Logg inn:
Stortingsmelding 19: Mot en enda mer skolepreget barnehage?
Sigurd Aukland   03.06.16
Den nye stortingsmeldingen presser barnehagen ytterligere inn i utdanningsfolden, og avslører en holdning om at barnehager skal drives for skolens skyld. Den norske barnehagens helhetlige barnesyn står nå på spill.
I 20 år har jeg holdt kurs om samarbeid barnehage-skole og veiledet kommuner som ønsker å styrke sammenhengen. Jeg har ikke tall på hvor mange femårsgrupper jeg har besøkt eller hvor mange førsteklasser jeg har vært i. Jeg har også mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sett gutter på fem år fått småskjenn fordi de ikke har kunnet sitte stille under den såkalte «førskoletreningen». Men en sak er jeg sikker på: Det som jeg før kunne observere i første- og andreklasse i skolen, det ser jeg nå i barnehagens opplegg for de eldste. Barnehagen er gradvis blitt mer lik skolen. Jeg hadde nok heller sett at det var skolen som tok opp i seg mer fra barnehagen. Etter stortingsmelding 19
  
Sigurd Aukland er forfatter, veileder, 
kursholder og assisterende
kommunalsjef,
barnehage og skole,
Klepp kommune. 
«Tid for lek og læring – bedre innhold i barnehagen» (KD, 2016), må jeg nok vente enda lenger på å få oppleve det.
 

Det skal «tydeliggjøres», men virkemidlene uteblir

«Tydeliggjøre» er et av de mest brukte ordene i stortingsmeldingen. Men det er verken barnehagens egenart eller den nordiske barnehagetradisjonen som skal tydeliggjøres. I stedet presenteres en fremtidig barnehage preget av større systematikk, tydeligere progresjon, utbyttebeskrivelser og med mer voksenledet og strukturert arbeid med fagområdene. Dette, sammen med et nytt nasjonalt vurderingssystem, skal bidra til å redusere kvalitetsforskjellene i barnehagen. Her skal det klemmes til i begge ender; både gjennom «tydeligere» målstyring og gjennom ny resultatstyring. Tiltak som både norsk forskning og tilbakemeldinger fra OECD peker på vil øke kvaliteten, er derimot lite «tydeliggjorte» i stortingsmeldingen.
 

Forskyving av barnehagens oppdrag

Jovisst skal barn lære. Og norske barnehagebarn kan ganske sikkert lære mer enn det de gjør i dag. Jeg har opplevd spanske fireåringer snakke engelsk. Guttene satt stille med blå forklær, jentene med røde. Og jeg har sett en liten kinesisk jente lede linjegymnastikk for over hundre andre små barn. For det er nesten ikke grenser for hva barn kan modellere og kanskje lære. Men den norske rammeplanen viser oss et annet barnesyn, et mer helhetlig læringssyn og en tydelig kopling mellom pedagogikk og omsorg. Det dreier seg om danning, lek, læring, omsorg og språk. Det dreier seg om lek for å fremme sosial, motorisk, kognitiv, språklig og emosjonell utvikling. Med krav til mer systematikk, tydeligere progresjon, bruk av utbyttebeskrivelser og mer systematisk, voksenledet læring vil det skje både en målforskyving og målavgrensning. Den norske barnehagen er i spill.
 
Undertegnede var medlem i arbeidsgruppen som fikk i oppdrag å presentere utkast til en revidert rammeplan. Arbeidsgruppen drøftet selvsagt inngående både tilbudet til de eldste barna og samarbeidet med skolen. For å sikre at barnehagens grunnlag ikke skulle bli svekket i møtet med skolen, foreslo arbeidsgruppa slik formulering: «Avsluttende aktiviteter skal bygge på barnehagens helhetlige pedagogikk. Det betyr at slike aktiviteter skal være forankret i barnehagens formål og mandat og rammeplanens innhold. Lek er derfor grunnleggende også i barnehagens tilbud til de aller eldste.» (Utkast til «Revidert rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver», s 17.)
 
Vi vet at barn lærer best gjennom lek, aktivitet, medskaping, undring og utforsking. Derfor frykter jeg en barnehage preget av ferdige språkløyper, realfagsatsinger, programmer og manualer i alt fra selvregulering til bokstavinnlæring. I Danmark pågår nå en debatt om «halvdanning». Poenget er at de egentlige målene forskyves. Den debatten burde vi hatt i Norge også. Da ville jeg løftet fram barnehagens betydning for å fremme kritisk sans, medvirkning og demokrati.
 

