Livet i familien

Innledning

Denne artikkelen er en slags subjektiv kortversjon av Jesper Juuls siste bok. Den er også inspirert av en lengre samtale med Jesper Juul og et tre-timers kurs på Smuget i Oslo. Noen hovedpunkter fra kurset gjengis sist i denne artikkelen.

Bokens tema

Tittelen gir jo en indikasjon på hva denne boken handler om, men den bør absolutt leses av alle som jobber med barn. Barnehagefolk vil også kunne ha stor glede av den i forhold til foreldresamarbeid. Jeg vil si at boken er et bidrag til temaet anerkjennende relasjoner og dialektisk relasjonsteori, selv om akademikerne vil avvise at dette er teori. Juul presenterer et grunnleggende eksistensielt spørsmål i innledningen som på mange måter illustrerer kjernen av budskapet i denne boken og hele den dialektiske relasjonsteorien:

”Hvordan omsetter jeg mine kjærlige følelser i handlinger som også mine nærmeste opplever som kjærlige, uten at jeg setter min personlige integritet i fare?”

I dette spørsmålet ligger hele balansen mellom samhørighet og integritet. Fokuset på at vi må bevare oss selv i relasjon med andre er grunnleggende. Ofte kan vi glemme dette, kanskje særlig med ektefellen? Man ofrer noe eller føyer seg, uten egentlig å være enig, og så klandrer man sin partner ved en senere anledning. Dette er ikke bare irrasjonelt, men direkte skadelig for forholdet.

Jesper Juul presenterer livet i familien gjennom fire grunnverdier: likeverd, integritet, autentisitet og ansvarlighet. Vi skal se litt mer på hva Jesper sier om disse verdiene.

Likeverd

Likeverd er ikke det samme som likhet eller det å være jevnbyrdige. Det handler om å ha samme verdi som menneske. Alle som lever i familien må ha den samme verdien. Vi voksne har makten. Det er udiskutabelt. Poenget er hvordan vi bruker denne makten. Hvis vi bruker makten på en måte som oppleves som nedlatende, kritiserende og latterliggjørende, så har vi ikke et likeverdig forhold. Tenk etter når du snakker med barnet, for det er i språket likeverd kommer til uttrykk. Er det voksne formaninger? Eller får barnet like mye respekt for sine opplevelser, tanker og følelser?

Videre mener Jesper Juul at vi fjerner likeverdet når vi i familien tar i bruk metoder og pedagogiske programmer. De aller fleste slike metoder har sine røtter i atferdspsykologien og er blottet for gjensidighet. I mange tilfeller får man mer en assosiasjon til dressur enn oppdragelse. På mange måter er det veldig selvopptatt hele tiden å være så opptatt av om man er god nok som forelder eller ikke. Man burde heller bruke fokuset i relasjonen og se at her er man del av noe som ikke kan bestemmes og planlegges.

Integritet

Personlig integritet handler om fysiske og psykiske grenser som den enkelte av oss har. Dette er både en grunnleggende rett og et grunnleggende behov. Uten denne fysiske og psykiske distinksjonen, er vi ikke atskilt fra de andre. Det er på mange måter vår integritet som definerer for oss selv og andre hvem vi er. Når man krenker et barns integritet krenker man dermed det dypeste i barnets syn på seg selv som person. Ikke bra, med andre ord. Jesper Juul sier at familien er den viktigste arenaen for barn og voksnes personlige utvikling. Det er i disse nære relasjonene vi utvikler vår integritet ved å forholde oss til hverandres behov, ønsker og særheter, utvikler vi balansen mellom integritet og samhørighet.

Kjeft og utskjelling krenker barns integritet fordi den kategoriserer, generaliserer og fordømmer. Erik Sigsgaard og hans medarbeidere avslørte gjennom undersøkelser i Danske barnehager at 80% av barna opplevde å bli kjeftet på 90% av tiden. Dette er et resultat vi pedagoger i Norge bør ta veldig alvorlig. Det vi gjør når vi kjefter, er å bruke et språk som får barn til å føle seg dumme og klønete eller dårlige og slemme. Jesper Juul henviser til moderne hjerneforskning som viser at barn som lever under kritikk er langt mindre i stand til å lære noe nytt enn barn som lever uten kritikk. Gagner det så noe å kjefte? Nei, på ingen måte! Det eneste man oppnår er å demonstrere sine egne begrensninger som voksen.

