Se barna og delta i leken!

Hun kom litt sent i gang med lek som fagfelt og forskningstema. Derfor kan hun heller ikke gi slipp på engasjementet – 85 år gammel. Birgitta Knutsdotter Olofsson mener fortsatt at lek handler om selve livet.

 

– Jeg har mange gode lekminner fra egen barndom. Kanskje var det dem som bidro til min store interesse for lek som faglig tema i voksen alder? undrer Birgitta Knutsdotter Olofsson.

 

FAKTA

Birgitta Knutsdotter Olofsson (født 1929) har studert psykologi ved Uppsala universitet, har forskerutdanning og doktorgrad fra Stockholms universitet, har vært byrådirektør, lektor, dosent og de siste årene i yrkeskarrieren professor i pedagogikk ved Lärarhögskolan i Stockholm.

Hun har skrevet flere bøker, blant annet Lek for livet (1987), De små mestrene (1997) og I lekens verden (1993).

– Et av de beste minnene er fra da jeg lekte med dukker. Dukker som min mor hadde sydd klær til. Jeg oppdaget at hun hadde et syskrin med et flott, rosa silkefór i. Jeg spurte om jeg kunne få det til dukkene mine, og tenk: Det fikk jeg! For en lykke!

 

– Et annet minne er om en farbror som av og til var på besøk hos oss. Da var det alltid mye mat, med påfølgende hvile for de voksne. Og da skulle barna være stille! Men jeg skjønte snart at farbror, som alltid lå på sofaen, han kunne leke. Han hadde en vest med magiske knapper på, og hver knapp hadde ulik virkning når jeg trykket på dem. En av knappene satte i gang en fryktelig snorking, en annen knapp stoppet snorkingen. Gjett om middagshvilen ble et høydepunkt når farbror kom på besøk!

Mange vil huske Birgita Knutsdotter Olofsson fra noen år tilbake, både for hennes bøker og artikler om lek, og fra hennes mange foredrag – også i Norge – om lek og lekens betydning. Hennes første bok, Lek for livet, kom i 1987. Og da I lekens verden kom seks år senere, samlet Birgitta 700 engasjerte barnehagefolk i Folkets hus i Oslo. Nå har hun vært pensjonist i mange år, men stiller likevel gjerne opp for å fortelle om sitt liv med leken, og hvorfor det fortsatt er et tema som bør interessere alle som har med barn å gjøre.

 

– Min interesse for leken som fenomen kom nokså langt ut i yrkeskarrieren. Men interessen for barn og barns utvikling kom tidlig, og den førte meg inn i psykologistudiet. Underveis fattet jeg interesse for kriminologi, hvor jeg tok en doktorgrad i 1971 og fikk jobb i "Brottsförebyggande rådet". Men rollen som byråkrat ble snart litt kjedelig. Eller rettere sagt; jeg ble helt gal av den!

Tilfeldigheter førte henne til førskolelærerutdanningen, og i ti år underviste hun i pedagogikk og psykologi ved Högskolan i Stockholm. Under et praksisbesøk så hun eksempel på hvordan de hadde organisert lekekroker og brukte leken i det pedagogiske arbeidet.

 

– Jeg tenkte; Hjelp, hvor kjedelig jeg underviser i temaet lek! Dette måtte jeg lære meg mer om, og jeg søkte forskningsmidler. Så først som 55-åring begynte jeg å forske på lek, og jeg skjønte snart at dette var et av de mest spennende områdene jeg noen gang hadde vært innom, forteller Birgitta.

Noe av det viktigste Birgitta så i sin studie den gang, og som hun fortsatt mener er helt avgjørende, er hvordan de voksne opptrer i samspill med barn. Mens de voksne i noen barnehager var dypt engasjert i leken, satt på gulvet sammen med barna, og ledet dem inn i gode leksituasjoner, var det andre barnehager der barna bare løp rundt og de voksne så ut til å være mer opptatt av vaskefillene enn av barnas lek.

 

– De voksne må delta i leken. De må være med. De må ned på gulvet, sammen med barna. Da skjer det noe! De må inspirere, komme med ideer, legge til rette. Men samtidig må de ha evnen til å trekke seg tilbake. Det er ikke den voksnes oppgave å styre leken. Den voksne skal fungere som en igangsetter, når det er nødvendig. Og den voksne som har lært seg dette, vet når hun skal delta og når hun skal være tilbaketrukket, sier Birgitta.

Lek er en mental innstilling, poengterer hun. Gjennom leken har barn tilgang til mange verdener, og de greier lett å være på mange steder på samme tid. "Ikke misunn barna denne evnen, men hjelp dem på vei", skrev hun i en av sine bøker. Og nettopp dette var et av hennes viktigste anliggender:

 

– Gi barna muligheter. La dem få tid og rom til lek. Legg forholdene til rette, og hjelp dem som ikke kan leke til å komme i gang. Lek er ikke bare lek, det er skapende aktivitet og konsentrasjon. Og for den som har lært å leke skikkelig, har oppfinnsomheten ingen grenser!

 

Det har gått noen år siden Birgitta var yrkesaktiv. Barnehagene ha endret seg. Samfunnet har endret seg. Kanskje har også leken endret seg? Men Birgitta er fortsatt sikker på én ting: Leken er det viktigste i barns liv. Og om noen praktikere der ute i barnehagene skulle være mottakelige for et godt råd fra en "gammal lektant", så har hun to å by på: – Husk at dere er pedagoger og ikke psykologer. En psykolog prøver å lete etter en årsak til barnets atferd. En pedagog skal hjelpe barnet her og nå. Forbli pedagog, for ellers risikerer man å hengi seg til spekulasjoner. – Husk også; Se barna! Og sett dere ned på gulvet sammen med dem!