Logg inn:
Jacques Derrida
Ann Sofi Larsen, 2015   09.10.18
Gjennom sitt arbeid viser Derrida hvordan kulturelle og språklige strukturer alltid allerede inneholder flere mangetydige lag og doble strukturer som både lukker, begrenser og tilslører, men som også, på samme tid, åpner og utvider muligheter for menneskelige tilværelser.
Et Derrida-begrep som kanskje allerede er godt kjent i barnehagesammenheng, er dekonstruksjon. Kjent, men antagelig også ukjent. Forstått, men også ikke forstått. I intervjuer med Derrida kan vi oppdage at han foretrekker å snakke om hva dekonstruksjon ikke er, framfor hva det er. I Brev til en Japansk venn (Derrida, 2005) sier han at det må bli gjort klart at dekonstruksjon ikke en gang er en handling eller en virksomhet, men noe som skjer; «dekonstruksjonen finner sted, den er en begivenhet som ikke avventer subjektets- og heller ikke modernitetens- overveielse, bevissthet eller organisering» (ibid:9). Begivenheten som finner sted snakker han om som en positiv respons til det fremmede, og som noe som motiverer det fremmede:
 
«I mean that deconstruction is, in itself, a positive response to alterity which necessarily calls, summons or motivates it. Deconstruction is, therefore, vocation – a response to a call» (Derrida, 1984:118).
 
Gjentatte ganger understreker han at det ikke er snakk om en negativ destruksjon, men at det heller handler om en positiv respons til det som er ekskludert, tilslørt, eller til det som på forhånd ikke er mulig å se for seg. Dekonstruksjon søker å ta hensyn til det som gjenstår å bli tenkt, noe som også innebærer muligheter for et totalt tap av mening. Det vil på en og samme tid være snakk om å bevare og å gi slipp, og til og med å ønske velkommen at noe går til grunne, for samtidig å åpne opp for noe annet (Steinnes, 2009).
Det som ligger skjult i teksten1, eller tekstens blinde flekker, beskriver han som dens supplement: Supplementet, tillegget, eller det som bringer forutinntatt kunnskap i ubalanse, bidrar med muligheter for at noe nytt og uforutsett kommer til syne. Ett av dekonstruksjonens paradoks er at den både åpner opp for tekstens blinde flekker og supplement, samtidig som den også produserer regler og nye forståelser hvor dekonstruksjon igjen responderer og åpner for nye uendelige muligheter2. Den slår seg ikke til ro og den blir aldri ferdig. Slik jeg forstår det er det nettopp å ta på alvor det uendelige (u)mulige som kan forstås som å respondere ansvarlig til det fremmede, til det som gjenstår å bli tenkt, til supplementene.
 
 
 
Selv om dekonstruksjoner alltid allerede er i gang, er de ikke umiddelbart tilgjengelige.
 
«The supplemental movement of meaning and its effect cannot be seen or touched or caught. It is invisible; it does not «exist», and yet it plays on the body» (Martusewicz, 2001:12).
 
Usynlig, men virksom. Det som dekonstruksjoner setter i bevegelse er ikke synlig, men deres virksomhet kan spores gjennom oppmerksomme og respektfulle gjentagende lesninger. Noe av det som motiverer eller setter dekonstruksjoner i gang, er organisert rundt gjentagelser og forskjeller. Og nå er jeg ved to av Derridas begreper, som jeg mener kan gi nyttige innspill i pedagogisk arbeid med interesse for dekonstruktive hendelser; iterabilitet (gjentagelser) og différance (forskjeller). La oss se litt nærmere på hva disse to begrepene gir innspill til.
 

