Følg debatten rundt boka "Førskolelæreren" her. Noen har reagert på både valg av forfattere og innhold. Torgeir Alvestad kaller det matriarkatet.

Kan hende er overskriften til dette debattinnlegget noe søkt, men det var dog det første som slo meg etter første gangs gjennomlesning av debatten i Barnehagefolk nr. 4/06 vedrørende fagboken ”Førskolelæreren”. En debatt, hvor kvinnene er i posisjon og mennene i opposisjon.

Samtidig er det en spennende og viktig politisk debatt som nå er på gang i tidsskriftet til oss barnehagefolk.  Debatten er spennende både i et akademisk, barnehagefaglig og politisk perspektiv. I mitt innlegg til debatten vil jeg ta utgangspunkt i disse tre perspektiver. Jeg vil så langt som mulig ikke ta stilling til den omdiskuterte bok, men heller konsentrere meg om den pågående debatt.

Et spenningsmoment i debatten er møtet mellom barnehagepedagogiske tradisjon og den akademiske tradisjon. Det diskuteres med røtter i begge tradisjoner. På den ene siden er det barnehageverdens praktiske vurderinger av hvem som gjør hva av kvinner og menn, som er det essensielle. I neste øyeblikk er den reflekterende teoretiker i fokus, som refererer til empiri, lovtekster, forskrifter, og en dog til bibeltekster. Et annet interessant trekk i debatten er at bokens ansvarlige primært oppfatter motinnleggene til boken som kritikk, og gjenstand for kraftige motangrep. Det er videre ingen ting som tyder på at verken bokens redaktør eller redaksjon oppfatter debattantene som personer som løfter den faglige tekst til nye erkjennelser. Jeg erfarer at debattantene mer møter en bastion av et matriarkat i sin streben på faglig dialog.

Blix Eliassen, Hornslien og Askland kunne ha vagt å definere seg selv inn i en kritiker rolle i forhold til boken. Noe de ikke gjør. Gjennom sin analytiske tilnærming til bokens billedmateriale viser Askland evnen til å innta debattantens rolle. Han aviser ikke bildene kritisk fordi det ikke er bilder av menn. Han løfter det fra et praktisk konkret nivå til en mer akademisk tilnærmingsmåte. Gjennom bokens konkrete bilder beskriver han, for så å reflektere gjennom den mannlige posisjonering. Hans faglige tilnærming griper Røtnes fra Pedagogisk Forum fatt i, og kan i sin artikkel fortelle oss følgende: ”Uansett hva jeg som fotograf måtte ha sett, er det i møte med mottageren at bildet og bildets budskap blir til”. Her håper jeg at Røtnes taler mot bedre viten. I det reklamebransjen sender ut sitt bilde, er både bildet og dets budskap skapt og ment til å påvirke meg, som konsument, i en bestemt retning. Dette er bildets makt.

Der Askland har hovedfokus på bilde, går Blix Eliassen og Hornslien inn på tekst. Gjennom sin artikkel løfter de fram så vel barnehagens samfunnsmandat, som barnehagen i et likestillingsperspektiv. Heller ikke her kan jeg lese noen kritikk av boken. Tvert imot understrekes det at boken i utgangspunktet er spennende. Forfatterne stiller spørsmål ved fraværet av debatt rundt kjønn og likestilling, for deretter å reflektere rundt dette fraværs virkning på gutter og menn som kanskje skulle kunne tenke seg en utdanning til førskolelærer. For meg blir dette meget relevante problemstillinger å løfte fram. Deres innlegg blir også møtt av Jansen m.fl. på en imøtekommende måte. Dette gjennom at de roser stemmene i debatten og håper på utvidede perspektiver. Deres imøtekommenhet står likevel i en grell kontrast til deres eget innlegg, hvor de skriver at om de hadde ønsket å være politisk korrekte, så kunne de ha valgt ut perspektiver som ivaretok tidens tematikk, men de valgte ikke den strategien. Dette kan leses som at bokens redaktør og redaksjon faktisk har forutsett at spørsmålet om kjønn og likestilling ville kunne bli løftet fram i en eventuell debatt om boka, men at de av politiske grunner har valgt å overse dette. Da ville det være langt lettere for dem, i ettertid, å heller etterlyse flere stemmer og flere perspektiver i debatten. Det er ikke bare at matriarkatet har talt, det tales dessuten med en patriarkalsk retorikk.

Etter min mening handler ikke den pågående debatt i Barnehagefolk primært om den omtalte bok. I beste fall er boken et uttrykk for en mer omfattende og dyptgripende maktkamp. Kampen om hegemoniet på det barnehagepedagogiske fagfelt. Dette slik det kommer til uttrykk både innenfor barnehagens praksis, i utdanning og forskning. Det er den feminine kontekst som råder, og hvor kvinnene har regien og definisjonsmakten. Vi kan med andre ord tale om fagfeltets feminine forforståelse, teoriutvikling og praksis. I en slik situasjon blir det maskulines inntog på arenaen en trussel og fare for de regjerende makthavere. Det er faktisk slik at også kvinner kan bruke makt for å verne om egne områder, og at metodene som benyttes kan ligne de metoder vi menn bruker for å forsvare våre områder. På den måten kan vi si at makt i en maskulin kontekst og makt i en feminin kontekst har noen felles møtepunkter, og derav tilsvarende også i forhold til opplevelse av avmakt.

I den konkrete debatt kommer det også til utrykk hvordan matriarkatet benytter seg av gamle patriarkatske metoder for å slå ned på eventuelle opprør. For å eksemplifisere dette poeng viser jeg til et sitat valgt fra artikkelen til Røtnes: ”Det er ikke en bok om menn i barnehagen. Det er en bok om førskolelærere og hvordan vi som faggruppe kan styrke vår faglighet i en felles dialog og ta ansvar for yrkets frihet.” La meg oversette setningen til 1970 tallet og kvinnefrigjøringens blomstringstid. Den gang var det kvinnene som ble møtt med utsagn som: ”Det er ikke et spørsmål om kvinner. Det er et spørsmål om befolkningen, og om hvordan vi som samfunn kan styrke vår bærekraftige evne i en felles dialog og ta ansvar for samfunnets utvikling.”

Et av kvinnebevegelsens viktigste ankepunkt mot patriarkatet var usynliggjøringen av kvinnene. En bevegelse av de samme kvinner, som i dag utgjør den politiske elite innenfor praksis, utdanning og forskning på det småbarnspedagogiske fagfelt. Et fagfelt hvor også noen få menn beveger seg. Kan hende er noe av reaksjonen på den omdiskuterte bok ”Førskolelæreren”, knyttet til at den mannlige førskolelærer kjenner seg usynliggjort i det bilde som skapes av førskolelæreren.

Torgeir Alvestad er førskolelærer og dr.gradsstipendiat i pedagogikk.