Logg inn:
Axel Honneth
Mari Pettersvold   17.09.18
Anerkjennelse er et aktuelt begrep i mange sammenhenger, og det kan tendere mot en inflasjon i bruk av begrepet. Honneths teori kan være et bidrag til en presisering av hva anerkjennelse er, og hva det skal være godt for.
Axel Honneth betrakter behovet for anerkjennelse som et menneskelig grunnvilkår. Han hevder at mennesker ikke kan oppnå fullstendig selvbevissthet uten gjensidig anerkjennelse i intersubjektive fellesskap. Med andre ord er det i anerkjennelsesrelasjoner til andre vi blir til. Men som tittelen på hans bok Kamp om anerkjennelse antyder, finner ikke anerkjennelse sted uten videre. Det foregår kamper om anerkjennelse, og hva som er anerkjennelsesverdig er et forhandlingsspørsmål om dominerende diskurser. Det er sagt at det er likheter mellom Honneth og Michel Foucault i forståelsen av makt som diskursiv, forstått som kampen om hva som regnes for sant. For Honneth (2008) betyr det at den som kan definere det anerkjennelsesverdige har makt, eller anerkjennelseskapital. Teorien åpner dermed for å se etter asymmetriske anerkjennelsespraksiser, hvordan fravær av anerkjennelse reflekterer illegitim makt og hvordan makten kommer til uttrykk i anerkjennelseskamper. Det Honneth helt grunnleggende vil med anerkjennelsesteorien er å gjøre det mulig å avdekke samfunnsforhold som hindrer mennesker i å ta stilling og utøve innflytelse.
 
 
 
Teorien bygger på moralpsykologiske og sosiologiske innsikter. Det kommer til uttrykk ved en interesse for om vi kan delta som uerstattelige og unike individer, og for om fellesskap har de kvaliteter som skal til for at gjensidig anerkjennelse kan finne sted uten at vi er like. Honneth er opptatt av vilkårene for at vi kan leve i solidaritet, det mener han kan avgjøre utfallet av anerkjennelseskamper. Blir ønsket om frihet for stort, mister vi dermed også den kollektive kraften.
 
axel honneth Axel Honneth (1949 –) er særlig kjent for teorien om anerkjennelse der begrepet anerkjennelseskamp er sentralt for å forstå at mennesker trenger anerkjennelse, men må være beredt til å kjempe individuelt og kollektivt for det. Honneth tilhører den såkalte Frankfurterskolen.

Programmet for denne retningen er basert på kritisk teori som har som siktemål å ha en frigjørende funksjon ved å vise til hvordan samfunnsforhold preget av dominans og illegitim makt former menneskers måte å tenke på. Sentrale filosofer som utviklet den første perioden i den kritiske teorien er Max Horkheimer, Herbert Marcuse og Theodor Adorno.

Det er alminnelig å regne den kommunikative vendingen med utgangspunkt i Jürgen Habermas`teori om kommunikativ handling som den andre og den anerkjennende vendingen med utgangspunkt i Axel Honneths teori om anerkjennelse som den tredje.

Hegels tenkning om anerkjennelse står sentralt i utvikling av teorien. Kjente verker: Kamp om anerkjennelse. Om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk, første gang utgitt på tysk i 1992 (på norsk i 2008). Hans siste store verk er Freedom`s Right. The Social Foundations of Democratic Life utgitt på tysk i 2011 (på engelsk i 2014).
 
Selvtillit, selvaktelse og selvverd Honneth skisserer tre anerkjennelsesforhold: Selvtillit, selvaktelse og selvverd. Slik han ser det oppnås selvtillit gjennom kjærlighet, selvaktelse sikres gjennom rettigheter og selvverd realiseres gjennom solidaritet. De tre anerkjennelsesformene, som også kan omtales som emosjonelle, rettslige og sosiale, henger sammen og utgjør grunnlaget for selvrealisering. Selvrealisering er viktig for hver enkelt og i vårt anerkjennelsesforhold til andre, men like vesentlig er det som fundament for samfunnskritikk og endring.
 