Iterabilitet - enhver gjentagelse innehar noe som er annerledes

På spørsmål om hvordan man kan unngå å gjenta det som allerede er blitt sagt, svarer Derrida, i et intervju med Antoine Spire (2005), at det helt nye oppstår på unngåelig vis i mangfoldet av gjentagelser. På underforstått og mangelfullt vis gjør forskjellene alltid at gjentagelsen tar nye retninger:
 
«Dette kaller jeg iterabilitet, det at det andre (itara) oppstår i reiterasjonen […]. Det helt nye, enten man vil det eller ei, oppstår i mangfoldet av gjentagelser» (Spire & Derrida, 2005:12).
 
jacques derrida
Derrida, født Jackie Élie Derrida, var en fransk filosof tilknyttet poststrukturalisme og postmoderne filosofi. Derrida var den siste av 60-talls generasjonens store franske filosofer. Hegel, Nietzsche og Heidegger er dialogpartnere gjennom hele hans forfatterskap.
Derridas språkperspektiver utdyper hvordan krav om faste definisjoner ikke kan innfris og er en kritikk av vestlige filosofiske, metafysiske og ontologiske perspektiver, som privilegerer nærvær til fordel for fravær, og som også privilegerer opprinnelse til sannhet og mening gjennom språk og fornuft.
Noen sentrale begrep i Derridas arbeider er dekonstruksjon, différance, aporia, iterabilitet og l`invention de l`autre
Med begrepet iterability, gjør Derrida en kombinasjon av det latinske ordet iter (again) og det fra sanskrit itara (other). Enhver gjentagelse innehar noe som er annerledes. Repetisjon og gjentagelse åpner for noe fremmed, ukjent og uforutsett. I lys av dette handler iterabilitet om hvordan språket forutsetter gjentagelser og muligheter for å repetere. Selv om personalet gjentar en hendelse, og tilsynelatende det samme «innholdet», så er situasjonen, konteksten, henvendelsen og adressaten hver gang annerledes (Spire & Derrida, 2005). Motsetninger, inkonsekvenser, misforståelser, logiske brudd og mangel på sammenhenger, ses ikke av Derrida på som noe som bør unngås, men heller som noe grunnleggende i all kommunikasjon.
 
Derrida går lengre enn å si at kommunikasjon er avhengig av tolkning, og av den grunn derfor alltid kan gå galt (Derrida, 1988). Det han argumenterer for er at hvis kommunikasjon ikke kan misforstås, men på forhånd er entydig og helt bestemt, vil det ikke lenger være muligheter for det som enda ikke er, det som kan bli. Med Derrida blir vi oppmerksom på hva mer; hva mer enn det som umiddelbart er synlig. Dersom ideen om jakten på sannhet, forutsigbarhet og kontroll blir styrende, vil det være en fare for at hva mer tilsløres og skyggelegges. Noe av det paradoksale er at i det vi skriver og snakker frem tanker og mulige forståelser opptar vi samtidig rommet for hva mer; for det uforutsette og for det som mulige forståelser samtidig tilslører.
 
Når personalets arbeid kobles til Derridas begrep iterabilitet, kan vi oppdage hvordan gjentagende lesning av utdrag fra samtaler, fortellinger eller ulike tekster, aldri uttrykker det samme. I gjentagelser ligger det alltid meningsforskjeller, forskyvninger, utsettelser og forandringer. «Every repetition of the text is therefore a repetition with a difference; its repetition, iterability, is tied to its alterity, its otherness» (Dick & Wolfreys, 2013:167). Iterabilitetens logikk opphever overbevisninger, setter dem på vent og ut av virksomhet for en stund. Den tilbyr personalet noen mellomrom og bidrar til å skape åpninger hvor ekspanderende handlingsrom kan oppstå.
 

Différance - forskjeller, utsettelser og forskyvninger

Som en forutsetning for meningsdannelse konstruerer Derrida (2006) begrepet différance. Han henter det fra verbet «différer», et begrep som på fransk har to adskilte betydninger. En betydning kan kobles til tid og til verbet temporisere. Derrida skriver det slik: «i den betydning er différer det samme som å utsette, å gripe bevisst eller ubevisst til et foreløpig og forhalende mellomledd» (ibid:100). Det temporale viser til en stadig forskyvning og forandring og utfordrer tanken om nærvær som noe uforanderlig. Mening og forståelser er aldri helt nærværende, men skapes også gjennom det som er fraværende.
 
