albert Åberg havner definitivt i en slik kategori.
Gunilla Bergström skriver (og tegner) med en varme som enkelt lar seg oversette til nye generasjoner. Bøkene hennes dykker ofte ned i barnelivets mørke, men de formidler alltid en stemning av håp og trøst som hverken er nedlatende eller blåøyd. Dette er enkelt i teorien, men vanskelig i praksis. Derfor har jeg god samvittighet når jeg leser Albert Åberg for onkelbarna mine. Jeg er sikker på at disse bøkene kan lære dem noe viktig om liv og lek og vennskap og fantasi.»
Eirik Hørthe, psykolog
Morten Solheim:
«Som liten var jeg stadig på reise. En snudd skammel, en tom pappeske, et dusjkabinett: Alt kunne bli til noe. Biler, fly, båter og tidskapsler. Jeg kan fortsatt kjenne lukta av støvete klær og sponplater, inni det trange skapet på rommet mitt. Her installerte jeg meg med ratt og sete, saft og kjeks. Så dro jeg av gårde, til steder ingen visste om.
Kanskje var det alle disse indre reisene som gjorde at Albert Åbergs univers gjorde et så uutslettelig inntrykk på meg. I alle fall var den grønne boka med den blanke overflaten noe av det fineste jeg hadde sett. Jeg skjønte ALT som stod der. Og alt handlet om meg. «Du er en luring, Albert Åberg», het boka. Det at Albert bygget helikopter på rommet sitt, dro til Afrika og kunne se alle de rare dyra, var en deilig bekreftelse for en liten globetrotter. Det at pappaen ble med på leken, var fullstendig mind-blowing. Det er jo det beste som finnes! Voksne som blir med på å late som.
Det var Albert Åberg som åpna døra for meg, inn til biblioteket. Jeg ville ha mer!
Mer av de gøyale tegningene. Mer av kollasjene med utklipp fra aviser og ukeblader. Mer av usynlige venner og vennlige pappaer. Mer av alt som var viktig.
Med Albert Åberg skapte Gunilla Bergström en figur som så tingenes tilstand fra barns perspektiv. Det er forbilledlig, og virkelig noe å strekke seg etter for alle oss som ønsker å skrive historier som barn finner mening i å lese. Ja, for alle oss som vil ta barn på alvor.
Det hender fortsatt jeg er på reise. Jeg bare åpner «Du er en luring, Albert Åberg» og Vips! er jeg tilbake i klesskapet. I full fart mot en ny destinasjon, med munnen full av kjeks.»
Morten Solheim, barnehagelærer og barnebokforfatter
Hedvig Montgomery:
«Albert Åberg er for fornuftig og for mye 70-tall for min smak – trodde jeg lenge. De brune og oransje tegningene, naivistiske og tidstypiske, rørte noe ved min egen barndom som jeg ikke ønsket tilbake. For ja, vi er ganske jevnaldrende, vi to, Albert og jeg. Og det ensomme barnet i en verden hvor voksne driver med sitt, ja, det var påtrengende likt det jeg likte dårligst med min egen oppvekst. For det er mye godt å si om å vokse opp på -70-tallet, vi ungene fikk lov til å være mye i fred for de voksnes blikk. Men det var ikke alt som skjedde i denne barneverden som var like positivt. Så kanskje ingen overraskelse at jeg ikke kastet meg over Albert Åberg-bøkene da jeg selv fikk barn? Men så leste jeg ham likevel, fordi mitt barn forlangte en Albert-fortelling. Og i starten var det nesten motvillig å erkjenne det. Bøkene har kvaliteter som er langt ut over sin tidsånd. Sakte begynte jeg å nøste i hva det er som bedre enn mye annen barnelitteratur.
Det første er følelsene. Albert får kjenne på de sterke, klare, rene og også skarpe følelsene som en 7-8-åring har. De er ikke gjort mer «voksne», men er akkurat så klare og så skremmende som et barn selv opplever dem. Og visst går det bra, for Albert klarer seg gjennom så mye. Men hver mørke-redsel, ensomhet og sjalusi-opplevelse får stå som den kampen det er for et barn. Albert bestiger fjell av følelser, og vi får være med på hvor bratt det kjennes ut. Det pyntes mindre på barns følelser i Gunilla Bergströms bøker enn i de fleste andre. Og det samme med tegningene – det er ikke bare pent. Blokkene er akkurat så store og harde og mørket akkurat så mørkt som barnet ser det. Slik ser det ut når man ikke er blitt så stor enda. Bøkene er skrevet fra innsiden av et barn, ikke fra en voksen til et barn. Men med livsfilosofien som en grunn-planke; det går bra til slutt. Fordi Albert finner måter i seg selv til å komme seg gjennom det vanskelige, og gjør det.
En av mine favorittbøker er «Albert er barnevakt». Her får Albert passe Knøttet, i bytte mot ros og sjokoladekake. Han legger store planer for hvordan han skal gjøre alt riktig som barnevakt. Men det viser seg at det er ikke så lett å gjøre alt riktig, for Knøttet har sin egen vilje. Hun vil ikke bli lest et snilt eventyr for – hun vil ha skremmende historier med kniver og blod. Og resultatet er så klart at hun blir redd. Men Albert klarer å nøste inn situasjonen, og til slutt blir det suksess. Han finner kontakten med Knøttet, får roet henne ned og kan stolt vise frem et sovende barn når foreldrene hennes kommer tilbake fra middagsselskap.
Den lille historien viser frem så mye. Om hvordan drømmene ikke alltid er så lette å få til, om barn som har egen vilje og om trøstens magiske kraft. Det er så mange små historier og følelser å dvele ved i denne korte boken. Og er det en ting som kjennetegner stor litteratur for små mennesker, så er det kanskje nettopp dette; at den kan leses på ulikt vis og tåler å leses igjen og igjen fordi det er noe nytt å oppdage – gang etter gang.
For de minste leserne er langsomme lesere. De vil høre den samme historien igjen og igjen, til alt er forstått og betydningen langsomt har fått komme inn. Da må boken være så god at også den voksne har holdt ut å lese igjen og igjen. Og kanskje også oppdaget noe nytt i tekst og tegninger gang på gang?
På sitt beste er skjønnlitteratur som et treningsstudio for følelsene. Gjennom å sette seg inn i andres følelser, får både store og små øve empati-muskelen. Hvordan var det for ham? Hva hadde jeg gjort hvis det var meg? Og slik er det å løfte en så tung følelse. Det er tungt, jovisst, men det går faktisk an. Det er mulig! Jeg håper at Albert Åberg skal få vise enda flere generasjoner at det er så mye som er mulig, at det er så mye barna klarer – og at de ikke er alene om å synes det er tungt. Det er et fellesskap i god litteratur som virkelig er trøst for mange. Delt på et fang er det livsvisdom som varer.»
Hedvig Montgomery, psykolog og familieterapeut
