Et lite gjennomtenkt forslag

Forslaget går på tvers av forskningsbasert kunnskap som er presentert i rapport fra ekspertutvalget som vurderte språkkartleggingsverktøy for Kunnskapsdepartementet.

 

I Stortingsmeldinga Tid for lek og læring foreslås en «veiledende språknorm» som skal «beskrive typisk språkkompetanse hos femåringen ut fra språkets tre komponenter: form, innhold og bruk.» (s.54). Denne tredelingen av språkkompetanse kan kaste lys over språkkunnskap som et svært sammensatt fenomen, men er dårlig egna som grunnlag for en språknorm for alle femåringer. Mye av språkkompetansen, særlig den som er knytta til innhold (blant annet ordforråd) og bruk (blant annet samtale- og fortellekompetanse) må ses i sammenheng med kulturelt bestemte erfaringer med språk. For eksempel kan femåringers ordforråd være svært forskjellig, både når det gjelder hvor mange og hvilke ord de kan, og hva de forbinder med ord de kjenner. Forskjellene kan ofte forklares med kulturell variasjon i kommunikasjon mellom barn og voksne. Det er stor variasjon i hvor mye og hvordan en snakker med barn, og hva en snakker med dem om. Noen barn får utvilsomt for liten støtte til språkutvikling i familie og nærmiljø, og barnehagen skal sjølsagt være oppmerksom på dette. Men en skal også være klar over at ulike miljø/kulturer kan ha temmelig forskjellige normer for språkbruk. En felles norm for alle femåringer fører lett til at en overser kvaliteter ved barns språk som ikke er med i normen.

 

Tredelingen av språkkompetanse i form, innhold og bruk er også brukt i språkkartleggingsverktøyet TRAS (Tidlig Registrering Av Språkutvikling), og utdypingen i meldinga av disse tre sidene ved språkkompetansen har mye til felles med utdypingen av dem i TRAS-skjemaet (ofte kalt TRAS-sirkelen). Jeg finner grunn til å påpeke dette, fordi jeg ser det som svært uheldig om den foreslåtte språknormen skulle ligne på dette verktøyet. Jeg var med på å vurdere TRAS og andre språkkartleggingsverktøy som brukes i barnehagen i 2011, som medlem av et ekspertutvalg nedsatt av Kunnskapsdepartementet. Noe av det flertallet (som jeg tilhørte) så som en stor svakhet ved TRAS, var at verktøyet ikke tok hensyn til kulturell variasjon i barns erfaringer med språk. Et aldersinndelt skjema for så omfattende kartlegging av barns språkkompetanse burde i det minste suppleres med informasjon om faren for undervurdering av barns kompetanse på grunn av manglende kunnskap om kulturell variasjon. Slik kunnskap var ikke med i TRAS-håndboka, og er heller ikke med i den nye versjonen av TRAS (som kom i 2011, like før rapporten fra ekspertutvalget).

 

Flertallet i ekspertutvalget fant TRAS uegna for kartlegging av norskferdighetene til barn som er i ferd med å lære norsk som andrespråk. Det var mulig å laste ned et skjema uten aldersinndeling for kartlegging av barn med andre morsmål enn norsk^[1], men vi så ikke dette som tilstrekkelig. Blant svakhetene vi trakk fram, var at håndboka ikke inneholdt kunnskap om kulturell variasjon. I tillegg ga den svært begrensa informasjon om andrespråkslæring i barnehagealder, og tok ikke opp faren for at barn bytter språk i stedet for å bli tospråklige. For en del barn vil tap av morsmålskompetanse føre til dårlig kommunikasjon med foreldrene, noe som er svært alvorlig for mange sider ved barnas utvikling. Barnehagen kan – og bør – bidra til å motvirke dette. Støtte til morsmålsutvikling i barnehagen kan ha avgjørende betydning for barns muligheter til en god tospråklig utvikling.

 

Det har i mange år eksistert solid forskningsbasert kunnskap på de tre ovenfor nevnte områdene^[2], kunnskap som er svært viktig for barnehagens arbeid med minoritetsspråklige barns språkutvikling. Likevel er denne kunnskapen så å si fraværende også i den nye TRAS-boka^[3]. Den er heller ikke omtalt i stortingsmeldinga.

 

Det undrer meg at en foreslår en språknorm for femåringer uten å drøfte vurderingene i rapporten fra ekspertutvalget. Slik jeg oppfatter det, vil denne normen komme til å fungere som kartleggingsverktøy. Den kommende rammeplanen skal nemlig «operasjonalisere» de barns språkkompetanse i «målformuleringer» for hver av de tre sidene ved språkkompetansen (form, innhold og bruk) (s. 54). I forlengelsen av dette informeres om at normen skal ta utgangspunkt i Utdanningsdirektoratets veileder Språk i barnehagen – mye mer enn bare prat. Det er merkelig å la denne veilederen være utgangspunkt for en språknorm for alle femåringer, siden den, med henvisning til ekspertutvalgets rapport, problematiserer bruk av samme verktøy til alle barn. Veilederen inneholder dessuten lite som kan være utgangspunkt for målformuleringer i en omfattende språknorm for femåringer. Faren er stor for at målfomuleringene vil være mer påvirka av TRAS-skjemaet enn av Utdanningsdirektoratets veileder.

____________________

^[1] Den nye TRAS-versjonen har papirversjon av skjema uten aldersinndeling.  

Politikeres engasjement for språkkartlegging har i stor grad vært motivert av bekymring for at minoritetsspråklige barn ikke lærer seg nok norsk i barnehagen. Det er positivt at en er opptatt av at barna skal lære norsk, men en må velge tiltak som er tilpassa disse barnas språklige situasjon. En må dessuten være klar over at ensidig oppmerksomhet på norsk kan føre til språkbytte i stedet for tospråklig utvikling. Det er kunnskap og veiledning – og tid til å være sammen med barna – som skal til for å skape et språkmiljø som fungerer godt for minoritetsspråklige barn fra ulike miljø. Dessverre går Regjeringen inn for å bruke ressurser på å utvikle en norm for kartlegging av femåringers språk. Det er verdt å merke seg at den gjør det uten i det hele tatt å berøre vurderingene i rapporten fra utvalget som vurderte kartleggingsverktøy for Kunnskapsdepartement. Rapporten er ikke en gang omtalt i forbindelse med forslaget om språknorm^[4].

 

Valvatne, Helene og Margareth Sandvik (2007): Barn, språk og kultur. Språkutviklimng fram til sjuårsalderen. Oslo: Cappelen Akademisk

 

Valvatne, Helene og Ferruh Øzalp (2008): «Når barns morsmål er minoritetsspråk: Profesjonsutøveres holdninger og handlinger har stor betydning». I Ann Merete Otterstad (red.) Profesjonsutøvelse og kulturelt mangfold – fra utsikt til innsikt. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Kunnskapsdepartemntet (2011) Vurdering av verktøy som brukes til å kartlegge barns språk i norske barnehager.

________________________