Den andre betydningen er kanskje den lettest gjenkjennelige: Å «ikke være identisk med, være annerledes, adskilt fra osv.» (ibid:101). Det værendes dominans er hva différance vil sette i bevegelse. Différancens virksomhet, det den setter i bevegelse, er ikke umiddelbart synlig. En av utfordringene er å gjøre lesninger som åpner for å lete etter hendelser hvor dekonstruksjoner rokker ved strukturer og gitte forestillinger. Jackson & Mazzei (2012) oppfordrer til å undersøke hva som blir produsert i øyeblikkene, i mellomrommene, hvor dekonstruksjoner skjer, hvor det som fremstår som uproblematisk akseptert blir rokket ved, hvor fokus, strukturer og etablerte forestillinger destabiliseres og åpner for tap av mening.
 
Å risikere tap av mening handler, i lys av Derridas arbeider, om etikk, rettferdighet og ansvar. Det handler også om å utvide feltet for pedagogisk handling og åpne opp noen dører som kan skape nye og andre forståelser, men fortsatt uten å sette et endelig punktum (Reinertsen, 2009). Det vil være en tilnærming som kan bidra med å destabilisere hierarkier mellom det talte og det uuttalte, det nærværende og det som ikke er nærværende. Ikke for å oppdage det som er utelatt, men heller for å oppdage hvordan det som er utelatt, og tilslørt, også må tas med som meningsfulle betraktninger (Jackson & Mazzei, 2012).
 

Å våge å sette sine begrep og sin arv på spill

'Barnehagepersonalet får gjennom Derrida formidable oppgaver: «Først av alt må selve avgrunnen bli identifisert og ønsket velkommen. Så må jeg, som pedagog, våge å krysse den, på en bro som er mer enn usikker» (Steines, 2009:55). Avgrunnen, slik jeg forstår det, vil handle om at personalet våger å sette sine begrep og sin arv på spill, ved at de oppdager sprekker og gir slipp på strukturer, forestillinger og det som tilsynelatende kan oppfattes som selvfølgeligheter. Å aldri gi opp en konstant lytting til, og utspørring av, opprinnelser, grenser, forståelser og minner.
 
Prosessene er ikke uproblematiske. Personalet jeg møtte i arbeidet med min doktoravhandling (Larsen, 2015) snakker om det som utfordrende og krevende prosesser, hvor de risikerer å miste sine referanser for en stund. Deres passasjer over en usikker, vaklevoren bru kan paradoksalt virke uansvarlig. For hva har de å holde seg i når de opplever å miste sine referanser? Hvis vi fortsetter å tenke i bru-metaforen og lar personalet på den vaklevorne brua møte de doble betydningene begrepet différance fører med seg; det temporale og det å ikke være identisk med, kan det som kanskje ses som uansvarlig også bli ansvarlig. Den vaklevorne brua tilbyr personalet forsinkelser og noen mellomrom. Turen og returen trekker ut, den må ta litt lenger tid enn om bruovergangen skulle vært på en motorveitrasé. Overgangen på den vaklevorne brua viser personalet stadig forskyvinger og forandringer, de ser forskjeller i landskapet som kan gjøre overgangen enda mer rystende og faretruende. Å våge å krysse den vaklevorne brua kan være en nødvendig og ansvarlig, men også en risikofull, overfart. Men med Derrida, kanskje den eneste etisk ansvarlige overfart.
 
Gjennom å undersøke det som ikke sies og å gjenkalle historier, minner og fortolkninger som har «slått rot», kan tvetydigheter og paradokser alltid løftes fram. Men prosessene er ikke uproblematiske. De leder mot å vise selvmotsigelser, de destabiliserer logisk tenkning og strukturer og de åpner for å oppdage noe annet, noe som er tilslørt, noe uforutsett, noen supplementer og noen forskjeller. Hele tiden, igjen og igjen, er det nødvendig med et skjerpet blikk og åpenhet for det som ekskluderes og skyggelegges. Det tar aldri slutt, det går aldri opp. Personalet kommer heller ikke utenom, men stilles til ansvar for å respondere og å gi oppmerksomhet til det som alltid allerede virker, det som er i bevegelse, det som forskyver, forandrer og yter motstand.
 