Vil det virke denne gangen?

Stortingsmeldingen peker på at norske barnehagebarn bør lære mer, underforstått tilegne seg mer kunnskap. Argumentene for dette har vi hørt før. De samme begrunnelsene ble lagt til grunn for seksåringenes reform i 1997. Den skulle gi skolen bedre læringsresultater, redusere frafall i videregående og bidra til sosial utjevning. Men seksårsreformen ga ikke disse forventede effektene. Situasjonen er stort sett den samme nå snart 20 år senere. Tross dette reproduseres argumentene. «It is the same shit in a different wrapping.» Og om forslagene i stortingsmeldingen vil gi mer læring, er selvsagt usikkert. Det som nok er mest sikkert, er at forslagene heller vil føre til en annen slags læring i barnehagen enn den vi har hatt til nå.
 
Det er derfor heller ikke denne gangen slik at noen har funnet «det store svaret», og i mellomtiden har vi fått betydelig mer forskning knyttet til barnehagesektoren i Norge. Mye av denne forskningen viser, selvsagt, at barnehagen kan bli bedre. Men i stedet for å iverksette grep som vil monne (styrke pedagognormen, planleggingstid, redusere antall assistenter med bare grunnskolebakgrunn etc.), økes forventningene til barnehagelæreren, og hun kjemper for sin legitimitet. For å få det, mener jeg en del barnehagelærere relativt bevisstløst har adoptert skolens læringsmåter. Om dette stemmer, opptrer disse barnehagelærerne som «nyttige idioter» og sin egen verste fiende.
 

Barnehagen som underleverandør?

Stortingsmeldingen presser barnehagen ytterligere inn i utdanningsfolden, og stortingsmeldingen avslører også en holdning om at barnehage skal drives for skolens skyld. Et bevis på dette er vektleggingen av at barn skal lære seg norsk før skolestart. Det skal innføres en språknorm for femåringer. Her glemmes sentralt tankegods om tilpasset, individuell læring. Å lære norsk før skolestart er dessuten et resultatmål. For å være helt sikker: Selvsagt mener undertegnede at det er viktig å lære seg norsk. Men det er viktig både i barnehagen og senere i skolen, hele tiden ut fra barnets muligheter og ståsted og uansett alder. Formuleringen «å lære seg norsk før skolestart» avslører en oppfatning av at skolen er viktigere enn barnehagen, og at det er barnehagens oppgave til å levere språklig skoleklare barn.
 

Tidlig innsats er blitt tidlig læringstrykk

Begrepet tidlig innsats har blitt et tilslørende begrep. Uttrykket har nærmest blitt stjålet av personer som bruker samfunnsøkonomiske betraktninger på barn og barnehage og brukes synonymt med «tidlig læringstrykk». Tanken er at tidlig faglig læring gir senere forsprang, både for individet og for samfunnet. Det lages koplinger mellom «tidlig innsats» og produktivitetsvekst. Slik tenking kommer også fram i stortingsmeldingen. Der vises det til forskning rundt økonomiske gevinster av å sette inn mer og tidligere læring. Tiltakene for å få til dette er mer systematisk læring, bedre progresjon og tettere samarbeid med skolen. Problemet er at disse synspunktene innebærer gambling med barn som ikke er modne nok til å møte denne typen «tidlig innsats». For enkeltindivider kan effekten av slik pedagogikk gjøre ubotelig skade.
 

Økt læringstrykk er et sjansespill

De få advarslene mot en slik barnehagepolitikk har til nå stort sett prellet av. En mer politisert norsk barnehageforskning har også gjort det vanskeligere å nå fram med mindre politiske korrekte innspill. Fra Danmark har Dion Sommer pekt på ulemper og risiko ved å øke læringstrykket for de yngste. Han kaller det et tvilsomt og usikkert prosjekt. Amerikanske Alison Gopnik har spurt om det hele kan resultere i "Too much, too soon". I England arbeider sentrale forskere for å få økt alderen for skolestart og for å redusere det tidlige læringstrykket. Sammen spør disse miljøene om effektene faktisk kan bli mindre læringsglede, redusert kreativitet, mindre kritisk sans, redusert selvbilde, flere atferdsvansker og økt frafall. Uheldige sider ved slik «tidlig innsats» problematiseres også for eksempel av Sølvi Lillejord, direktør ved vårt nasjonale Kunnskapssenter for utdanning, (Bedre Skole 4/2015)
 
Barnehagefolk Denne artikkelen er publisert i Barnehagefolk nr. 2/2016. Hvis du ikke er abonnent på tidsskriftet kan du bestille abonnement ved å følge denne linken.
 
