Hvite striper på veien

«Overgangsfeltet er hvite striper på veien. De er der så vi kan se dem og da vet vi hvor vi skal gå», forklarte en femåring til meg da vi var i byen med barnehagen og skulle krysse gata. Er overgangen mellom barnehagen og skolen et lignende overgangsfelt som viser oss veien videre?

 

Jeg er en voksen barnehagelærerstudent som går andreåret på Høgskolen i Østfold. Jeg har fått følge barn fram mot deres overgang til skolen gjennom flere års arbeid i barnehagen. Da det politiske ansvaret for barnehagene ble flyttet til Kunnskapsdepartementet opplevde jeg at det førte til tyngre politisk satsning på barnehagen som læringsarena med tilhørende forventninger om hva læring er. Denne overgangen har ikke vært helt uproblematisk for barnehagen. På den ene siden var kanskje overgangen nødvendig for å løfte barnehagen og inkludere og anerkjenne den som den læringsarenaen den faktisk er. På den andre siden ble kanskje presset om å tilpasse seg skolen for sterkt, og kanskje førte det økte fokuset på læringsutbytte til at barnehagelærerens autonomi til å definere barnehagens innhold ble utfordret og begrenset. Ord er makt, sies det. På hvilken måte vil ordenes og diskursenes makt påvirke barnehagen når læring implisitt sammenlignes med formidling, disiplinering og tilegnelse av skolepregede fag?

 

I veilederen om samarbeid og sammenheng mellom barnehage og skole skriver departementet: «Å oppleve sammenheng mellom barnehage og skole og være trygg i overgangsfasen gir et godt grunnlag for det videre opplæringsløpet» (KD, 2008 s. 8). Jeg er enig i at det er både ønskelig og nødvendig at barna opplever sammenheng mellom barnehage og skole, først og fremst fordi det kan bidra til å skape større forståelse og kanskje trygghet rundt noe som angår barnas liv og hverdag. Men kan skolens «nærvær» i barnehagen bli for tydelig i barnehagens pedagogikk?

 

Jeg har ofte hørt barn snakke om at når de begynner på skolen, da skal de lære: Lære å lese, skrive og regne, til tross for at mange av dem allerede har trent på disse ferdighetene av egen fri vilje i lang tid allerede. Barna gjør læringserfaringer hele tiden i det levde livet i barnehagen. Jeg mener det er viktig at vi løfter frem, utvider og utfordrer læringsbegrepet ovenfor barna, foreldrene og samfunnet for øvrig gjennom å være bevisste på hvordan vi omtaler og anerkjenner lek, danning og erfaringer. Barnehagens egen pedagogikk trenger støtte fra både skolen og politikerne slik at det enklere kan skapes naturlige forbindelser mellom barnehagen og skolen.

 

Skolen er en samfunnsinstitusjon der barna etter hvert skal tilbringe mye tid, og derfor vil antagelig skolens «nærvær» alltid finnes i barnehagen. Mange barn er opptatt av skolen, de har kanskje søsken eller venner som går i skolen og mange barnehager ligger i forbindelse eller i direkte nærhet til en skole. Dette nærværet synliggjøres i barnas lek, undring og interesse rundt skolen. Men det er ikke bare barnas interesser og forventninger til skolen som merkes i barnehagen. I barnehagen får vi også merke skolens forventninger til barnehagebarna, her dreier det seg om alt fra å kunne en viss mengde tall og bokstaver til å ha sosial kompetanse (vente på tur, osv.). Et annet og komplekst «skolenærvær» trer ofte frem i styringsdokumentenes føringer og samfunnets forventninger til hva de små skal «kunne» når de begynner på skolen, der media bidrar med å legge press på barnehagens rolle som en skoleforberedende instans.

 

I Stortingsmelding nr. 19 (2016, s. 5) Tid for lek og læring – bedre innhold i barnehagen, står det å lese: «Derfor vil regjeringen være tydeligere på hva slags innhold som skal prege barnehagehverdagen. Som det første, frivillige trinnet i utdanningsløpet skal barnehagen legge grunnlaget for videre utdanning og arbeidsliv og dermed for den enkeltes muligheter til å nå sine mål og utvikle sitt potensial». Hvordan tenker regjeringen at de skal være tydeligere på hva slags innhold som prege barnehagene? Betyr denne tydeligheten mer kartleggingsverktøy og flere skjemaer og instrukser på registrering av barnas læring? Pettersvold og Østrem (2013) peker på hvordan kartleggingsverktøy for å måle barns kunnskaper og ferdigheter fremelsker det «lydige» og «disiplinerte» barnet i barnehagen. Verktøyene kan også oppleves som et skolenærvær som fordrer forventninger og press på hva barna skal tilegne seg av ferdigheter før skolestart. Dette utfordrer etter min mening pedagogens autonomi; barnehagelærerens faglige vurdering og skjønn kan komme i skyggen av ulike kartleggingsverktøy og «instrukser». Er det frykten for fremtiden, «å falle ut av videregående», som legitimerer denne kartleggingsiveren?

 

barnehagefolk

Denne artikkelen er publisert i Barnehagefolk nr. 2/2016. Hvis du ikke er abonnent på tidsskriftet kan du bestille abonnement ved å følge denne linken.

 

 

Videre kan vi lese at: «Regjeringen har høye ambisjoner for barnehagesektoren» (KD, 2016:6). Ambisjoner? Igjen tenker jeg på ordets makt, og begrepet ambisjoner har for meg konnotasjoner til ærgjerrighet, hevdelse og å gjøre karriere, ord som kjennes fremmed ut i en barnehagekontekst. Midt i blant regjeringens høye ambisjoner lever fortsatt barna sine liv og opplever sin barndom i barnehagen. Her er lekens deres verden, den er barnas kvalitetstid.

 

KD (2008). Fra eldst til yngst – Samarbeid og sammenheng mellom barnehage og skole. Veileder. Oslo: KD.

 

KD (2016) Meld. St. nr. 19 Tid for lek og læring – bedre innhold i barnehagen. Oslo: KD.

 

Pettersvold, M. & Østrem, S. (2013). Fra danning og demokrati til lydighet og disiplinering. Arr – Idéhistorisk tidsskrift (4).