Det er allikevel ikke så enkelt at mangel på anerkjennelse, eller krenkelser, ikke vil gjøre endring mulig. Som følge av at det til enhver tid er konflikter om hva som er anerkjennelsesverdig, vil krenkelser uunngåelig finne sted. Forklaringen på at krenkelser ikke reduserer potensialet for samfunnskritikk, er anerkjennelseskampene. Dersom opplevd urettferdighet motiverer til anerkjennelseskamper, kan det rokke ved illegitim dominans og maktforhold. Denne sammenhengen kaller Honneth for moralens grammatikk, og den går ut på at mennesker omsetter erfaringer med å bli krenket til formuleringer av krav om samfunnsendring. Slik kan krenkelser vendes til anerkjennelse, forutsatt at den som er krenket framsetter slik krav og inngår i fellesskap hvor det er mulig. Uteblir kampene kan det oppstå patologiske tilstander, som at man blir full av ødeleggende selvkritikk.
 
Anerkjennelse er et aktuelt begrep i mange sammenhenger, og det kan tendere mot en inflasjon i bruk av begrepet. En fare med det er at det kan ha mistet sin betydning, i form av at alt skal kunne anerkjennes eller det brukes synonymt med for eksempel belønning. Anerkjennelse snakkes kanskje om som et behov hos barn og voksne, og som profesjonsutøvere er forpliktet til å dekke. Honneths teori kan være et bidrag til en presisering av hva anerkjennelse er, og hva det skal være godt for. Likeledes at det vil være naivt å tro at alt og alle kan anerkjennes til enhver tid[M1] , og gjøre det relevant å få innsikt i hvordan mulighetene for anerkjennelse henger tett sammen med dominerende verdier. Dette gjelder også i barnehagen.
 

Basert på en tanke om at det knapt er mulig at det er alle barn forunt å inngå i dialoger som likeverdige, er det relevant å undersøke hvilke kulturelle og strukturelle forhold som vanskeliggjør dette.

 
 
Barn er relativt fraværende i Honneths teori. Den engelske forskeren Nigel Thomas (2012), som har arbeidet med forskning om barns deltakelse over lengre tid, hevder allikevel at teorien kan være et fruktbart tilskudd til dette forskningsområdet. Han framhever sammenhengene mellom anerkjennelse, eventuelt mangel på anerkjennelse, og hvordan det motiverer for deltakelse. Videre mener han at teorien inviterer til å betrakte barn som omsorgsgivere, rettighetshavere og deltakere i solidariske fellesskap. Det Thomas finner særlig verdifullt er at det er et problem at barns deltakelse ofte omtales som ikke-konfliktfylt. Denne begrensningen mener han kan overskrides med Honneths teori. Tilsvarende synspunkter om teorien finnes hos den danske forskeren Hanne Warming (2012). Teorien er ikke ukjent i det norske fagfeltet, i antologien Anerkjennelsens kompleksitet redigert av Ingrid Skoglund og Ingvild Åmot (2012) er Honneths teori gjennomgående lagt til grunn.
 
Honneths anerkjennelsesteori kan kanskje best forklares i kontrast til en mer psykologisk basert anerkjennelsesteori, som nok er den barnehagefeltet er mest kjent med gjennom Berit Bae. I en årrekke har hun forsket på barns deltakelse i barnehagen i lys av Anne Lise Løvlie Schibbyes anerkjennelsesbegrep (Bae 1995, 2004, 2012). Det representerer en tilnærming til å forstå anerkjennelse som følelsesmessige opplevelser av likeverd og intersubjektivitet. I studier av dialoger mellom barn og voksne, har hun kommet fram til at barn kan føle at det de tenker har gyldighet i dialoger som kan karakteriseres som romslige, til forskjell fra trange. Der Bae kan undersøke betydningen av dialogers kvalitet, kan man med Honneths teori undersøke vilkår for anerkjennelse gjennom romslige dialoger og hvilke anerkjennelseskamper som pågår. Basert på en tanke om at det knapt er mulig at det er alle barn forunt å inngå i dialoger som likeverdige, er det relevant å undersøke hvilke kulturelle og strukturelle forhold som vanskeliggjør dette. 
 
Honneths anerkjennelsesteori anvendt i barnehagefaglig utvikling og forskning
 
Baes tilnærming til anerkjennelse er kritisert (se Strand, 2008; Angell, 2011; Åmot og Skoglund, 2012; Valen-Sendstad, 2013). I korte trekk dreier kritikken seg om at Bae i for stor grad legger vekt på det gode samspillet, og i for liten grad på utfordringene som følger av nye krav og forventninger om hva barnehagen skal utrette. Det er utvilsomt sympatisk å ville anerkjenne alle barn. Men det er et ideal som nærmest er umulig å realisere, derfor kan det være avgjørende å overveie hvilke forhold som spiller inn for at det kan la seg gjøre å etterleve ambisjonen. Det handler om å erkjenne at anerkjennelse i barnehagen er mer enn spørsmål om god moral og de rette holdninger.[M3] På bakgrunn av en studie av den danske pedagogutdanningen hevder Katrin Hjort (2013, s. 233) at dersom det anerkjennende pedagogiske prosjektet i altfor stor grad er basert på idealer om å være absolutt god vil man komme til kort. I situasjoner der det godes prinsipper kommer i konflikt med hverandre er det ikke idealene man har bruk for, hevder hun. Det man trenger er å kunne forholde seg kritisk reflekterende til de mange forhold som spiller inn utover egen andel i samspill med andre.
 

