Vi risikerer å miste noe hvis vi får forutbestemte utbyttebeskrivelser

Kunnskapsministeren er opptatt av det utbyttet barn skal ha med seg etter endt barnehagetid. For å imøtekomme bekymringer om at det er store ulikheter i barns utbytte, varsler kunnskapsministeren utbyttebeskrivelser; den nye rammeplanen skal uttrykke klare forventninger til barns utbytte av årene de går i barnehagen. Regjeringen vil tydeliggjøre forventninger til at barnehagene skal levere ønskede resultater, avkasting og overskudd for en fremtid. Hva kan være problematisk ved slike målestokker? Ett svar er at forventing om utbytte fanger oss inn i en nyttetenkning som stadig viser til noe annet enn seg selv (Larsen, 2016; Øverenget, 2008). Det er fare for at barnehagens innhold, arbeidsmåter og materialer som planlegges og produseres, tjener en hensikt utover seg selv «der nytten blir den egentlige målestokken for livet og menneskenes verden» (Arendt, 1996:155). Det problematiske ved nyttetenkning er, i lys av filosofen Hannah Arendt (1906-1975), at kategoriene «mål-middel, […] er ubegrenset anvendbare og frembringer en endeløs kjede, der ethvert mål som er oppnådd straks løser seg opp og blir et middel i en annen sammenheng» (Arendt, 1996:152). Aktiviteten begynner ved å anvende midler for å nå et mål og slutter når målet er nådd, men løser seg samtidig opp og blir et middel for å nå et annet mål (Larsen, 2016). Forutbestemte utbyttebeskrivelser kan ses i lys av det Arendt (1996) kaller produksjon.

 

Arendts produksjonsbegrep handler om hvordan mennesket produserer verktøy og redskap og, gjennom disse, forsøker å skape forutsigbarhet og stabile sammenhenger ved å endre sine omgivelser. Menneskets produksjon foregår alltid etter modeller; «en slik modell kan være noe som produsenten ser for seg, eller den kan være et utkast, et forsøk på en konkretisering» (Arendt, 1996:140). I denne sammenhengen er det nærliggende å tenke utbyttebeskrivelser som en modell – et utkast, som produsenten, kunnskapsministeren, ser for seg. Utbyttebeskrivelsene som planlegges blir produsert for å tjene en hensikt utover seg selv. I og for seg bringer de ikke noe nytt til verden, men de forsøker å skape orden, forutsigbarhet, trygghet og kontroll. På samme tid vil de kunne gjøre at barns unikhet, deres stadige foranderlighet, og deres rett til medvirkning ikke verdsettes eller spiller noen rolle (Larsen, 2016). Det er en fare for at barn gjøres til objekter for intensjoner og forventinger for en fremtid. Det som også er problematisk i denne sammenhengen er dilemmaene som oppstår når voksne formulerer mål for hva barn bør kunne i en fremtid. Hverken barna eller voksne kjenner til denne fremtiden og dagens barn er heller ikke barn i den fremtiden de voksne ser for seg. Pedagogisk arbeid og barnehagens liv er betinget av pluralitet og full av uforutsigbare situasjoner, hvor vi på forhånd ikke kan se for oss hva som kan skje eller hva som kan bli til. Kunnskapsministerens behov for å erstatte de manges handlinger med forutsigbare aktiviteter risikerer å utelukke og skyggelegge barn og voksnes muligheter til å bringe noe nytt inn i verden (Larsen, 2016). Ved å forsøke å konkretisere det som skal skje, før det har skjedd, risikerer vi å utelukke barns initiativ og det vi på forhånd ikke har muligheter til å forutse.  

 

Arendt, H. (1996). Vita activa: det virksomme liv. Oslo: Pax.

Larsen, A-S (2016). Å føre sine begynnelser til verden.

I Sandvik, N. (red.) Småbarnspedagogikkens komplekse komposisjoner. Læring møter filosofi. Bergen: Fagbokforlaget.

Øverenget, E. (2008). Hannah Arendt. Oslo: Universitetsforlaget.