Sinne er en naturlig følelse. Barnlig sinne er sunt
Vi gjør en stor feil dersom vi gjør sinne og naturlig aggresjon til et tabu, mener professor og psykiater Finn Skårderud. Han har skrevet forord til Jesper Juuls bok Aggresjon. Et nytt og farlig tabu.
Jesper Juul berører noe svært vesentlig når han stiller spørsmål ved om vi langsomt snevrer inn rommene for akseptable følelser, mener Finn Skårderud. Hvor mye sinne skal vi tåle hos et barn? Og hvilke andre følelser forsøker vi å få vekk? –
Det å tabuisere barnlig sinne, i form av å mene at det per definisjon er uønsket, er å miste blikket for barnets sinn. Det er så enkelt som at det godt kan være gode, og ikke bare dårlige grunner til at et barn er sint. Eller simpelthen at sinne er helt naturlig. Et barn mangler de modne verktøyene til å kommunisere, som å ha et avansert språk for følelser. Det betyr at det mangler evner til å regulere disse følelsene slik vi helst ser at voksne skal. Derfor innebærer det å tabuisere sinne også at vi tabuiserer barnesinnet, sier Skårderud.
Sinne og aggresjon kan være så mangt, minner Skårderud om. Et sint barn kan være et aldeles sunt barn som ikke vet hvordan det skal kommunisere ganske vanlige erfaringer. Eller det kan være et krenket, frustrert eller neglisjert barn som ikke har særlig annet språk enn raseriet. Da er det vår, de voksnes jobb, å forsøke å skille.
– Et eksempel: Vi vet at lek er helt sentralt for å bli sosialisert, og at det å leke sammen fremmer vår realitetssans. Lek innebærer også røff lek. Men når er knuffing lek eller alvor? Blir vi dårligere til å tolke, i den forstand at vi tolker sinne når vi skulle tolke lek?
Jesper Juul bruker metaforen "sjelens botox" når han beskriver hvordan vi i dagens pedagogiske kultur er i ferd med å glatte ut mangfoldet av følelser, særlig de problematiske og vonde, de indre rynkene hvor aggresjon er sentral. Finn Skårderud har sans for denne metaforen.
– Jeg tror dessverre han rører ved et kjempepoeng her. Jeg tror de fleste er enige om at det i vår vestlige senmodernitet skjer en uniformering av den ideelle kroppen. Det er ganske så stramme normer for hvordan den bør se ut. Spørsmålet er om vi ser en lignende uniformering av det vestlige senmoderne sinnet?
Skårderud viser til den amerikanske sosiologen Stjepan Mestrovic, som har konstruert sitt eget begrep, det postemosjonelle mennesket. Dette mennesket er både følelsestomt og følelsesfullt, det strever etter å bli elsket av alle ved å være flink, morsom, positiv og unngå konflikter. Det er et hypersosialt og tendensielt personlighetsløst menneske som er vedvarende opptatt av hva andre mener om dets tanker, følelser og handlinger. Her er det lite plass til aggresjonen.
– Mestrovic kaller det for kvasifølelser, og han skriver om en McDonaldisering av det amerikanske følelseslivet. Det er porsjonerte, ferdigpakkede, rasjonelt produserte følelser – et "happy meal" av følelser – som forbrukes av massene. Han setter det på spissen, men kanskje er det noe i det han skriver? Da bør vi absolutt stille oss spørsmålet om en slik kultur er på vei inn i barnehagene, sier Finn Skårderud.