Autentisitet

Dette er kanskje et litt vanskelig ord. Når noe er autentisk er det ekte, genuint eller troverdig. Det handler om å uttrykke sine følelser slik de faktisk er. Jesper Juul sier at denne autentisiteten er en forutsetning for tre vesentlige faktorer i samspillet i familien:

For det første er autentisitet knyttet til nære, varme relasjoner. Når vi voksne har et reflektert forhold til egne følelser og kan uttrykke oss tydelig, blir relasjonen ekte, og dermed mer preget av nærhet og varme, enn kjølig avstand.

Autentisitet påvirker også utviklingen av en personlig autoritet og muligheten for å få gjennomslag for egne ideer. Det å få lov til å ta ansvar for seg selv, er grunnlaget for å kunn e ta ansvar for andre.

Til slutt påvirker autentisitet familiens evne til å løse konflikter og bearbeide problemer. Når en familie lærer seg å tillate autentiske uttrykk og håndtere disse som nyttig informasjon om hvordan den andre opplever situasjonen, blir man også flinkere til å løse problemer på en god måte.

Også her kommer Jesper Juul inn på sin kritikk at å innføre metoder og pedagogiske program i familien. Det er umulig som foreldre å opptre autentisk dersom man er bundet til å handle etter et program. Poenget er jo at vi må lære oss å uttrykke oss autentisk fordi vi er oppdratt til ikke å gjøre det. Her handler det om å utforske sine egne grenser. Lære seg å skille mellom tydelige, personlige grenser og små nykker og særegenheter som egentlig ikke er så viktige. Autentisitet handler altså om å finne frem til sine egne grenser og ikke å sette grenser for andre.

Ansvarlighet

Man kan skille mellom sosial ansvarlighet og personlig ansvarlighet. Den sosiale ansvarligheten er kanskje en mer tradisjonell måte å se på ansvarlighet på. Det handler om ansvarlighet overfor andre mennesker, overfor avtaler vi inngår også videre. Dette er viktige ting, men på mange måter oppnår vi mer ved å fokusere mer på den personlige ansvarligheten. Dette handler om vår ansvarlighet i forhold til sin personlige integritet. Man kan si at vi har to typer handlinger, indre handlinger og ytre handlinger. De indre handlingene representerer hvordan vi ser på oss selv og behandler oss selv. De ytre representerer hvordan vi behandler andre mennesker. Poenget er at måten man behandler seg selv på, hvilke selvbekreftelser man gir seg selv, får konsekvenser for hvordan man behandler andre. Man er altså ikke egoist dersom man er opptatt av egne følelser og opplevelser i familien. Man vet bare at den personlige ansvarligheten er grunnleggende for den sosiale ansvarligheten.

Ansvarlighet handler også om å ta ansvar for seg selv, sine avgjørelser og opplevelser i familien. Man har selv valgt å få barn. Man har selv valgt å sitte hjemme i helgene i stedet for å dra ut med venner. Man har selv valgt å gå søndagsturer med familien i stedet for å dra på slalåm med kamerater osv. Poenget er at man ikke kan legge skylden over på noen andre. Man må ta ansvar for slike ting og ikke klandre sin partner eller sine barn. Eller sagt på en annen måte: ”Jeg kan gjerne være hjemme i helgene, men fotballen på onsdager gir jeg ikke opp. Den er for viktig for meg!” Det er å være ansvarlig og ikke egoistisk.

Avsluttende tanker

Denne boken inneholder så fantastisk mye grunnleggende tankemateriale og visdom. Den kan og bør leses av alle i barnehagen. Den er et ypperlig grunnlag for foreldremøter og foreldresamtaler. Man kan si som Henrik Langeland i Aftenposten: ”…jeg lurer faktisk på om man ikke rett og slett blir et bedre menneske av å lese Jesper Juul.”

Under følger kurset ”Nei, et kjærlig svar” presentert i en slags muntlig-skriftlig form. Det er en del nyttige metaforer og gullkorn der som kan brukes i eget arbeide eller i samtaler med andre.

