Stadig flere norske barnehager bruker speil, og Reggio Emilia-barnehagene er blant inspirasjonskildene.
- Hva kan man oppnå med speil?
spurte vi Kari Carlsen.
Hun er leder av Institutt for form og formgiving på
høgskolen i Telemark, og har vært Reggio Emilia-kontakt i Norge i over 15 år.
Kari kjenner derfor godt til «Reggio-pedagogikken», selv om hun ikke har
studert bruk av speil i barnehagen spesielt. Her er hennes svar:
- I 1984 kom jeg til italienske Reggio Emilia for første
gang, og husker inngangspartiet til Diana barnehagen midt i byen. Jeg gikk inn
porten og ble møtt av en fin mursteinsbygning. Fire-fem steder var det limt på
en speilbit i barns øyenhøyde rett på fasaden, som for å reflektere til det
gående barnet: Her er det jeg som kommer.
I inngangen til en av avdelingene ble jeg møtt av en ny
speilbit ved dørhåndtaket. Den var også tilpasset barns høyde, slik at hånden
kunne speile seg når man åpnet eller lukket døra. Her opplever barnet
bevisstgjøring av en del av kroppen: Dette er min hånd – som åpner døra.
Jeg vet ikke om Reggio Emilia har en egen speil-filosofi,
men antar at dette handler mye om identitetsbygging. Barnet læres ikke opp til
kun å se seg selv innenfra – men også utenfra, slik at de forstår mer av
hvordan andre opplever en.
På torget eller piazzaen midt i barnehagen er det plassert
et stort kaleidoskop, som kan beskrives som et trekantet speil. Der satt det
to-tre barn som eksperimenterte med å legge skjell, perler og andre gjenstander
langs kantene. Det som skjer i speilene, er at gjenstandene mangedobles i det
uendelige – og man får en rar og spennende visuell opplevelse. Se, så mange det
er av meg! eller: Se, så mange perler. I Reggio Emilia er man opptatt av å
skape forundring hos barna, og tilrettelegge for at de opplever hvor mangfoldig
verden kan være.
Det stopper ikke der. Dyktige foreldre hadde laget elementer
til innredningen i Diana barnehagen, som står der den dag i dag.
Utkledningsspeil, for eksempel. De kan gi den samme opplevelsen som man får i
et speilhus på tivoli: Meg som smal, bred, lang i ansiktet, flaskeformet…
Barna opplever at verden – og ikke minst en selv – kan
manipuleres, og de kan fryde seg over det. Det samme opplever de ved å leke med
digitale bilder og bildeprogrammer på en datamaskin, men speilingen gir kanskje
en mer direkte og umiddelbar glede? Det sosiale er også viktig. De fleste av
oss har vel vært med på speil-leken, og blitt lattermilde mens vi lager rare
grimaser sammen?
Speil finnes også på spebarnsstuene til Reggio Emilia: Over
stellebordet for eksempel – så barna kan se seg selv mens de blir stelt. Eller
et lite speil klistret til en vindusrute, og plassert i krabbehøyde for små
barn, så de kan se seg selv samtidig som de ser ut på verden.
Man kan også montere speil i nærheten av vinduer og andre
lyskilder, slik at barna kan følge med på hva som skjer når solstrålene lager
lysflekker som beveger seg i taket, på golvet, på veggen – eller på kroppen
vår. Da opplever barna hvordan det som kommer utenfra kan skape
sanseopplevelser inne.
Man kan også bruke lysark på en overheadprosjektor – som reflekteres
på veggen, på barna eller et annet sted i rommet. Ved hjelp av farger,
bevegelser, fjær og flate gjenstander kan man skape variasjon, overraskelser og
allsidig sansing. For eksempel: Se, det ser ut som om fjæra er på kroppen min.
- Tidligere var det litt fy-fy å speile seg, da var man
jålete og selvopptatt? – Sånn er det ikke lenger, men her merker vi også
kulturforskjellen. Italienerne er kanskje mer jålete enn oss nordboere, som
kommer fra en mer nøktern tradisjon. Det er muligens grunnen til at de har en
lengre tradisjon for å bruke speil, og har eksperimentert mer enn oss – også i
barnehagene.
- Speil gir mange muligheter for forvandling og variasjon,
opplevelser og samhandling, avslutter Kari Carlsen.
Vil du vite mer inspirasjonen fra Reggio Emilia-pedagogikken
– som er praktisert i den italienske kommunen Reggio Emilia siden 1960-tallet?
Se: www.reggioemilia.se
og www.reggioemilia.dk .
Snart er også nettstedet
www.reggioemilia.no på plass.