Mange ettåringer tilbringer store deler av utetiden sin i sandkassa. Men hva skjer egentlig der, og er de der frivillig?
Tekst: Kristine Dahlstrøm, Veronika Fossbekk, Linda Margrethe Holm, Espen Klipper, Henrik Mathisen, Ibrahim Salman, Malin Therese Tangen og Christoffer Varting. Studenter ved barnehagelærerutdanninga ved Høgskolen i Østfold.
Foto: Marte Gjærde
Vi er åtte studenter som går andre året på Høgskolen i Østfold for å bli neste generasjons barnehagelærere. Vi har blitt opptatt av hvor viktig det er å fokusere på kvalitet for de aller yngste barna i barnehagen.
Sandkassa er et fast innslag i de fleste barnehager, og en arena vi mener ofte blir oversett som pedagogisk mulighet. Ettåringene tilbringer ofte mye tid der. Men hva skjer egentlig i sandkassa?
Sandkassa har vist seg fra flere sider for oss i praksisperiodene: Den kan være en flott læringsarena med muligheter for god lek, og det er ikke tvil om at sandkassa gir muligheter til å arbeide med fagområdene i rammeplanen. Men den kan også være en inngjerding voksne plasserer barna i for å få et avbrekk fra barnehagehverdagens stress og mas. Sandkassa utgjør derfor et tveegget sverd i ettåringenes barnehageliv. Det kan være lettvint for personalet å foreslå sandkassa som en lekaktivitet for barna fordi da har man full oversikt over hva som skjer. Samtidig slipper man å være delaktig i barnas lek. Slik vi ser det handler dette om hvordan den voksne bruker makt for å opprettholde kontrollen over barna. Vi har observert at voksne har plassert ettåringer i sandkassa, at barnet har krøpet ut, for så å bli hentet og plassert tilbake igjen. Dette mener vi er et brudd på medvirkningsretten: Barnets kroppslige uttrykk blir ikke tatt på alvor.
Prinsippet om barns rett til medvirkning er fastslått i barnehagelovens formålsbestemmelse og utdypet i barnehagelovens § 3. Loven innebærer at barn har rett til å si sin mening i alt som vedrører det, og at barns meninger skal tillegges vekt. Barn har rett til å uttrykke seg og få innflytelse på alle sider ved sitt liv i barnehagen. Selv om ettåringen ikke bruker det verbale språket kan han/hun uttrykke seg gjennom kroppen. Slik vi ser det er det avgjørende for kvaliteten for de yngste barna at personalet har kompetanse til å se og anerkjenne deres kroppslige uttrykk.
Det er ingen tvil om at sandkassa er en lekearena der mange barn trives, og disse barna skal selvfølgelig leke i sandkassa hvis de ønsker det. Men når ettåringer blir plassert der og egentlig ønsker å leke med noe annet, kan dette bli en form for maktmisbruk?
Det er tross alt ikke alle barn som elsker å leke i sandkassa! Hvis du som voksen hadde blitt plassert et sted du ikke ønsket å være, og når du prøvde å komme deg vekk fra stedet kom det en autoritet som plasserte deg tilbake igjen, hva hadde du følt da? Ville du satt pris på å bli bestemt over, eller ville du blitt lei deg, sint og frustrert? Ettåringen forstår og føler utrolig mye mer enn hva enkelte voksne anerkjenner, og vi tror at barna føler seg triste, sinte og frustrerte når de må leke et sted de ikke ønsker å være.