”Nei, et kjærlig svar”

 - et kurs med Jesper Juul

Før svarte man nei for sikkerhets skyld, når barna spurte. Et ”NEI” kom ofte på en krenkende måte som fremmet skyldfølelsen. Fikk, man et ”JA”, var det alltid betinget: ”Ja, hvis du gjør lekser først.”

I dag er det blitt slik at man svarer ”JA” for sikkerhets skyld. Jeg har ofte hørt foreldre si at det er vanskelig å si nei til ting når venner og klassekamerater får lov. Da pleier jeg å gi dem et diplom og lese opp det som står der: ”Jeg_____________________ gir herved fra meg ansvaret for oppdragelsen av mine barn til de andre foreldrene i klassen og nabolaget.”

De første 18 månedene sier man ”JA” uansett. Da driver man ikke med grensesetting.

Det ukjærlige ”NEI”

Det ukjærlige ”NEI” er et aggressivt og bebreidende svar som både er moraliserende og kritiserende: ”Kan jeg få ny sykkel?”

”Nei det har jo nettopp vært jul, og vi har ikke råd. Det må du da forstå.” Foreldrene snakker til barna som om de var siviløkonomer med dyp innsikt i familie- og samfunnsøkonomi.

Det personlig ”NEI”

Dette handler om å ta ansvar for egne behov og ønsker. Jeg sier ”nei” til deg fordi jeg må si ”ja” til meg. Det handler altså ikke om grenser som er gode for barna, men om grenser som er gode for meg. Vi skal vokte oss for å ofre for mye for barna våre. Da kan vi fort la det skinne gjennom ”alt jeg har ofret for deg, så der dette takken!” osv. Dersom barn generelt blir utsatt for en slik klandrende tone, er den direkte livsfarlig. Vi voksne må lære oss å ta ansvar for våre egne avgjørelser. Det vil si at hvis jeg lar hver å dra ut med venner i helgene på grunn av barna, så er det min avgjørelse, mitt valg.

Far leser avisen – før og nå

Før var det lett å være far. Da fikk man sitte i fred med avisen etter middag. Dersom et av barna nærmet seg far i den hellige avisstunden, var mor raskt der: ”Hysj, da. Far leser avisen”. I dag er det litt annerledes. Når toåringen nærmer seg den avislesende far med en billedbok han gjerne skulle ha lest, vil nok mors inngripen være litt annerledes: ”Men les for ham da. Han vil jo så gjerne”. Men det er selvfølgelig greit for far å si: ”Nei, nå skal jeg lese avisen. Jeg vil ikke lese bok akkurat nå.” Men da må han også tåle reaksjonen.

Når skal du lære?

Det tar ca fire år for et barn å lære seg reglene og grensene innenfor familien. Samtidig endrer jo ting seg etter hvert som man blir eldre og får lov til nye ting. Så når vi spør barna: ”Når skal du lære?!”, så kunne de svart med rette ”Om fire år.”

Barn vet alltid hva de ønsker seg, men de kjenner ofte ikke sine behov. Vi voksne må tilfredsstille behovene deres, men vi må slett ikke innfri alle ønskene.

Barn trenger å stå i sunne konflikter for å utvikle sine sosiale sanser. Den sunne konflikten går fra et ønske til et ”nei” til kamp, sorg og til slutt, ro. Dette er en naturlig og utviklende prosess som barn trenger å stå i. Det er viktig å legge til at den voksne må holde sin kritikk og moraliserende formaninger langt unna denne prosessen.

Jesper Juul om noen av sine bøker

”Ditt kompetente barn”
- Boken fikk jo sterke reaksjoner og ble uhyre populær.

”Her er jeg, hvem er du?”
 - Den beste boken jeg har skrevet. Alt står egentlig her.

”Smil – vi skal spise”
- Min kjærlighetserklæring til måltidet.

”Fra lydighet til ansvarlighet”
- Denne ble skrevet som fagbok, blant annet fordi ”Ditt kompetente barn” ikke kunne godkjennes som teori. Den er skrevet for profesjonelle og er derfor vanskelig å lese.

”Livet i familien”
- Boken handler om verdier i familien. Jeg håper den kan være til hjelp både for ektefeller og foreldre.