De fleste observasjonsverktøy leter etter noe i barnet i stedet for noe i barnets møte med omgivelsene.
En mer interessant mulighet er å gjøre seg og eget arbeid til gjenstand for observasjon.
Gerard Eriksen er barnehagelærer og styrer i Badebakken Barnehage. Du husker det muligens på samme måte som meg fra førskolelærerutdanningen. Vi skulle øve på å observere i praksisperiodene. Vi lærte om hvordan vi burde tilnærme oss virkeligheten så ufiltrert og objektivt som mulig. Det var snakk om å ikke kalle noe et smil, men en «munnbevegelse der vikene gikk svakt oppover, samt avslappet øyeområde» i de mest banale utslagene. Det hadde nok noe for seg, det å bli bevisst alle filtrene vi opplever verden gjennom. Vi bærer alle med oss mer eller mindre betydningsfulle erfaringer inn i arbeidet med barn. Språket vårt har betydninger som speiles av våre erfaringer – et smil for deg trenger ikke være et smil for meg.
Mange kjenner sikkert også på den følelsen av at slike «treige» observasjonsmetoder får liten plass i barnehagehverdagen. At det meningsfulle med å tre tilbake – i den grad det lar seg gjøre – og «bare se», ikke oppleves nødvendig nok. Mange vil nok si, og noen med rette, at de bruker tid på observasjon i sitt daglige virke, men jeg tror mange også har det som meg, at de observasjonene gjøres i et samspill med den handlingstvangen vi alle står i, i hverdagen.
Når dette gjøres systematisk, og blir en del av kulturen, åpnes rommet for kritiske drøftinger av praksis.
Da blir spørsmålet: Hva er verdien av disse hverdagsobservasjonene? Man vet, særlig fra forskning på hukommelse, at den menneskelige observasjonsevne er svært begrenset og selektiv – man ser det man ser etter, og man husker ofte feil. Vi får heldigvis muligheten til å korrigere informasjonen og utvide perspektivet, men er det godt nok? I de fleste tilfeller er det antagelig det, men noen ganger er det mer som står på spill.
En løsning på dette problemet kan være å søke støtte i forskjellige observasjonsverktøy, som TRAS, ASQ eller ALLE MED. Det kan være nyttig for å fokusere observasjonsområdet - alt kan uansett ikke ses. Det kan òg være hensiktsmessig for å undersøke forekomsten av noe, kontrollere sine antagelser eller tvinge blikket i en bestemt retning. Men det er omstridt, og de fleste observasjonsverktøy er essensialistiske i sin natur, det vil si at det leter etter noe i barnet i stedet for noe i barnets møte med omgivelsene.
En annen løsning – og det er her det etter min mening begynner å bli interessant – er å invitere andre, kollegaer eller din leder, til å observere. Det friske blikket med færre egeninteresser og fordommer, og med muligheten til å se det du selv ikke kan se. Jeg hadde selv gleden av å invitere en medstudent til «min» avdeling. Jeg tenker om meg selv at med mange års erfaring har jeg opparbeidet meg den evnen til både å se, og vite hvilke filtre jeg ser gjennom. Observasjonene hun gjorde der var ikke nødvendigvis overraskende – tendensene hun beskrev hadde jeg òg sett. Det var allikevel noe med de små nyansene som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Nyanser som hadde faktiske konsekvenser for hvordan jeg som pedagog ville tilnærmet meg situasjonen.
Ideen om å invitere andre til å observere innebærer for mange et veldig krevende forhold: det å gjøre seg til gjenstand for observasjon. At det skal være en grunnleggende åpenhet rundt praksisen vår må man som profesjonsutøver likevel akseptere. Og når dette gjøres systematisk, og blir en del av kulturen, åpnes rommet for kritiske drøftinger av praksis både fra innsiden og utsiden av handlingstvangen. På den måten kan man både være med å fremme en god praksis og fremme barnehagelærerprofesjonens og barnehagens anseelse i samfunnet.
