Selv om samfunnet så smått er i gang igjen, er koronakrisen en pågående krise. Det krever også en pågående samtale med barna, sier professor Jon-Håkon Schultz.

Barnehagene har åpnet, men ikke alle barn er på plass. Hele samfunnet er delvis i gang igjen, men slett ikke i normal tilstand. Og alle har noen helt unormale måneder bak seg. Hvordan snakker vi barna om det som har skjedd?

 

            Det er viktig at barna ikke opplever at de har ansvaret for å stanse smitten.

Jon- Håkon Schultz
Professor i pedagogisk psykologi ved Universitetet i Tromsø.


Jon-Håkon Schultz er professor i pedagogisk psykologi ved Universitetet i Tromsø. Når Barnehagefolk snakker med ham om hvordan vi kan og bør snakke med barn om korona-krisen, er vi i slutten av april. Mye tyder på at den verste krisen er over her i landet, men fortsatt er «krise», «katastrofe» og «traumatiske opplevelser» ord med høy frekvens i media og daglige samtaler.

 

Når det gjelder barnehagebarn, snakker vi nok mer om redsel enn om traumer i denne sammenhengen.

 

- Om vi begynner med begrepet «traume»; Kan vi si at den situasjonen vi har vært gjennom, og fortsatt er i, kan være opphav til traumer blant barn?

- Det som karakteriserer en traumatisk hendelse er at man blir truet på livet, og at det skjer brått. Nå vil det alltid være en subjektiv opplevelse hos den enkelte hvordan man opplever en slik hendelse, men det er ikke tvil om at situasjonen rundt korona har vært en traumatisk opplevelse for mange. For korona kan være en trussel mot liv og helse, og det kom brått på. Men når det gjelder barnehagebarn, snakker vi nok mer om redsel enn om traumer i denne sammenhengen. Og de scenene vi har sett, særlig fra enkelte andre land, kan absolutt være skremmende. Både for barn og voksne, sier Schultz.

 

 

Krise

Traumatisk eller ikke, «krise» er et ord barn har hørt og fortsatt hører mye. Hva vet vi om hva barn legger i begrepet og forstår av det?

- Vi er i en krise, ingen tvil om det. Og neste ord vil gjerne være katastrofe. Katastrofen inntrer når ressursene ikke strekker til, for eksempel når vi mangler utstyr til intensiv behandling. I Norge har vi satt inn en rekke krisetiltak for å unngå katastrofen. Og hva får barna med seg når hele samfunnet har gått i krisemodus? Det vi vet er at voksne blir bekymret for denne situasjonen, og da blir også barn bekymret. Barn avleser oss voksne, de ser at det skjer noe.

 

Det vi vet er at voksne blir bekymret for denne situasjonen, og da blir også barn bekymret.

 

- Men barn har ikke den livserfaringen og den kognitive kapasiteten til å forstå dette på samme måte som voksne. De har ikke erfart det, de har ikke opplevd noe slikt før. Derfor viser all forskning at i slike kriser, er barn mer sårbare enn voksne. De har ikke forutsetninger for å forstå, og de klarer seg ikke så godt selv. De blir avhengige av oss voksne for å forstå, og i denne forståelsen ligger noe helt vesentlig, nemlig trygghet.

 

Fantasien kan overta

Små barn er meningssøkende vesener, sier Schultz. De prøver hele tiden å finne mening og forståelse. Men hvis de overlates til seg selv og sin egen erfaringsverden, og ikke får hjelp fra voksne til å forstå og skape mening, tar de fantasien til hjelp.

- Og da er vi inne på et skummelt og uoversiktlig område. Vi har mange eksempler på at fantasien i seg selv kan bli langt skumlere enn det som faktisk skjer.
Vi voksne må altså snakke med barna om det som foregår. Men vi skal veie våre ord, og vi skal tenke over hvordan vi gjør det, også oss voksne imellom, mener Schultz. For det kan være lett å overføre våre bekymringer til barna.

- Jeg ser kanskje noen tendenser til at vi overfører bekymringer til barna. For mange voksne er blitt redde. Dette er ikke en krise som bare er langt borte et sted, dette er en krise som angår oss. Og vi har vært redde, med god grunn, men på ulike nivåer og i ulik grad. Da er det viktig å huske at disseansene og forskjellene får ikke barna med seg. Er de voksne litt redde, mye redde eller livredde? Dette klarer ikke barna å lese.

