Å være en med-åpenbarer

Min bruk av ordet åpenbaringer er ikke ment som gudegitte åpenbaringer men slik filosofen Hannah Arendt bruker begrepet. Ifølge Arendt vil de initiativ vi setter ut i verden gjennom å tale og handle, åpenbares først når det er noen som ser og hører det vi sier og gjør. I det vi sier og handler kommer hvem vi er til syne, og vi får fortalt historien om hvem vi er tilbake i andres reaksjoner på våre handlinger. Vi er slik sett avhengig av vitner for å kjenne oss som noen. Dette ser jeg i sammenheng med rammeplanen (s.17) som vektlegger at: personalet må møte barn på en måte som formidler respekt og aksept, tillit og tiltro, fordi hvordan barn opplever møte med andre, vil påvirke barns oppfatninger av seg selv.

 

I barnehagen er vi slik sett forpliktet til å møte alle barn med tillit og respekt, og en anerkjennelse av barndommens egenverdi. Med barnehageloven har vi et samfunnsmandat til å bistå hjemmene i deres omsorgs- og oppdrageroppgaver, og for å skape et godt grunnlag for barnas utvikling, livslange læring og aktive deltakelse i et demokratisk samfunn.

 

Pedagogikkens oppgave er ifølge Arendt på den ene siden å forberede barnet på den verden det er en del av og skal leve sitt liv i. På den andre siden må vi som pedagoger være åpne for den unike muligheten for noe nytt og uforutsett som hvert enkelt individ kan bringe inn i denne verden. Å være både veiledende inn i det bestående og samtidig være åpen for det nye som kan oppstå i vårt møte med barn, kan synes som en utfordrende balansegang.

 

 

Jeg er spesielt opptatt av hvor utfordrende det kan være å åpne opp for dette nye som barnet har med seg i sitt møte med meg og som er annerledes enn det jeg kjenner fra før. Ofte er det lettere å føre barn inn i hvordan jeg kjenner verden og ureflektert vurdere deres handlinger ut i fra min standard, enn å lytte etter et nytt perspektiv. Barns kreative handlinger kan representere dette nye og ukjente. I barnehagene jeg har jobbet og besøkt synes jeg å se at det blir gitt mye ros i møte med barns skapende prosesser. Gjennom validerende ord som flink, bra og kult gjør vi vurderinger av barnas ord og handlinger. Jeg har forsøkt å forstå hvorfor og har erkjent at for min egen del så springer disse ordene ut ifra et genuint ønske om å anerkjenne barnet. Jeg ønsker å gi barnet en opplevelse av å være et meningsfullt subjekt i det fellesskapet de er del av. Ved nærmere ettertanke synes jeg at jeg har overvurdert mine vurderinger som en nødvendighet for barnas mulighet til å føle seg verdifull. For om jeg ser anerkjennelse som en tilkjennegivelse av den andres rett til å være agent i eget liv, har ikke barnet behov for mine vurderinger.

 

Hvem vi er mye større enn summen av alle våre egenskaper og det vi presterer. Arendt presiserer at det å være et vitne må skje som en spontan reaksjon på det den andre gjør og sier. I det vi forventer en handling av noen, mister den andre dette frie og umiddelbare som gjør oss menneskelige. Da er det ikke lenger handling, men atferd. Jeg ser denne tanken om å være et forventningsfritt vitne i tråd med Berit Baes anerkjennelsesbegrep. Slik jeg forstår anerkjennelse handler det om å reagere på andres utspill med en respekt for den andres rett til eget opplevelses- og handlingsliv.

 

Når barn viser meg arbeidene sine produserer det ofte i meg et behov for å svare. Kan jeg våge å gi fra meg makta til å definere hva som er meningsfullt og verdifullt? Hvordan svarer jeg da? Jeg vil prøve å tenke med Arendt, at barnet trenger meg som en med-åpenbarer. Mitt svar til barnets henvendelse kan være en tilstedeværelse som vitne, en som ser og hører barnets initiativ i verden. Videre ønsker jeg å se deres henvendelse som en invitasjon til å engasjeres med inn i den aktiviteten barnet er en del av, å følge streker med fingeren, å se forskjell på en tykk og en tynn strek heller enn å gi en vurdering.