Om vi først og fremst kategoriserer barna og legger merke til avvik, sier vi da i samme stund opp vårt etiske ansvar for dem?
Innlegget «Sendt på gangen» i
Barnehagefolk nr. 2 (2012), satte i gang mange tanker om hva som kan ligge bak
at en barnehage velger å handle på denne måten. Ekskluderingen fra fellesskapet
og ydmykelsen i hele situasjonen, fikk meg til å tenke på hvor etikken og
ansvaret for den andre blir av.
For barnehagens personale blir «uro» problemet, og løsningen blir å sende barn de betegner som «urolige» på gangen. La meg utdype. Enkle løsninger og universelle fremgangsmåter hindrer oss i å ta stilling. Den hindrer oss i (noen ville kanskje sagt at vi slipper) å ta stilling til den andre som står foran oss. Kan det ha noe å gjøre med språket som brukes? Kan for eksempel formuleringene og fortellingene vi i bruker om barna bidra negativt til forståelsen av dem? Om vi først og fremst kategoriserer barna og legger merke til avvik, sier vi da i samme stund opp vårt etiske ansvar for dem? Jeg tror språk skaper våre forestillinger om verden og mennesker, og mener derfor at det er avgjørende hvilke begreper og ord vi bruker for å beskrive barn og hendelser i barnehagen. Kanskje er det verken ønskelig eller mulig å være pedagog i et språk hvor etikk og ansvar er fraværende.
_________________________________________________________________________________________
Birgitte Fjørtoft er førskolelærer, pedagogisk leder, og student ved Dmmhs masterstudium i førskolepedagogikk.