«Mer læring» i barnehagen synes også å være på kollisjonskurs med de egenskapene og kvalitetene som Ludvigsen-utvalget trekker fram som framtidig ønskelige og nødvendige for barn og unge. Det er interessant at utvalget fremhever betydningen av kreativitet, samarbeidsevne, optimisme, deltakelse, ansvar, skaping og oppfinnsomhet. Forøvrig anbefaler Ludvigsen-utvalget at skolen fokuserer mer på lærelyst og «sustainable learning». I stedet for mange, overflatiske emner anbefales derfor dybdelæring. Dette ligner jo mistenkelig på vanlig, god barnehagepraksis, ikke sant?
 

Et nytt kvalitetssystem vil styre – også praksis

Barnehagen skal i framtiden «tydeliggjøre» effekter av sitt tilbud. Det er både nødvendig og ønskelig. Et nytt nasjonalt kvalitetssystem skal etter hvert hjelpe barnehagene med det. Det vil likevel være en stor utfordring å utvikle et kvalitetssystem som bygger på rammeplanens grunnlag og barnesyn. For dersom utbytte og resultat skal måles, må selvsagt sentrale sider ved barnehagens idégrunnlag være basis, og basis dreier seg om danning, lek, læring, omsorg, språk, medvirkning og betingelser for læring som undring og utforsking. Dette er uhyre viktig, fordi vi vet fra skolesektoren at resultatstyring og kvalitetssystemer lett overstyrer både formål, verdier og praksis. Dessuten foreskriver stortingsmeldingen mer voksenstyrt læring. Dermed kan det bli lite rom for varierte opplevelser, innlevelse, intuisjon, kreativitet, mangfold, spontanitet og magi. Målformuleringer om barns medvirkning kan lett bli skjøvet til side når resultatene av voksenstyrt læring skal kvalitetsvurderes og sammenlignes.
 

En mer barnehagepreget skole!

Barnehagesektoren har, slik jeg ser det, vært mer ivrig etter å tilpasse seg skolen enn omvendt. I samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner er det alltid «avgivende instans», altså den instansen som avgir barn/elever, som er mest motivert til samarbeid. Og min erfaring er at det ikke er barnehagen som trenger å bli skubbet mot mer samarbeid med skolen. Det er det omvendte som er nødvendig. Politiske forventninger til samarbeid barnehage-skole bør derfor heller tydeliggjøres i stortingsmeldinger og regelverk som dreier seg om skolen. For det er mer lek, flere aktive læringsmåter, et tydeligere helhetlig barnesyn og voksne med blikk for barn, skolen trenger. Det er altså skolen som bør bli mer lik barnehagen, ikke omvendt. 
 
 

Denne artikkelen er åpen for alle

Du kan derfor lese hele artikkelen. Dersom du vil ha tilgang til alle artikler har vi nå en kampanje på 6 måneders medlemskap. Se nedenfor.
TILBUD PÅ 6 MND. MEDLEMSKAP, KUN KR. 595,-
Fyll ut skjema nedenfor og få umiddelbar tilgang til alt på Barnehageforum!
Vi har i dag nærmere 3000 bhg og over 7000 aktive brukere.
Barnehage
*Fornavn
*Etternavn
*E-post
*Telefon
Fakturanavn
Fakturareferanse
*Fakturaadresse
*Faktura Postnr
*Faktura Poststed
*Ønsket passord
*Gjenta passord
*Medlemstype
*Antall måneder *
* Du kan velge mellom 3, 6 eller 12 måneder. Du vil bli fakturert for hele perioden i en faktura.

* Mva. kommer i tillegg

Huk av for at du har leste våre avtalevilkår
 
DISKUTER ARTIKKELEN
 
 
Anbefalt
Kjell   30
Appen
RELATERTE ARTIKLER
Velkommen til barnehagen
Tid for nye foreldre
Jeg leser en bok
Når debatten blir personlig - et tankespinn om å våge å mene noe
En samtale