Det sies at statistikk lyver. Når det gjelder barnehagers underrapportering til barnevernet er det sant.

Har du hørt eller lest denne setningen: «Barnehagene er underrepresentert når det gjelder bekymringsmeldinger til barnevernet.» Har du hørt dette og tenkt «det var ille, dette må vi gjøre noe med»? Jeg har selv stått i vanskelige barnevernssaker, meldt bekymring, gjennomført krevende samtaler og kjent det fysisk i kroppen døgnet rundt når slike ting står på. Hvis vi som står i dette i barnehagen skal kritiseres for å underrapportere bekymring, så skal det sannelig være basert på korrekt informasjon. Og det er det på ingen måte.

Mari Trommald i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet sier følgende på barnevern.no/ «…Barnehager står likevel kun for 5 prosent av meldingene og denne andelen er fortsatt lav med tanke på at det er tilnærmet full barnehagedekning i Norge.» Jeg har dykket ned i SSB sine statistikkmoduler for 2011 og kan med en gang si at dette ikke stemmer. Ikke bare er det galt, det er riv ruskende galt.

Virkeligheten bak tallene

Hvordan kommer man så frem til 5 prosent? Jo, hvis man ser antall bekymringsmeldinger fra barnehagen opp mot det totale antall bekymringsmeldinger i hele aldersgruppen så står barnehagen for 5 prosent av disse. Problemet er bare at utvalget «hele aldersgruppen» er 0 – 22 år! Når ble det barnehagens ansvar å fange opp 13-åringer i nabolaget som trenger hjelp? Faktisk har barnehagene i 2011 meldt inn 22 bekymringer i denne aldersgruppen, men dette må selvfølgelig ikke trekkes inn når man skal vurdere om barnehagene underrapporterer eller ikke. Hva skjer så når man korrigerer for dette, altså fjerner de aldersgruppene som uansett ikke går i barnehagen? Vi får et helt annet bilde.

I undersøkelsen er det tre aldersutvalg som kan passe inn i barnehagen: 0-2 år, 3-5 år og 6-12 år. Hvis du tar med alle disse står barnehagen ikke lenger for 5%, men 7,5%. Altså noe bedre, men i aldersgruppen 6-12 år er det 12 967 saker, og de fleste av disse er åpenbart utenfor barnehagealder. For å få svar på om vi underrapporterer eller ikke, må denne aldersgruppen bort.

Dermed står barnehagen for 11,8% av bekymringsmeldingene. Så må vi se på gruppen 0-2 år. Barna begynner jo ikke i barnehagen før de er ett år, så noe er åpenbart galt her. Samtidig er det opplagt at man bruker tid på å bli kjent med barnet og familien, og man er kanskje ikke kommet til et punkt der man er bekymret før barnet er 1,5 år eller eldre og dermed på vei ut av denne aldersgruppen. Dette forklarer langt på vei hvorfor barnehagene kun står for 220 av totalt 4894 bekymringsmeldinger i aldersgruppen 0-2 år i 2011. Det er andre instanser som helsestasjon, barnevernet selv, familie og nabolag som fanger opp og melder bekymring i denne aldersgruppen.

Dermed står vi igjen med aldersgruppen 3-5 år. Disse går beviselig i barnehagen, de aller fleste av dem. Hvordan står det så til her? I denne aldersgruppen har barnehagene flest bekymringsmeldinger av alle. Fler enn politi, fler enn leger og sykehus, ja fler en barnevernstjenesten selv! Og barnehagenes prosentandel i denne aldersgruppen, de barna som faktisk går i barnehagen, er ikke 3%, ikke 5%, men 18%. Nesten hver femte bekymringsmelding i denne aldersgruppen kommer fra barnehagen!

Hva er egentlig underrapportering?

Så kommer det andre viktige poenget: Når er det godt nok? Når kan vi si at barnehagen ikke bare gjør jobben sin, men gjør en forbilledlig jobb når det gjelder bekymringsmeldinger til barnevernet? Når kan vi si at nå er landets barnehager ytterst kompetente og i stand til å fange opp barn og familier som har behov for hjelp, både tidlig nok og godt nok? Jeg har forgjeves forsøkt å finne et måltall på dette. Hvordan kan man da si at barnehagen er underrepresentert? Uten i det minste et forsøk på en analyse av hvor mange bekymringsmeldinger vi kan forvente fra barnehagen blir det ren synsing å påstå at barnehagene er underrepresentert. Og enda verre: Her er det synsing basert på fullstendig feil bruk av statistikk. Jeg kan dermed ikke presentere et slikt måltall, men jeg håper det enten finnes godt gjemt et sted, eller at det snarest utarbeides en rapport som analytisk kan presentere barnehagens forventede andel av de totale bekymringsmeldingene.

Kan barnehagens andel faktisk være enda større?

Barnehagene bruker lenger tid på en prosess som fører frem til en bekymringsmelding enn for eksempel en nabo eller et familiemedlem. Det må de, fordi de skal opptre profesjonelt. De skal faktisk gjennomføre en samtale med foreldrene der de i mange tilfeller legger frem bekymringsmeldingen. Optimalt sett skal begge parter da skrive under og sammen søke hjelp. En person i nettverket trenger ikke gjøre dette, men kan ringe inn en bekymring og dermed er meldingen registrert. At det to måneder senere dukker opp en bekymringsmelding fra barnehagen, registreres ikke i statistikken. Det er den første som melder som registreres. Dette er en av mange svakheter ved statistikk, noe enhver statistiker vil fortelle deg.
Hva så og hva nå?

Vi som jobber i og med barnehagen og møter barn og familier som trenger hjelp har helt sikkert forbedringsområder. Det tror jeg også mange barnehagefolk er klar over. Det vil jeg anta at andre instanser som politi, helsestasjoner, leger og barnevernet selv også har. Derfor er det særdeles uheldig at det påstås at barnehagene underrapporterer når denne påstanden er basert på feilaktig bruk av statistikk. Og skal man i det hele tatt bruke statistikk som grunnlag for påstand om underrapportering, må man utarbeide noen måltall som kan angi hvor stor andel av bekymringsmeldingene den enkelte instans bør ha innenfor den enkelte aldersgruppe.  Alle instanser har et ansvar for disse utsatte barna, og hver og en bør gå i seg selv og lete etter forbedringsområder. Slik barnehagene gjør.

Kilde: ssb.no, tabell 09082