For at anerkjennelse skal være reell må interessekonflikter og motsetninger være inkludert i forståelsen av anerkjennelse

 
Det er primært den danske forskeren Charlotte Palludan som har bidratt til feltet med en annen tilnærming til anerkjennelse enn Berit Bae. For å få innsikt i hva som er anerkjennelsesverdig og hvordan det henger sammen med sosiale og kulturelle samfunnsforhold anvender Palludan Nancy Frasers teori om anerkjennelse. For Fraser er anerkjennelse forbundet med å oppnå status som fullverdig deltaker i en sosial relasjon, og ser det som avgjørende at en omfordeling av goder endres for at det skal bli mer rettferdighet. Det som systematisk hemmer deltakelseslikhet må erstattes av det som fremmer deltakelseslikhet (Palludan 2013, s. 54). Med denne tilnærmingen til anerkjennelse har Palludan (2005) vist at det foregår en reproduksjon av sosiale forskjeller i barnehagen.
 
Palludan omtaler ikke de ulike anerkjennelsesbegreper som motsetningsfylte, tvert imot hevder hun at Baes psykologiske og hennes egen kultursosiologiske forståelse kan supplere hverandre (Palludan 2013). Hun viser blant annet til at Fraser ikke er opptatt av følelsen av å være anerkjent, eller krenket, slik som Bae gjør med henvisning til Løvlie Schibbye. Palludan uttrykker at det kan være en svakhet ved teorien (Palludan 2013, s. 56).
 
I Honneths teori har den emosjonelle dimensjonen en plass, det er den følelsesmessige opplevelsen av opplevd urett som kan motivere til deltakelse eller anerkjennelseskamp. Midt imellom de to tilnærmingene ser jeg derfor at det er en plass til å kile inn Honneths teori, og gode grunner til å trekke veksler på hans begreper i fag- og forskningsfeltet. Med Honneth er det mulig å legge vekt på det Solveig Østrem (2012, s. 45) omtaler som anerkjennelsens konfliktualitet, det vil si at for at anerkjennelse skal være reell må interessekonflikter og motsetninger være inkludert i forståelsen av anerkjennelse. Jeg vil også hevde at Honneth tydeligst av anerkjennelsesteoretikerne har formulert resonnementer over hvordan subjekt- og samfunnsnivået henger sammen. Palludan viser også til i det hun skriver at når menneskers behov for anerkjennelse krenkes, forsvinner mulighetene for å realisere seg selv og å skape grobunnen for samfunnsmessig forandring og kritikk «sådan som den tyske filosof Axel Honneth formulerer det» (Palludan 2013, s. 57).
 
Slik Honneths anerkjennelsesteori er utformet utgjør den også en teori om danning, nærmere bestemt at danning finner sted gjennom individuelle og kollektive anerkjennelseskamper. Ikke minst kan det dreie seg om kamper der barn yter – eller ytrer – motstand, og som mer eller mindre direkte viser til hva barn vil definere som anerkjennelsesverdig. Inkluderingen av dette perspektivet taler ytterligere for at teorien representerer en teoretisk tilnærming som er verdifull med hensyn til ytterligere å forstå anerkjennelsens implikasjoner i praksis og forskning. Med denne argumentasjonen tar jeg ikke avstand fra Berit Baes mangeårige og svært betydningsfulle arbeid. Hva kritikken av Bae angår ser jeg den til dels som rettmessig og til dels ikke, fordi den handler like mye om hva hun burde ha gjort, som en kritikk av hva hun har gjort. Å anvende Honneths teori ser jeg tvert imot som en videreutvikling av det grunnlaget hun har lagt. Det er kanskje så enkelt som at det dreier som å ha ulike forskningsinteresser. Er interessen forbundet med å få innsikt i vilkår som gjør noe verdt å anerkjenne, og noe annet ikke, og hvordan anerkjennelseskamper utspiller seg kan Honneths begreper være anvendelige. Selv har jeg hatt nytte av dem i eget doktorgradsarbeid om barns demokratiske deltakelse (Pettersvold 2015).
 