Endenoter
1I denne sammenhengen refererer tekst ikke bare til en skreven tekst, men i et vidt perspektiv forstås tekst som det som kommuniseres, som dialoger blant forskjellige stemmer, som en vev av sitater og supplement, og som noe som referer til noe utover seg selv. Derrida argumenterer for at det ikke finnes noen ren/original tekst som ikke har forbindelser til andre tekster. 2Det samtidige er vesentlig i Derrida sin tekster, og det er også dette som skaper paradokser og utfordrer tenkning.  
 
Referanser
Derrida, J. (1984). Deconstruction and the Other. An Interview with Jacques Derrida. In R. Kearney (ed.), Dialogues with contemporary continental thinkers: the phenomenological heritage : Paul Ricoeur, Emmanuel Levinas, Herbert Marcuse, Stanislas Breton, Jacques Derrida / Richard Kearney (s. 105-126). Manchester: Manchester University Press.
 
Derrida, J. (1988). Limited Inc. Evanston, IL: Northwestern University Press.
 
Derrida, J. (2005). Brev til en japansk venn. Agora. Journal for Metafysisk Spekulasjon, 23(1-2), s.5-11.
 
Derrida, J. (2006). Dekonstruksjon. Klassiske tekster I utvalg. Oversatt og med innledning og kommentarer av Karin Gundersen. Oslo: Spartacus Forlag.
 
Dick, M-D., & Wolfreys, J. (2013). The Derrida Wordbook. Edinburgh: University Press Ltd.
 
Jackson, A. Y. & Mazzei, L. A. (2012). Thinking with theory in qualitative research: viewing data across multiple perspectives. Abingdon, Oxon: Routledge.
 
Larsen, A. S. (2015) Forstyrrelsers paradoksale kraft. En studie av hvordan forstyrrelser kan virke produktivt i pedagogisk arbeid i barnehagen. Doktoravhandling. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, Norsk senter for barneforskning, NTNU, 2015:151. Trondheim: NTNU Grafisk senter.
 
Martusewicz, R. A. (2001). Seeking passages; Post- Structuralism, Pedagogy, Ethics. New York: Teachers College, Columbia University.
 
Reinertsen, A. B. (2009). Skriving som skole. På vei mot deautoriserte og doble(de) perspektiver på forskning, utvikling og læring i skolen. I K. Steinsholt & S. Dobson (red.), Verden satt ut av spill. Postmoderne pedagogiske perspektiver (s. 33-45). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.
 
Spire, A., & Derrida, J. (2005). Den andre er skjult fordi han er annerledes. Agora, Journal for Metafysisk Spekulasjon, 1-2. (s. 12.-42).
 
Steinnes, J. (2009). Om å tenke opplysningsprosjektet på nytt – på gamle og nye måter. I K. Steinsholt & S. Dobson (red.), Verden satt ut av spill. Postmoderne pedagogiske perspektiver (s. 47- 63). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.
 
 
 
Denne artikkelen er åpen for alle!


Dersom du ønsker tilgang til alle artiklene på barnehageforum.no har vi tilbud på medlemskap.
TILBUD PÅ 6 MND. MEDLEMSKAP, KUN KR. 595,-
Fyll ut skjema nedenfor og få umiddelbar tilgang til alt på Barnehageforum!
Vi har i dag nærmere 3000 bhg og over 7000 aktive brukere.
Barnehage
*Fornavn
*Etternavn
*E-post
*Telefon
Fakturanavn
Fakturareferanse
*Fakturaadresse
*Faktura Postnr
*Faktura Poststed
*Ønsket passord
*Gjenta passord
*Medlemstype
*Antall måneder *
* Du kan velge mellom 3, 6 eller 12 måneder. Du vil bli fakturert for hele perioden i en faktura.

* Mva. kommer i tillegg

Huk av for at du har leste våre avtalevilkår
 
DISKUTER ARTIKKELEN
 
 
Anbefalt
Kjell   30
Appen
Tenkere i tiden
Axel Honneth
Gayatri Chakravorty Spivak
Michel Foucault
Pierre Bourdieu
Nel Noddings