Jo tidligere jo bedre er en slags parole i vår tid. Tidlig læring, tidlig intervensjon, tidlig modning. Men kan noe av læringen også komme for tidlig?


I intervjuet snakker Per Fugelli om foreldrene til Preben, 3 år. De er redde for at Preben skal bli hengende etter.
 
Tegn i tiden
Er dette et tegn i vår tid, denne bekymringen for at barna skal bli «hengende etter» dersom de bare får leke fritt i «jungelen»?
 
Eller har vi en plikt til å sørge for at dagens barn lærer mest mulig?
 
 
Per Fugelli snakker om at de voksne og direktoratene må holde seg mer unna, og at det vil bidra til at nyskapning og individuell utvikling. Alternativet blir å «presse dem inn tvangstrøyer» og «utsette dem for fabrikk».
Gir disse metaforene deg noen tanker i forhold til arbeidet i egen barnehage?
Bidrar pedagogikken i din barnehage til at barna utvikler identitet, selvstendighet og originalitet
 
Læring og kartlegging Er det nødvendigvis slik Fugelli beskriver det, eller er det også et gode at vi i dag har økt fokus på læring og kartlegging?
 
«For å ha god helse, brukbar livskvalitet og kanskje noen anfall av lykke av og til, så må mennesket være i likevekt. Finne nok-punktet i eget liv. Vær glad i deg selv som medfødt feilvare, i stedet for å forfølge et glansbilde hele tiden.»
 
Hvordan forholder du deg til dette utsagnet?
Vil det være hensiktsmessig i din barnehage å definere et nok-punkt? Både for de ansatte og fort barna?
 
 
Hva kan konsekvensene bli dersom vi, sammen med foreldrene, har stadig høyere ambisjoner på barnas vegne?
 
Per Fugelli snakker om at en null-visjon for skader og ulykker, plaging og mobbing ikke bare er umulig, men også fjerner en viktig utviklingsmulighet for barna. For mye beskyttelse kan være utviklingshemmende. Han mener vi må ha en passe dose av det negative og vanskelige også i barnehagen, fordi livet byr uansett på det. Han mener vi mye oftere skal si til barna: «Der er en god risiko, gå og ta den!»
 
hva tenker du umiddelbart om det fugelli sier her?
 
Har dere noen slike null-visjoner i barnehagen? For mobbing for eksempel?
 
 
Hvordan skulle man kommunisert et slikt budskap som Fugelli presenterer til foreldrene?
 
 
Pakker dere barna «for mye inn i bomull» eller skal vi gjøre vårt ytterste for å forhindre skader og plaging?