Referanser
Angell, M.-L. (2011). Anerkjennelser av kultur i barnehager. I: A.M. Otterstad og J. Rhedding-Jones (red.) Barnehagepedagogiske diskurser (s. 200- 214). Oslo: Universitetsforlaget.
 
Bae, B. (1995). Voksnes definisjonsmakt og barns selvopplevelse. I: Skram, D. (red.) Det beste fra barnehage og skole (s. 129- 148). Oslo: Tano.
 
Bae, B. (2004). Dialoger mellom førskolelærer og barn – en beskrivende og fortolkende studie. Avhandling (dr. philos.) Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Institutt for spesialpedagogikk. Universitetet i Oslo.
 
Bae, B. (2012) Kraften i lekende samspill.I: B. Bae(red.).Medvirkning i barnehagen. Potensialer i det uforutsette (s. 33-56). Bergen: Fagbokforlaget.
 
Hjort, K.(2013). Fra etisk bevidsthed til etisk refleksion I: J. Rothuizen og L. Togsverd (red.) Hvordan uddannes pædagoger? Perspektiver fra et forskningsprojekt (s.200 - 237). Århus: VIA University College.
 
Honneth, A. (2008). Kamp om anerkjennelse. Om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk. Oslo: Pax.
 
Palludan, C.(2005). Børnehaven gør en forskel. København: Danmarks Pædagogiske Universitetsforlag.
 
Palludan, C. (2013). Anerkendelse: et kritisk begrep med et analytisk ærende. I: A. Greve, S. Mørreaunet og N. Winger (red.) Ytringer. Om likeverd, demokrati og relasjonsbygging i barnehagen (s.49-59). Bergen: Fagbokforlaget.
 
Pettersvold, M. (2015). Barns demokratiske deltakelse i barnehagen: fordring og utfordring. Doktoravhandling. Lillehammer: Høgskolen i Lillehammer
 
Skoglund,R.I. og Åmot, I. (2012). Anerkjennelsens kompleksitet i pedagogiske institusjoner. I: R.I. Skoglund og I.Åmot(red.) Anerkjennelsens kompleksitet i barnehage og skole (s.17-40). Oslo: Universitetsforlaget.
 
Strand, Torill (2008). Eksemplarisk barnehagepedagogikk. Norsk pedagogisk tidsskrift 5,400 – 412
 
Thomas, N. (2012) Love, rights and solidarity: Studying children`s participation using Honneth`s theory of recognition. Childhood 19(4), 453–466
 
Valen-Sendstad, Å. (2013). Barnets beste, et bidrag til diskusjon om barns rettigheter. I: E. Foss og O.F. Lillemyr (red.) Til barnas beste. Veier til omsorg og lek, læring og danning (s.240 -265). Oslo: Gyldendal.
 
Warming, H. (2012). Theorizing (Adults` Fascilitation of) Children`s Participation and Citizenship. I: C.Baraldi og V.Iervese (red.)Participation, Facilitation, and Mediation. Children and Young people in Their Social Contexts (s. 30-48). New York: Routledge.
 
Østrem, S. (2012). Barnet som subjekt. Etikk, demokrati og pedagogisk ansvar. Oslo: Cappelen Damm akademisk
 
Denne artikkelen er åpen for alle!


Dersom du ønsker tilgang til alle artiklene på barnehageforum.no har vi tilbud på medlemskap.
TILBUD PÅ 6 MND. MEDLEMSKAP, KUN KR. 595,-
Fyll ut skjema nedenfor og få umiddelbar tilgang til alt på Barnehageforum!
Vi har i dag nærmere 3000 bhg og over 7000 aktive brukere.
Barnehage
*Fornavn
*Etternavn
*E-post
*Telefon
Fakturanavn
Fakturareferanse
*Fakturaadresse
*Faktura Postnr
*Faktura Poststed
*Ønsket passord
*Gjenta passord
*Medlemstype
*Antall måneder *
* Du kan velge mellom 3, 6 eller 12 måneder. Du vil bli fakturert for hele perioden i en faktura.

* Mva. kommer i tillegg

Huk av for at du har leste våre avtalevilkår
 
DISKUTER ARTIKKELEN
 
 
Anbefalt
Kjell   30
Appen
Tenkere i tiden
Jacques Derrida
Gayatri Chakravorty Spivak
Michel Foucault
Pierre Bourdieu
Nel Noddings