- Og tenk tilbake: Mediene jobbet døgnet rundt med å få oss til å forstå hva dette var. Hele regjeringsapparatet og alt av helsemyndigheter brukte det meste av sin tid på å forsøke å roe oss voksne ned. Og du verden hvor mye vi voksne trengte det! Men da må vi spørre: Har vi voksne brukt like mye tid på å roe ned barna? Har vi gjort nok for dem?

 

22.juli

Schultz mener vi kan trekke en parallell til det som rammet oss 22. juli 2011. Han deltok selv i en undersøkelse av hvordan barn reagerte da.

- Barn fikk relativt mye, god voksenstøtte rett etter hendelsene, og hjelp til å forstå hva som faktisk var skjedd. Men så stoppet det opp. Vi overlot dem i stor grad til seg selv. Vi intervjuet barn sju måneder etterpå, på den tiden da rettsaken kom opp og det på nytt var mye i media om hendelsene. De barna vi intervjuet da, hadde ikke så mange voksne å snakke med. De snakket mest med hverandre og med eldre søsken. Det førte til en del forvirring, til redsel og til at fantasien ble tatt i bruk.

 

Det er viktig at barna ikke opplever at de har ansvaret for å stanse smitten.

 

- Og her ser jeg en parallell til den krisen vi er inne i nå. For nå åpner vi samfunnet gradvis opp igjen. Men det er fortsatt en krise. Noen foreldre har kanskje hjemmekontor fortsatt, noen er permitterte, noen barn får ikke besøke bestemor og bestefar. Og hva vil skje i andre deler av verden? Vil vi få bilder fra tragedier i flyktningeleirer, eller fattige land som koronaen når noen måneder etter Europa?  Da kan vi lære av 22. juli. Etterdønningene varte veldig lenge, det ble en lang pågående krise. Og det vi ser i dag er i enda større grad en pågående krise.

 

Hvordan snakke med barna?

Derfor er det viktig at vi snakker med barna om korona. Ikke bare én gang, men som en samtale som pågår i lang tid framover. Hvordan gjør man det?

Schultz har gitt et bidrag til dette med sin veileder i boka Alt blir bra (Lise Ones/Pedagogisk Forum 2020). Ett av rådene han gir der handler om å sjekke ut hva barna har fått med seg.

- Vær proaktiv og ikke vent pa° at barna skal komme og spørre, sier Schultz. Finn ut hva de lurer pa°, og svar pa° dette. Det er da du kan gi ryddehjelp ved a° korrigere, moderere og supplere forsta°elsen slik at den blir mindre skremmende. Forståelse gjennom deltakelse kan også være fint. Deltakelse i den store dugnaden, gjennom praktiske aktiviteter som å vaske hender, holde avstand, rydde og så videre. Men det er viktig at barna ikke opplever at de har ansvaret for å stanse smitten. Det ansvaret er det de voksne som har.

Trygghet er et helt sentralt stikkord, minner han om. Trygghet kan formidles ba°de gjennom en tekst som i denne boken, og gjennom den voksne som inviterer til samtale.

- Barnehagelærere har god erfaring med a° skape gode og trygge lesestunder ved a° bruke godt med tid og invitere barna til deltagelse gjennom spørsma°l. La barna ta del av denne tryggheten som ligger i den gode atmosfæren. Forklar at de voksne passer pa°, og at de ikke trenger a° være redde.

 

Fremtidshåp

Et annet viktig stikkord er fremtidshåp. Det må ligge i bunnen hele tiden. «Alt kommer til a° bli fint igjen», det må gjentas ofte og skapes reell forståelse for. For selv om det faktisk er et livsfarlig virus, det er noe vi ikke kan avdramatisere, så er det slik barn ikke blir syke.

- Alt tyder på det, at noen barn blir smittet, men de blir ikke veldig syke. Dette må være et bærende element i alle samtaler med barn. Noen kan være bekymret, for eksempel fordi de har en bestemor som er syk, og de barna som er ekstra utrygge trenger flere oppfølgende samtaler.

- Hovedmålet vårt må være at barn ikke skal være unødvendig redde. De trenger faktisk ikke å være redde. Så det vi først og fremst skal formidle er trygghet, sier Jon-Håkon Schultz.